I barnehagen, på skolen eller hjemme

Takknemlighet

Takknemlighet er nært knyttet opp mot trivsel, positive følelser og det å ha det bra. Vi er ulikt utrustet når det gjelder å vise takknemlighet, men vi kan trene.
Vi er takknemlige når vi legger merke til og er glad for noe som skjer. Vi viser takknemlighet når vi sier det eller på annen måte viser det. Det er svært mye å være takknemlig for og vi har ulike måter å vise det på.

Vi inviterer barn i alderen 3 – 16 år til å tegne hva de er takknemlige for og hvordan de viser det. Skriv historien som følger tegningen på baksiden. Vi vurderer tegning og historie sammen og vil presentere begge deler. Klikk på lenken under for å laste ned mal.
[download_box]Mal for tegnekonkurranse (pdf) (jpg) [/download_box]

Premier

Juryen som består av barn og ansatte i Aktiv i Re vil finne de 24 tegningene med forklaring som vi opplever gir et godt og variert bilde av barns evne til å vise takknemlighet. Tegningene og historiene presenteres i årets julekalender på smartoppvekst.no. De utvalgte vil få et nøkkelknippe med 20 egenskaper. De som presenteres 19. – 24.desember får i tillegg en plakat med alle egenskapene til å henge i barnehagen, i klassen eller hjemme.
Tegningene sendes til Re kommune, Postboks 123, 3164 Revetal. Merkes Aktiv i Re.
Frist 1. november 2016.
Her følger noen små tips til hvordan vi kan hjelpe barna til å trene på takknemlighet. Vurder alder og hvor mye de kjenner begrepet takknemlighet.

• Takknemlighetsdagbok. Barna skriver logg over hva de setter pris på og er glad for. Det kan være daglig, ukentlig eller mer tilfeldig.
• Spørsmålene vi stiller avgjør hva barna tenker på: Det er SMART og stille spørsmål om det som har vært bra. Eks: Hva har du likt best i denne timen, dette friminuttet osv?
• Barna skal tenke på tre ting som har vært bra i dag. Flott med samtaler barna imellom etter at de har funnet tre ting.
• Instruksjon til elevene: Tenk på og snakk om en gang du var misunnelig på noen andre. Hvordan føltes det og hvor satt følelsen? Så skifter vi fokus og barna skal tenke på og snakke om noe de er takknemlige for. Hvordan føltes det og hvor sitter denne følelsen?
• Tenk på en person som har betydd mye for deg. Hvilke gode ting har denne personen gjort for deg? Barna noterer ned punkter og oppfordres til å si det til rette vedkommende.

SMART har som mål å forløse barn og unges enorme potensialer. Dette i motsetning til mye av dagens fokus som går ut på å løse barn og unges problemer, eller reparere «feil og mangler». Det handler om å tenne gnisten som ligger i hver og en. Vi vet om en hel del nøkler som kan være med på dette. Bokstavene i SMART handler om disse nøklene.
 
S – styrkefokus
M– medvirkning
A – anerkjennelse
R – relasjoner
T – trening
 
Vi gleder oss til å se hva du er takknemlig for og gjerne hvordan du viser det.
Hilsen oss i Aktiv i Re.

SMART ungdom
Da er det endelig tid for å fortelle mer om SMART ungdom! Fra idag vil det være mulig å forhåndsbestille boka!
På baksiden av boken kan du lese dette:
Hvordan skape fellesskap, som får fram det beste hos hver enkelt?
I SMART ungdom blir vi kjent med seks ungdommer og en lærers ulike perspektiv i dagsaktuelle
situasjoner. Gjennom 30 historier får vi en dypere forståelse av et språk om styrker. Dette i
motsetning til mye av dagens fokus som går ut på å løse barn og unges problemer, eller
reparere «feil og mangler». SMART ungdom handler om å tenne gnisten og forløse
potensialer som ligger i hver og en. Det finnes en del nøkler som kan hjelpe oss med dette.
Hver og en bokstav i SMART står for en slik nøkkel
S – styrkefokus
M– medvirkning
A – anerkjennelse
R – relasjoner
T – trening

 
SMART ungdom
• har drømmer
• setter seg klare mål for framtida og planlegger hvordan de skal nås
• er aktiv med på å skape felleskap som er preget av åpenhet og samhold
• er opptatt av finne gode egenskaper hos seg selv og andre.
• liker å reflektere over moralske spørsmål
• er opptatt av å spille andre mennesker gode
• er framtidas ledere. De elsker å lede andre mennesker i prosesser der Styrkefokus, Medvirkning, Anerkjennelse, Relasjoner og Trening står sentralt.
Skap drømmer, sett mål og elsk veien!

---

Arbeidsbok
Vi har også laget en arbeidsbok for elevene! Den heter Planlegger’n! I denne er det plass til å jobbe med alle styrkene, moralske dilemmaene og vi har andre øvelser med slik som; Drømmetreet, takknemlighetsdagbok, humordagbok og energikartlegging. Ungsommen vil få ord på følelser, styrker og egenskaper gjennom dette arbeide! Her er noen bilder fra Planlegger’n.

 

Hei!
Nå har jeg holdt på med Gliseboken i 4.klasse et helt år, og de positive konsekvenene merkes godt. Vi ser at konflikter har gått ned, barna er mer fornøyde, har mer mimikk i ansiktet, gir komplementer til hverandre, kommenterer hverandres styrker, sier positive ting til oss som er der sammen med dem og jobber hardt og med glede i timene. Det er mer liv i dem nå, de føles tryggere og jeg ser at flere elever akkurat har startet en blomstring jeg gleder meg til å se fortsettelsen på. Vi har hatt utviklingsamtaler med elever og foreldre og sammen har vi opplevd å sitte med tårer i øynene over den fremgangen vi ser. Det gleder meg stort.
 
Forrige uke var det sommeravslutning og dagen før hadde jeg planlagt en øvelse for å få oversikt over alle styrkene de har funnet til seg selv og andre i løpet av året. Alle styrkene har blitt limt inn i en liten bok og fortellingen er fortalt og skrevet ned. Jeg har skrevet en blogg om Gliseboken før. Jeg har satt av en time, siste time fredag, til dette. Denne timen er 30 min. norsk og 30 min. KRLE. Vi bruker timen til Glisebok, klassenstime og elevråd. Forrige uke gjorde vi noe annet med gliseboken vår en vi har gjort før. Vi lagde statestikk over alle egenskapen vi har limt inn og skrevet om i hele 4.klasse. Jeg gjorde det samtidig med ungene på pcen for en elev som var syk den dagen. Alle elevene skrev tellestreker på hvor mange ganger de hadde brukt styrker og skrevet om det. Deretter lagde de en 1.-3. plassering av styrkene. Tilslutt valgte de en styrke de føler ER dem. De kunne velge fra listen eller helt fritt fra alle styrkene.
 
Et eksempel:
Mine styrker i 4.klasse
Humor: llllllll=8
Utholdenhet: llll=4
Kreativitet: ll=2
Hjelpsomhet: lll=3
Tålmodighet: ll=2
Mot: ll=2
Nysgjerrighet: l=1
Læringsglede: ll=2
Ærlighet: l=1
Omsorg: ll=2
Integritet: lll=3
Takknemlighet: ll=2
Lederegenskaper: l=1
Selvkontroll: l=1
Ansvarsbevissthet: l=1
1. Humor=8
2. Utholdenhet=4
3. Hjelpsomhet, integritet=3
Min hovedstyrke er: Humor
 
 

---

 
 
 
 
 
 
Elevene leverte arket til meg og jeg begynte å lage kjeder med deres valgte styrke på. Jeg har plastkort med styrkene på og tredde i en farget tråd. På sommeravslutningen delte jeg ut høytidelig deres valgte styrke ved å si; Du er omsorgsfull! Alle klappet og neste person ble ropt opp. Dagen etter var de mange som valgte å gå med kjedet på skolen. Vi fikk også gode tilbakemeldinger fra rørte foreldre og besteforeldre. Jeg føler det var en god måte å runde av Glisebokarbeidet vi har hatt sammen. Neste år vil vi begynne på en ny bok som skal være
 
full av styrker vi utvikler, ser og anerkjenner for andre og hverandre. Jeg gleder meg!
 
Hilsen Eira

Lek er en utrolig ressurs for å skape felleskap preget av glede, engasjement og fellesskapsfølelse. Karakteristisk ved å leke SMART er at det ikke er konkurransepregede leker, men helst leker som motiverer for samarbeid. 

I disse heftene presenterer vi SMART leking som en ressurs for å skape inkludering, læring og glede for alle. Formålet er å motivere flere ansatte i barnehage, skolen og personal til å huske den viktige leken, og ikke minst benytte seg av det store potensialet leken har, for å bli bevisst sine og andres styrker og følelser, og utvikle sosial kompetanse. Du kan bruke lekene på forskjellige måter:

1. Du kan leke bare fordi det er gøy å leke. Leken i seg selv har stor verdi! 
2. Du kan velge å finne styrker man øver på før, under og etter leken. Dette vil gi elevene eller de voksne som leker en måte å lete etter styrker, og ta dem på fersken i å handle på en god måte mot hverandre. Da vil elevene lettere knytte hendelser til begrepene, og følelsene av glede det gir. Man kan også snakke om at gleden sprer seg, selvfølelsen øker og relasjonene blir tettere. 
3. Etter hvert kan man gå enda dypere i refleksjonene. Man kan reflektere rundt forventninger, følelser som å være spent, redd eller sint, og sette ord på hva man trenger. 

Det siste halve året har Eira og Vidar Bugge-Hansen jobbet med å gjøre ferdig SMART ungdom. En bok som har 30 fortellinger fra ungdommens liv, 29 moralske dilemmaer man kan diskutere, ca. ti spørsmål fra 2 styrker til hver fortelling og flere oppgaver slik som; å finne sin drøm, takknemlighetsdagbok, energikartlegging og andre spennende oppgaver. Vi bruker de 24 følgekortene/styrkekortene som kan kjøpes i vår nettbutikk. Det vil også være mulighet for å kjøpe et arbeidshefte til ungdommen hvor de kan finne sine styrker og nå sin drøm.
Eira har skrevet fortellingene og Vidar har skrevet teori og vi har samarbeidet med å lage spørsmålene. For å vise at alle mennesker har sin egen oppfattelse av det som skjer og at det er viktig og prøve å forstå hverandres perspektiver, har Eira valgt å lage 7 karakterer, 6 elever og en lærer, hvor vi hører om hvordan de har det.
En av jentene Eira har skrevet om heter Madelen:
 

Madelen har prøvd fire forskjellige gensere før hun går til bussholdeplassen med brødskiva i handa. Det er første skoledag og hun vil se bra ut, derfor hadde hun brukt all tiden på å finne ut hva hun skulle ha på seg og ikke rukket frokosten.
–Jeg vil så gjerne at du spiser med oss før du går Madelen, hadde moren sagt. Hun prøvde å lage familierutiner, men de var fra to familier, hennes og stefaren sin. De ville aldri bli hennes søsken og han ville aldri bli hennes far. Madelen synes det var vanskelig å forholde seg til, spesielt når moren prøvde å få henne til å oppføre seg annerledes. Madelen gikk til bussen med et dårlig humør.
–Jeg føler det jeg føler, og sånn er det, tenker Madelen og putter resten av brødskiva med gulost i munnen. Hun kjenner stikket av å såre moren som bare ville lage familiehygge.

—–

Madelen går inn i gymsalen og ser med en gang en gutt som står i hjørnet. Han ser veldig bra ut og Anette blunker til ham og de begynner å le høyt. Det er typisk Anette. Hun er vågal og tørr å gjøre sånt. Madelen er mer forsiktig når det gjelder gutter. Hun liker å flørte og le, men det må være dem som tar kontakt. Anette derimot kan gå rett bort til ukjente gutter og begynne å prate. Det fikk Madelen til å le og bli helt varm og litt flau. På den gamle skolen var Anette og Madelen alltid sammen. Madelen kjenner at hun har lyst å være sammen med Anette disse årene på ungdomsskolen også, men det hadde kanskje også vært spennende å være litt mer med andre? Hvem hadde hun vært da? Kunne vært spennende å bli omtalt som Madelen, ikke Anette og Madelen, som om de hang sammen ved hoften?
Madelen blir ropt opp først av de to. Men da det er tid for at Anettes navn skal ropes opp, skjer det ikke. De er ikke i samme klasse lenger. De gir hverandre en klem i det Madelen forsvinner ut av gymsalen. Madelen ser at den gutten som sto hjørnet av gymsalen, kom i hennes klasse. Hun smiler til ham når øynene deres møtes og kikker fort ned i gulvet. Dette kan bli spennende. Det er viktig for Madelen å bli godt likt, og for henne er det å møte venner viktigere enn den faglige læringa på skolen. Madelen er veldig lojal ovenfor vennene sine, og hun beskytter dem hvis det blir diskusjoner mellom ungdommer eller lærere. Hun kan skremme vekk folk med blikket sitt og smelte de fleste med et søtt smil. Hun ser seg rundt i klasserommet og tenker at dette kan bli en fin klasse. Fra før kjenner hun Line godt, og kan prate med henne. Og så har hun en kjekk gutt i klassen. Trenger hun noe mer enn det egentlig?

 
Her er et eksempel på spørsmål som blir stilt:
SOSIAL INTELLIGENS: De som har denne egenskapen evner på en særlig god måte å legge merke til egne og andres motiver og følelser. De vet hvordan man passer inn i ulike sosiale situasjoner og hva som gjør at andre mennesker fungerer.
Madelen har god sosial intelligens. Hun er veldig opptatt av andres følelser og motiv og prøver å forstå andre rundt seg. Hun veit hvordan hun skal oppføre seg i ulike situasjoner og er opptatt av sosial oppførsel. Hun er god til å nærme seg gutter på en bra måte slik at de blir interessert i hvem hun er og hun har gode vennskap.
Alle viser vi SOSIAL INTELLIGENS av og til. Noen er så god til å sette seg inn i andre menneskers situasjon og opptre på en slik måte at de fungerer godt at det er en styrke.

Spørsmål ungdommen skal samtale om først to og to før det samtales i full klasse:
a) På hvilken måte viste Madelen SOSIAL INTELLIGENS i denne fortellingen?
b) Fortell om en vanskelig situasjon du var i, der du ble møtt på en måte som viste at den andre forstod deg og klarte å hjelpe deg. Det kan handle om en helt hverdagslig hendelse der noen som står deg nær har bidratt.
c) Hva var det helt konkret den andre gjorde som hjalp deg?
d) Hva kan det at du viser SOSIAL INTELLIGENS overfor andre føre til av gode ting for deg?
e) Hva kan din SOSIALE INTELLIGENS føre til av gode ting for andre?
f) I hvilke yrker er det viktig å ha god SOSIAL INTELLIGENS?
 
 
Gjennom boken vil ungdommen kunne diskutere tema som kjærlighet, vennskap, alkohol, dop, baksnakking, samarbeid, positivt fokus, drømmer, ønsker, relasjoner, anerkjennelse, humor og andre spennende temaer. Vi snakker også om baksidene av alle styrkene, man kan bruke humor på en positiv måte, man også en negativ måte. Når er den en styrke?
 
Vi gleder oss til å holde denne boken i handa og dele den med dere!
Hilsen
Eira og Vidar
 

Hvordan skape fellesskap, som får fram det beste hos hver enkelt?
SMART ungdom er et undervisningsopplegg der vi blir kjent med seks ungdommer og en lærers ulike perspektiv i dagsaktuelle situasjoner. Gjennom 30 historier blir vi kjent med et språk om styrker. Historiene er utgangspunkt for å skape drømmer, reflektere i moralske spørsmål, sette seg mål.
 
Det er SMART for ungdom å:
• tilhøre kulturer preget av åpenhet, samhold og fellesskap,
• ha drømmer,
• ha en god selvfølelse
• reflektere i moralske spørsmål
• sette seg klare mål for framtida
• kunne identifiserer gode egenskaper hos seg selv og andre
• legge planer og jobbe målrettet for å videreutvikle gode egenskaper
• være opptatt av å spille andre mennesker gode
 
Anerkjennelse er en nøkkelfaktor for å skape åpenhet og trygghet slik at ALLE tør å si hva de mener enten i relasjonelle samtaler i liten gruppe eller i plenum. Ungdommen selv lager kriterier for hvordan man skal opptre overfor hverandre. Hver og en ungdom må oppleve et anerkjennende klassemiljø som inkluderer alle og der man er opptatt av at alle skal være den beste utgaven av seg selv.
SMART ungdom fortsetter med at ungdommen skal skape drømmer for framtida i forhold til familie, bolig, utdanning, arbeid og fritid. Drømmer skaper håp og gir energi. De som har et bilde av ønsket fremtid, enten i sitt indre eller uttalt, har større sjanse for å lykkes enn de som bare seiler med det livet til enhver tid tilbyr dem. Uten drømmer og håp kan mye oppleves som et strev.
 

Når ungdommen har satt ord på drømmene, handler det om å identifisere sine gode egenskaper og velge ut noen som man vil videreutvikle. Det er gode egenskaper som kan hjelpe oss til å nå gode resultater og drømmer. I dag opplever vi stort fokus på resultater, men lite fokus på hvordan disse skal nås. Det kan sammenlignes med en skihopper som står på toppen av Holmenkollbakken. Hvis han kun er opptatt av hvor langt han skal hoppe blir det garantert et kort hopp. Han må være opptatt av arbeidsoppgavene som skal løses underveis. Det er kun det som gir gode resultater. Men for å kunne komme på toppen av Holmenkollen må han ha mange gode egenskaper som kjærlighet til å lære, nysgjerrighet, utholdenhet og kreativitet osv. Det krever mye å lykkes med et så langsiktig arbeid. Den mest effektive veien til suksess går gjennom å lete etter det som gir energi, reflektere over gode løsninger og tidligere suksesser. Dette må ligge til grunn for også å kunne jobbe med sine utfordringer.
De 30 historiene i Smart ungdom skal føre til refleksjon hos hver enkelt ungdom og ungdommen i mellom. Lærers rolle er å lede disse prosessene gjennom å stille gode spørsmål og skape en trygg og anerkjennende atmosfære der alle tør å komme med sine tanker og meninger. Hver av historiene bør det brukes minst to økter på. Hver historie tar for seg to egenskaper. Hver egenskap gir gode muligheter for mye refleksjon og dype samtaler. Man kan ta en av gangen, gå i dybden på enkelte spørsmål eller rekke alt på begge egenskapene. Ungdommen skal i arbeidsheftet identifisere gode situasjoner der de bruker aktuelle egenskaper. Etter hvert trer de mest fremtredende styrkene frem. Her er et eksempel på hva en ungdom skrev i forhold til egenskapen «Å være seg selv»:

”Jeg er meg selv med venner, men blir veldig beskjeden sammen med noen jeg ikke kjenner.»

Underveis i prosessen skal ungdommen velge ut en egenskap som de ønsker å utvikle hos seg selv. Da jobber de med sitt individuelle veikart. Veikart er planleggingsverktøy som gir god oversikt og struktur på veien mot ulike mål. De reflekterer over følgende spørsmål: Hvorfor er denne egenskapen er viktig for å nå mine drømmer, hva kan hindre meg i å utvikle denne egenskapen, hvem kan støtte meg underveis og hvordan skal suksesser feires? Så bestemmes helt konkrete tiltak som tidfestes.
Til hver historie følger også et moralsk dilemma. Her er det skissert et spørsmål som skal lede til samtaler ungdommene i mellom. Hensikten med moralsk resonnering er å trene seg på å kunne ta ulike perspektiv i vanskelige situasjoner. Målet er at standpunktene ungdommen tar er basert på en vurdering av de konsekvensene valget får for alle deltagerne i dilemmaet. Det kan være situasjoner ungdommen har vært i eller sannsynligvis vil kunne komme opp i. Ungdom som klarer å ta andres perspektiv og ta hensyn til andre mennesker blir bedre likt og dermed er det enklere å inngå i nære og gode relasjoner.
I sum er SMART ungdom et opplegg som det bør brukes minst 60 timer på. Hvordan det legges opp er helt opp til hver og en, men det er viktig å se på dette som prosesser som foregår inne i hver enkelt ungdom og ungdommen i mellom. Dermed bør det spres over en relativt lang periode. Vi har prøvd det ut på 9.trinn og litt på videregående og har opplevd meget god respons.
Helt avgjørende for å lykkes er lærerens evne til å anerkjenne alle ungdommers utsagn og stille gode spørsmål som får fram begrunnelser og tanker som ligger bak de ulike utsagnene. La det i størst mulig grad bli en samtale ungdommene i mellom. Elevers anerkjennelse av hverandre må også settes på dagsorden i disse dialogene. Klare kjøreregler må lages i fellesskap og overholdes.
 
Vi gleder oss til å holde denne boken i handa. I ventetiden mot høsten 2016 når boka kommer, vil vi dele litt fra fortellingene med deg i et annet blogg innlegg. Da vil du få en større forståelse av hva denne raske gjennomgangen.

 
Hilsen Eira og Vidar

Jeg jobber som kontaktlærer på 4.trinn i år samtidig som jeg har en 30% stilling i SMART oppvekst i Re kommune. SMART bokstavene står for de verdiene vi synes definerer hva smart oppvekst er: S – styrkefokus, M – medvirkning, A – anerkjennelse, R – relasjoner, T – trening. Prosjektleder Vidar Bugge-Hansen har skrevet mer om dette i sin blogg: Smart oppvekst – som kompass. Slik forklarer han A’en i SMART:

A – anerkjennelse. ALLE må oppleve å bli sett på med positive øyne og bli fortalt med ord og kroppsspråk at man er verdifull. Dette er mikroferdigheter som kan skape oppadgående eller nedadgående spiraler i relasjonen og i den andres liv.  Uenighet og ulik forståelse er kilde til framgang og refleksjon. Ved å prøve å være gjest i den andres tanker og prøve å forstå hvordan verden ser ut herfra vil man også kunne oppnå anerkjennelse og gode relasjoner også i slike situasjoner.

For meg er dette slik jeg ønsker å møte alle, med anerkjennelse og forståelse av deres perspektiv. Hvis jeg skal være helt ærlig har jeg en ganske så positivt syn på mennesket. Det er ikke alltid like lett å ha når man ser hva som skjer i verden, men jeg velger likevel å tro på at alle gjør så godt man kan. Det er bare det at noen ganger så blir ikke utfallet av slik man handlet så godt. Men jeg velger å tro at det ikke finnes onde barn. Det finnes barn som gjør ting som er uheldig for de rundt, som ikke tenker konsekvenser eller hva andre kan tro om deres handlinger. Derfor prøver jeg å lære dette til barna jeg har rundt meg. La meg komme med et eksempel;
Det er norsktime og jeg har gitt beskjed om at alle elevene skal hente norskbøkene sine i skuffen sin. I mitt klasserom, som i alle andres regner jeg med, blir det å komme først til skuffen en konkurranse. Skuffesksjonen som elevene har bøker i er ekstremt lite effektiv, og elevene blir stående i kø å vente til den foran er ferdig. Dette er et fødested for konflikter og denne dagen kom to gutter tilbake til klasserommet gråtende. Den ene hadde slått den andre i bakhodet fikk jeg høre. Jeg kunne sagt “fy deg for å slå” og “si unskyld” og fortsatt med undervisningen. Men jeg føler det blir liten læring av disse ordene og som ikke løser noe som helst. Istedet pleier jeg å forske i hva som hendte. Jeg var aleine som lærer denne timen og hadde ikke mulighet for å ta guttene ut. Dessuten synes jeg det vil frarøve de andre elevene, som har sett hele situasjonen, mye læring. Det er jo altid slik at elever holder med hverandre utifra hvordan de tror situasjonen oppsto. Jeg går inn i hvert perspektiv og lar de fortelle.
-Fortell meg hva som skjedde, Henrik?
-Roar slo meg, sier han.
-Ja, sier jeg , det var ikke noe godt og det kan jeg godt forstå.
-Fortell fra begynnelsen, hva skjedde? Gutten forteller at han sto i kø og følte han foran tok så lang tid. Han ba han bli ferdig fort, og da svarte gutten foran med å slenge en bok i hode på han.
-Hvordan var det å vente i kø?, spør jeg.
-Det var kjedelig, jeg tenkte på at jeg ble sein til timen og jeg følte han brukte lenger tid enn nødvendig. Jeg kjente stresset i magen, forteller han videre. Jeg spør alltid hvor følelsen sitter og ber de beskrive den slik at de utvikler begreper på følelsene sine og kan kjenne de igjen.
-Det boblet i magen og hjertet dunket, fortalte han.
Så det er kø og de i køen er utålmodige, hvordan opplever du det, Roar? spør jeg gutten som hadde stått først i køen.
-De bak meg presset meg mot skuffen så jeg ikke klarte å åpne den. Jeg ble sint da de ikke hørte på meg da jeg sa jeg ikke klarte å åpne skuffen. Sinnet boblet i magen og jeg ble varm i ansiktet. Så da jeg fikk opp boken kastet jeg den bakover.
Når begge parter har forklart hvordan de følte situsajonen og forstår hvorfor de har oppført seg slik de gjorde er det skjeldent behov for en unnskyldning. Ingen av de ønsket at det skulle bli som det ble. Det var ingen ond handling som ble utført. Meningen de hadde puttet på situasjonen er borte og saken er løst. På denne måten blir begge parters følelser og opplevelse av situasjonen anerkjent. Når vi forstår hvorfor forsvinner behovet for en unnskyldning og. Det blir mer korekt å si; “Det var ikke slik jeg mente det skulle bli”.
Det er mange måter å jobbe med anerkjennelse med barn. Her er noen eksempler;
Anerkjennelse i klasserommet:

1. Moralske dilemma situasjoner – I SMART oppvekst bøkene finnes det flere moralske dilemmaer man kan diskutere i klasserommet eller i barnehagen. Her er det viktig at vi som voksne ikke kommer med “riktige” løsninger, men holder oss nøytrale. Det er elevenes svar som skal spilles mot hverandre. Som lærer må jeg da si ting som speiler det de sier, oppsummerer det de sier og svare med nøytral stemme. Men samtidig  anerkjenne alles svar slik at de føler at det de sier er viktig.
2. Snakke om hvordan det føles å ikke bli hørt på når man skal fortelle noe. Hvordan ønsker du andre skal opptre? Hvordan føltes det da?
3. Lage plakat i klasserommet som handler om hvordan vi skal være med hverandre; Lytte til hverandre, se hverandre inn i øynene, nikke, smile, stille spørsmål og avslappet foroverlent kropp.
4. Konflikthåndtering: Undersøke andres perspektiv. Hva skjedde? Det forstår jeg du følte. Det ville jeg også følt hvis jeg hadde oppled det samme. Hvordan kunne du ønske det skjedde?
5. Sosialkonstruksjonisme perspektivet: Alle opplever en situasjon ulikt. Det er sammen vi kan finne ut hva som skjedde. Ved å forstå hvordan vi oppleved det som skjedde og hvilke merkelapper vi har puttet på situasjonen. Det er er ofte det ungen tror om situasjonen som gjør at det er vondt for dem. Det er ikke en sannhet, men flere sannheter.
6. Ta alle elevene i hånden når de kommer inn i klasserommet imens du ser de i øynene.
7. Hilse på morgen, øyekontakt og hei.
8. Si hei. Det er mer virkningsfult når man bruker navnene til hverandre. Hei Eira, Hei Vidar osv.
9. Hei- prosjekt på skolen: Alle elevene gikk med navnelapper en uke slik at vi kunne si “Hei …..” til dem.
10. Lytte til det de har å fortelle og vise at man synes det er fint å høre. Følge opp med spørsmål.
11. Anerkjenne styrkene de har.

Jeg tenker at ofte kan det virke som om barna trenger hjelp eller råd. Men så er det anerkjennelse de trenger for å komme seg ut av følelsen de opplever, eller/og for å føle seg sett og forstått. Dette er ikke noe som bare er for barn, men for alle mennesker i alle aldre.
 
Her er flere blogger om de andre bokstavene i SMART: S-styrkefokus i klasserommet og M-medvirkning i klasserommet.
 
Jeg er sikker på at du har mange andre måter å anerkjenne barna på. Del med oss på vår facebookgruppe og lik oss på vår side og få med deg nyheter fra oss.
Lykke til!
Eira Susanne Iversen
Lærer, forfatter og SMART konsulent

SmART Upbringing – a magical development project in Re County.

Bjørn Hauger, Elisabeth S. Paulsen and Vidar Bugge-Hansen
In this sketch we wish to describe an action research project connection with a development project for the improvement of conditions of upbringing for children and youth in Re County, Vestfold. This development project has been named Smart Upbringing and is described as “one of the broadest and most comprehensive projects ever conducted for strengthening the environment of upbringing for children and youth in Re County” (Grejs, 2013).
The development of this project can be understood in the light of the emergence of a new discourse in the public sector about how processes of change can occur there. The conventional understanding (Kuvaas and Dysvik, 2011) is characterized by goal-rational and linear thinking. Within such a paradigm, goals are understood as “independent” of the people doing the work to achieve them. One can further surmise here that planning and completion are separate processes. The initiative for change that has its origin in such a discourse often comes “from the top” of the organization and the strategy is dominated by a mind set in which one is to “get things done” (Kemmis, McTaggart and Nixon, 2014) and in which one is more concerned with changing others than working together (Higgs, 2011).
In recent years, an increased consciousness has gradually developed of alternative approaches to organizational development and processes of social change. This is articulated in strategies based on a more humanistic view of people and collaborative approaches to work with processes of change (Kuvaas and Dysvik, 2011). In Re County there has long been testing of different forms of collaborative strategies in work with organizational development. In 2002-2003, for example, all the preschools employed Appreciative Inquiry (AI) as an action research strategy in connection with quality development; all the employees were involved. The plans for what was to be improved and how these improvements should occur were made collaboratively. In this work, several different ethnographic methods were also used in order to access children’s voices in the work of development (Hauger, 2003). Those who participated in the training program also received training in how they could create new “communicative spaces” in the preschool characterized by dialogue that could enable people to bloom (Reason and Bradbury, 2006).

Background.

In 2005, one of the schools in Re County decided to employ Appreciative Inquiry as an approach to work with the creation of a new vision for the school. A short time afterwards, the County decided that all school leaders should be trained in work with management and organizational development based on the same perspective.

It is in the wake of this training and development work that Smart upbringing arises as a new generative idea about how one can combine and change preventive programs for at-risk children and youth with strategies for releasing the individual child’s – and organization’s – potential (Appreciative Inquiry).
Originally, “Smart upbringing” was viewed as a pedagogical implementation; a way of working preventatively and inclusively in relation to at-risk children (Bugge-Hansen, et al. 2013) in the individual school and preschool, and it became a unified project involving preschools, schools, Pedagogical-psychological services, the health service, parents, children and youth’s leisure arenas. The project is further described as a strategic intervention to involve “all, from children to politicians” in the work of Development.
Viewed from a social constructionist perspective, this developmental work appears particularly exciting because of the ideas that underpin it: One can imagine that if one is to do anything with the patterns of actions that lead to many children and youth being discounted, not seen as important, clever or valuable, we must change the way we understands, talks about and creates meaning in one’s our practice. Through the project, “Smart upbringing”, the County has set the goal of changing a culture dominated by a defensive and problem oriented mind set, to an offensive strengths-based one. Through changing the dialogue between professionals, children and their parents, through posing new kinds of questions, through introducing a new professional language (among other things, about strengths [1]), and planning a new choreography of conversations, we hope to be able to change practice in a more radical way than if we continues to work with change interventions based on traditional modes of understanding. Instead of placing weight on what it is that leads to so many children and youth being unable to cope with their school life, we are focusing on the children’s individual strengths and possibility to create new ways of shaping the future. This give all children and youth the opportunity to reach their potential in a better way.
In the course of the years the project has existed, hundreds of employees, children, youth and their parents have been involved in the developmental work. The discourse that characterizes these conversations is changing. New collaborative arenas characterized by more hopeful dialogues are being established. The voices of children, youth and their parents are promoted in a completely new way and with a new power than before. Enthusiasm has been created among professionals, managers and politicians that has attracted attention beyond the County’s borders.
 

New discource

In our society, discourse connected with learning and development work is associated with a problem perspective. In order for something to be defined as a problem, there must exist an impression about what the opposite of the problem is, that is, what it means when something is good. When students are restless during a lesson and this is perceived as a problem it becomes a problem when you expected good behavior is that the children are quiet.
In many organizations, a great deal of time is used in the identification of problems, and what should be done to solve them, or create improvements. When organizations begin to explore their weaknesses and flaws, the result can be that the divisions between people increase, and conversations will be in the direction of interventions that have to do with control, correction and punishment.
AI operates with a different discourse. People and organizations are regarded as having possibilities for functioning in many different ways. Exploration of that which is life-giving and the expectation that all people have uniquely positive qualities and strengths is to simultaneously promote these aspects and contribute to the development of the capacity for creativity and innovation (Barrett and Fry, 2008). AI can therefore be understood as an artifact, a way of regarding the world. In the beginning of an AI process, employees and managers train themselves to see one another and one another’s contributions to the organization through “positive lenses” (Goldon-Biddle and Dutton, 2012) through use of unconditionally positive questions.
Project SmART upbringing is a large-scale complex form of development work that is conducted at various levels in the County, and across all the arenas of work with children and youth in the County. We wrote earlier about how the development of the design of an action research project should occur in collaboration with the participants of the project. We wish also to suggest that the general theme of this action research project concerns exploration of the generative potential of Smart upbringing and that it can be useful to begin the first action-reflection cycle with an acknowledging exploration of the kinds of social innovations already exist, what has made this possible, what the life-giving factors of the process are, and so forth.

Based on such an investigation, the next task can be spending time with the participants in (re)formulating a normative vision for the project, in order to look for new possibilities for these norms to have expression in practical actions. We are particularly interested in learning more about what is required for the new norms to be put into practical interaction with children and youth. In this context, we would be interested in looking for new opportunities for involving several children and youth as co-researchers and creators of the new practice. This has already begun in the project. The girls have had training in leading girl groups, and students attending 7^th grade in one of the elementary schools have lead processes in which all the children in the class have researched one another’s strengths. We have experience with involvement of children as co-researchers in the development of the class environment in an elementary school (Hauger and Karlse, 2005), and work with the application of ethnographic methods in order to access children’s voices and experiences in a quality development project in the Preschools.
However: as we have written previously, these are only examples of ways of involving children and youth as co-researchers. Whether or not this is useful and the way it should occur must be discussed in the project. We wish merely to add here that this way of working is in accordance with the central values and principles of action research. It concerns among other things the involvement of many participants in the research in order to create a more inspiring future for oneself and others.
 
 
[1] The County has, among other things, developed a tool for children from the age of 5 years up (in preschool and school) used to teach them to research positive experiences between adults and children, and between children in different everyday situations. The tool consists of a book with an array of stories about moral dilemmas in the everyday lives of children and a vocabulary (printed on cards) that children can use to describe good qualities (strengths) that are expressed in the valued actions depicted in the stories (Våge and Bugge-Hanse, 2012; Våge and Bugge-Hansen, 2013).

SMART bokstavene står for de verdiene vi synes definerer hva smart oppvekst er: S – styrkefokus, M – medvirkning, A – anerkjennelse, R – relasjoner, T – trening. Prosjektleder Vidar Bugge-Hansen har skrevet mer om dette i sin blogg: Smart oppvekst – som kompass. Slik forklarer han M’en i SMART:

M – medvirkning skaper engasjement og indre motivasjon. Gode velmente råd kan ofte falle på steingrunn eller fører til opposisjon, mens gode spørsmål kan føre til refleksjon og veloverveide avgjørelser.
Alle stemmer er like mye verdt. Hvis man i en forsamling stiller spørsmål direkte i plenum er det noen få som tenker raskt og tør å hevde sin mening. Skal vi få alle stemmer i tale er en god metode å la hver og en få tenke litt selv, snakke med en eller flere før det samtales i plenum. På denne måten vil man også aktivere mange flere og ofte komme fram til mye bedre løsninger.

Jeg er kontaktlærer på 4.trinn i år og har jobbet som lærer i 10 år. For meg er medvirkning fra elevene veldig viktig. Jeg ønsker de skal få være med å bestemme så mye som mulig. Det er ikke slik at jeg veit best, elevene mine veit mange ting best og jeg trenger at de snakker om det. Det kan være vanskelig noen ganger å få elever og hele klasser til å åpne seg opp. De kan være vant med at man skal være stille og at det er det viktigste. I slike “stille” klasser opplever jeg at lyset er “av”. Elevene er ikke tent, det gløder ikke i øyne av engasjement og læringsglede. De kan spørre om alt, hvor skal jeg legge denne? Hvor er limet? Hvor er saksen? Skal vi gjøre det nå? Selv om de har gjort det samme hver gang og jeg akkurat har fortalt hva de skal gjøre, trenger bekreftelser på alt de skal gjøre slik at de ikke gjør feil. Det er som om de ikke er våkne, men går rundt uten at de undrer seg, tenker eller er løsningsorienterte.
Egentlig elsker jeg å forandre en slik gjeng. Bygge opp selvtilliten stein for stein med styrkefokuset. Se det begynne å gløde fra øynene deres, se de begynner å stole på at jeg ønsker å høre deres mening, og at det de sier er viktig. For meg, for andre, for verden! “Det finnes bare en av deg”, pleier jeg å si. “Hva er ditt spesielle utrykk, perspektiv som du skal vise verden?” “Hva skal du hjelpe til med?” “Vi trenger deg”.
Det er mange ting lærere gjør uten at elevene veit det, og det er gode, lure ting. Hvis elevene får være med på dette vil både trivselen og resultatene bli bedre. I en tredjeklasse spurte jeg en gang om hvorfor de var på skolen. For å lese og skrive sa de. Det kan dere, sa jeg. Hva skal dere med det da? De visste ikke. De visste ikke! Da er det ikke rart man blir litt passiv, tenker jeg. Så hvordan “vekker” man en klasse til livet? Her er det mange, mange muligheter og medvirkning er en av dem. Jeg har før skrevet om styrkefokus i klasserommet. Det finnes de store prosjektene hvor elevene kan medvirke i prosessen, men det er også å være deltakende i sin egen utdanning i hverdagen.
Medvirkning i klasserommet:

1. Alle elevene bør få prate hver time. Hvis jeg tar en og en hånd, rekker jeg kanskje gjennom 1/3 av klassen. Men ved å bruke IRP – individuell – relasjon – plenum, får alle elevene pratet med andre elever og med meg. Først tenker de litt selv, så snakker de med sidemannen, deretter spør jeg hva de snakket om. Da trengs ikke håndsopprekning siden alle har snakket om det de skulle. – Alles meninger er like mye verdt.
2. Læringspartner: Elevene kan f.eks. ha en partner en uke, så bytte uken etter. Her kan du trekke ispinner med elevenes navn på. På denne måten lærer elevene å snakke med alle i klassen og lage gode relasjoner. De blir tryggere og det blir enklere å snakke høyt i klassen når man har en relasjon med alle.
3. Stille gode spørsmål: Refleksjon spørsmål som går utenfor teksten. Vi leste om Emil som satt hodet fast i suppebollen: Hvordan tror du det hadde vært å sette hodet fast i suppebollen? Hva er grunnen til at Emil ikke fikk suppebollen av hodet? Dette får elevene til å tenke selv og “skru på lyset”.
4. SMART bok 3 inneholder en prosess man kan følge for å få en DRØMMEKLASSE. Der elevene er veldig med på hele prosessen.
5. Jente og guttegrupper: Noen ganger har ungene behov for å snakke om temaer som gjør at det blir naturlig å dele de inn i to grupper. De har selv kommet med forslag om hva de ønsker å snakke om, så stemmer vi på hva vi skal snakke om først. Bestevenner, kjærester, være med hjem og lek f.eks.
6. Klassens time: Vi blir enige om regler for leker. Jeg setter meg inn i leken og skriver ned det de blir enige om.
7. Hvordan liker dere å lære? Elvene kom med masse forslag på hvordan de vil lære og hva de ønsket å gjøre. Jeg og min kollega gjør så godt vi kan får å følge deres ønsker og krysser av på lista når vi gjør det.
8. Skrive fortelling: Alle får en gul lapp der de beskriver en hovedperson, en rosa lapp der de beskriver et sted, en grønn lapp der de beskriver en konflikt eller noe som må løses, en hvit lapp der de skriver tre ord som må med i teksten. Deretter trekker elevene en av hver farge og skriver sin fortelling.
9. Å stemme på forslag blir brukt mye. Alle kan skrive sitt valg på en lapp også leser vi opp stemmene i etterkant. En raskere versjon er at alle elvene lukker øynene og holder handa opp i været når jeg roper opp et forslag. Jeg teller opp og vi har valgt demokratisk innen kort tid.
10. Vi setter oss et mål og bestemmer en feiring. Det kan være en lek en annen aktivitet.

 
Jeg ser at i vurdering for læring, som vi jobber med i skolen, er det også fokus på medvirkning. Når en klasse tar del i undervisningen, har meninger og er trygg vil det bli mer liv i klassen. Ja, det er mer prat, men det er fagprat, temaprat og gode relasjoner-prat. Det er en klasse jeg elsker å undervise i, og etter å ha sett det lyse i små barneøyne tør jeg å påstå at det er når de er der, ungene også lærer mest.
Kom gjerne med dine ideer og erfaringer om medvirkning i klasserommet! Vi har en side på facebook; smartoppvekst.no og en gruppe som heter SMART oppvekst forum.
Hilsen Eira S. Iversen
Lærer, forfatter og SMART konsulent
 

Bjørn Hauger
 
            Det er en kald januar mandag morgen, og jeg er på vei inn i en tredje klasse på Kirkevoll skole. Elevene og læreren sitter allerede på plass da jeg kommer inn i klasserommet. Barna sitter i en halvbuet sirkel foran tavla. Iselin, som er elevenes klasseleder, starter opp timen med å forklare hva de skal gjøre. Elevene skal lære flere begreper for å kunne sette ord på måter å opptre på som gjør at både en selv     og andre har det godt i sosiale situasjoner. Elevene har allerede jobbet med fem   slike begreper. Det er selvkontroll, takknemlighet, integritet, omsorg og læringsglede. En sentral tanke bak utviklingsarbeidet Smart oppvekst er at når disse positive egenskapene (styrkene) tas i bruk i daglige situasjoner i klasserommet, og i barnas oppvekstmiljø så vil det skapes et miljø som gjør at barna er på sitt beste overfor hverandre, og i forhold til faglig læring.
             Det jeg ønsket å lære mer om er hvordan en slik opplæring foregår.
 
 

Oppstart

Det første som slår mer når jeg kommer inn i klasserommet er hvor rolig det er. Barnas oppmerksomheten er rettet mot læreren, og det som skal skje i timen. Sirkelen brukes som en fysisk formen for organisering av møtet. Sirkelen åpner for likeverdig deltagelse fra alle. Alle elevene gis mulighet til å se hverandre. Alle har mulighet til å se og bli sett når man snakker. Sirkelen gjør det mulig for mange å ta i bruk mange former for deltagelse. Elevene kan tenke igjennom hver for seg, de kan snu seg til sidemannen og snakke sammen to og to, og man kan raskt ha samtaler i plenum. Sirkelformen er en struktur som brukes for å fremme likeverdig deltagelse.
Iselin forteller hva de skal gjøre. De skal jobbe videre med ”Smart oppvekst”. Iselin går kort gjennom de Smart begrepene de har jobbet med før, og forteller at hun skal lese en ny historie fra en av ”Smart oppvekst bøkene”. Disse bøkene inneholder en rekke fortellinger om barns hverdagsliv på skolen. I fortellingene blir elevene kjent med barn som står overfor en rekke moralske dilemma og verdivalg i hverdagen. ”Smart oppvekst” har utviklet et språk bestående av 20 begreper, som man kan bruke for å sette ord på det som gjøres av gode ting (verdier), og er gode måter å være på (personlige styrker) i det sosiale samspillet mellom barn, og mellom barn og voksne.
I dag skal klassen jobbe videre med begrepet integritet. Når jeg hører dette blir jeg litt overrasket. ”Dette er da et vanskelig begrep”, tenker jeg.” Kan elever i en tredjeklasse lære dette begrepet, ikke bare forstå hva det betyr leksikalt, men hva ordet betyr i bruk: Hvordan man kan opptre med integritet i en alder på ni år”?
Jeg vender oppmerksomheten mot Iselin og elevene. Iselin begynner å leser fra Smart boka. Jeg ser på elevene. Jeg ser at en av jentene gjesper. En gutt vrir litt på seg. Noen kikker litt bort på meg. Men utenom det er barna helt stille. Alt vi hører er stemmen til læreren. Alles blikk er rettet mot Iselin. Det er en ganske lang historie. En av elevene rekker opp handa i det historien slutter. Læreren har ikke fortalt hva som skal skje etter at historien har blitt lest opp, men denne gutten vet det tydeligvis.
Iselin lukker boka. Nå skal elevene involveres i en samtale om det de har hørt. Det første spørsmålet til elevene er slik: Husker dere hvor historien startet? Hendene rekkes ivrig i været. Vi får høre at historien begynner i en ”mattetime”. Rektor kommer inn i klassen. Husker dere hva hun het”, spør Iselin? Elevene svarer. Deretter neste spørsmål: ”Husker dere navnene på flere av på de som var med i historiene. Elevene svarer en etter en. Navnene Mons og Mille skrives på tavla. ”Hvem andre var med”, spør læreren? ”Jenny”, svarer en elev”. ”Husker dere enda flere navn”, spør Iselin. Nye navn nevnes. Iselin knytter en kort kommentar til hver av navnene etter hvert som navnene skrives opp på tavla slik at elevene skal huske hva slags rolle de har hatt i historien.
I historien får vi høre om en gutt som feilaktig har blitt beskyldt for å gjøre noe galt, som han ikke har gjort. De snakker om hvordan denne gutten, i den forrige historien de leste, hadde mistet selvkontrollen og kasta linjalen i gulvet. Elevene blir spurt om hva han kunne gjort i stedet for å kaste linjalen i gulvet. Barna forslår at han kunne ha sagt i fra at han hadde følt seg urettferdig behandlet.
I denne historien er det noen som står opp for Mons. Mons har blitt beskyldt for å ha stjålet et sverd. Det har han ikke gjort. Mons er den som får skylden når noe går galt. ”Jenny forsvarer Mons”, forteller en av elevene i klassen. ”Det er integritet”, forteller hun.
 

Fra åpen samtale til fasilitering av dialoger

Samtalene i denne timen handler om når styrker som takknemlighet, og verdier som læringsglede kom til uttrykk i den oppleste historien. Læreren spør og elevene svarer.Denne delen av samtalen er formet som en åpen samtale. De som vil svare rekker opp hånden. Mange deltar, men langt fra alle. Selv om det er en skog av hender som rekkes i været er det bare en som kan svare av gangen.
Læreren skifter derfor samtaleform. Alle elevene skal aktiviseres. Iselin kommer med følgende instruksjon. ”Nå skal du få et spørsmål. Dere skal først tenke igjennom en og en. Deretter skal dere snakke sammen to og to”. Iselin reiser seg opp og peker på hvem som skal snakke sammen. Deretter skal vi høre hva dere har kommet fram til i plenum.
Det første spørsmålet som skal besvares er følgende: ”I historien får vi høre om noen som viser omsorg. Hvem gjør det – og hva var situasjonen? ” .Elevene sitter litt og tenker selv. Ingen sier noe. Det er helt stille. Deretter får de beskjed om å vende seg mot den de skal snakke sammen med.
 
Det blir ivrige samtaler i klasserommet. Jeg ser at barna har blikk-kontakt. Jeg legger merke til at det er mange smil. Etter at elevene har fått pratet litt sammen to og to, oppsummeres svarene i plenum. Denne måten å strukturere samtalene på skjer gjennom mange spørsmål og svar runder. Den siste av disse rundene handler om integritet.
”Nå skal vi jobbe med integritet”, sier Iselin: ”Tenk igjennom. Har du noen gang stått opp og forsvart noen? Eller har du opplevd at noen har stått opp og forsvart deg?”
 
Elevene sitter og tenker litt over spørsmålet i stillhet. Deretter setter de seg sammen to og to for å dele erfaringer. Jeg setter meg bort til to jenter som prater sammen. ”Jeg tror jeg har sett det”, sier den ene jenta”. ”Jeg vet ikke,” sier den andre. ”Dette er ikke lett”, tenker jeg. Men nå er de i gang med å trene. Jeg er spent på hva slags eksempler som kommer frem.
 
Etter at elevene er ferdige med å dele erfaringer to og to, spør læreren: ”Kan du fortelle din historie Anders?”. Læreren har tydeligvis satt seg sammen med et par av elevene for å hjelpe dem til å hente fram eksempler. En av jentene forteller: ”Jeg forsvarte Emmeline. Det var noen større jenter som sa noe stygt om henne. Jeg fortalte at sånn skulle de ikke si”. Det kommer et nytt spørsmål fra Iselin. ”Hva skjer når noen står opp for deg?” Det kommer en ny hånd i været: ”Jeg blir glad inni meg”.
 
Etter denne innledende samtalen, der et eksempel på integritet ble løftet frem, er det flere som ”husker” eksempler på situasjoner der de selv eller andre hadde vist integritet. Jeg får høre om historier der elevene står opp for andre i situasjoner der en lue blir kasta på taket, og der gutter i femteklasse opptrer truende i en situasjon når de venter på skolebussen.

 
 

Kompass for utviklingsarbeidet

Utviklingsarbeidet Smart oppvekst har som bakenforliggende antagelse at alle sosiale systemer, og alle mennesker har et potensiale til å fungere godt og dårlig. Vi vet for eksempel at ”et blikk fra en annen” kan være nok til at jeg føler meg liten, eller at en anerkjennende kommentar eller oppmuntring fra en venn, kan fylle meg med dyp glede og få meg til å strutte av selvtillit.
Hvis dette stemmer blir spørsmålet hvordan man kan klare å være sammen, og lære sammen, på en slik måte at alle opplever å ha det godt. Kenneth Gergen (2009) bruker begrepet generativ dynamikk om en type samspill hvor det fylles liv inn i relasjonene, og en type samspill som får alle de involverte til å blomstre . Å skape liv inn i relasjonen handler ikke bare om å skape liv mellom mennesker, men også liv mellom barnet og for eksempel det emnet man skal jobbe med (Sjong, 2015). Når enkelte barn opplever mangel på motivasjon for et fag eller emne kan det være nyttig å stille spørsmål ved hva man kan gjøre for at relasjonen mellom barnet og en tekst (ei bok), eller et saksområde blir livfull, eller hvis man tar barnets perspektiv: Fylt med læringsglede eller kjærlighet til å lære.
Fordi alle barn, skoleklasser og sosiale systemer er forskjellig, må de som skal være sammen og lære sammen finne ut hva de trenger for at de relasjonene de er en del av skal være preget av optimal livfullhet. Når man skal skape oppvekstmiljøer som skal gi alle mulighet til å ta ut sitt potensiale må de bakenforliggende kriteriene for å skape slike oppvekstmiljøer være tydelig for alle. Gjennom Smart oppvekst har Re kommune utviklet et kompass – og staket ut en felles kompasskurs for alt oppvekstarbeidet. Kompasset tar utgangspunkt i bakenforliggende teorier og forskning innen styrkebaserte endringsprosesser og over ti års erfaringer med anvendelse av disse teoriene i arbeidet med barn og unge (Våge- Bugge-Hansen, 2012;2103, Hauger, 2015)
 
Kompasset Smart oppvekst – er:
 
S – står for styrkebasert tenkning.
M- står for medvirkning
A – står for anerkjennelse
R – står for relasjonsfokus
T- står for trening
 
I tillegg til dette verdikompasset er det utviklet en rekke praktiske verktøy som ledere og fagfolk som jobber med barn og unge, trekke veksler på for å skape samhandling i hverdagen som gjør at disse verdiene kan omsettes til praktiske handlinger.
Blant annet har man gjennom utviklingsarbeidet ”Smart oppvekst” laget et felles språk og begrepsapparat om styrker, og verktøy for å trene barn og unge til å lete etter det som går bra i sosiale situasjoner, samt verktøy basert på deltagende aksjonsforskning for å skape regier for likeverdig involvering av alle barna i læringsprosesser både i enkelt-timer (her-og nå) , og i lengre utviklingsprosesser
 
I denne undervisningsøkten har det vært et eksplisitt fokus på et begrepsapparat om styrker, og barna har øvet på ferdigheter i å identifisere og snakke om alt det som går bra i gjenkjennbare sosiale situasjoner. Gergen , MacNamee og Barrett (2001) skriver at vi trenger et mer relasjonelt ansvarlig språk i våre daglige liv. Smart oppvekst har bidratt til å utvikle et slikt språk og gjøre det tilgjengelig for barn og unge.
 
Gjennom læringsprosessen involveres barna i relasjonelle samtaler om begrepene, om når styrkene er i bruk, og i moralsk resonnering (hvordan kunne han eller hun ha handlet annerledes?). Fokuset er på det relasjonelle medansvaret vi har for hverandre.
I den relasjonelle tilnærmingen ligger det også en antagelse om at eleven lærer best når det de skal jobbe med oppleves som meningsfullt. Når elevene involveres i relasjonelle samtaler om historiene, når de må relatere til erfaringer i eget og andres liv, så handler det også om å søke etter det som skaper mening, som vekker positive følelser og som læres når vi er i trygge og varme relasjoner til andre.
 

Oppsummering.

Besøket i tredjeklasse er slutt. Timen er over. Elevene har trent på å ta i bruk et språk om styrker for å oppdage og sette ord på alt det som gjøres bra i mellom barn og voksne i hverdagen. De trener også på deltagerdemokratiske måter å lære på, og være sammen på, og på moralsk resonnering. Jeg legger merke til at alt elevene sier blir møtt med anerkjennelse. Det er ikke noe i det som blir sagt som er feil. Det er ingen korrigeringer, eller ”fasitsvar” som kommer fra læreren. Jeg legger også merke til at evnen til å ”huske” erfaringer der de selv har opptrådt i tråd med de foretrukne styrkene og verdiene: Takknemlighet, selvkontroll, omsorg, læringsglede og integritet øker når man begynner å snakke om det.
 
Selv om fokus i denne timen har vært på TRENING, så har elevene blitt involvert i arbeidet med å SAMSKAPE et læringsmiljø som er bra for alle. Jeg velger å bruke begrepet å samskape fordi begrepet både kan brukes for å peke mot prosesser – og resultat. Prefikset ”sam” (co) forteller oss også hva slags verdier som skal legges til grunn for samarbeidet i klassen. Det peker mot en type likeverd eller komplementaritet mellom menneskene (Myers og Wooten, 2012). Både mellom barna og mellom læreren og barna. Dette understøttes av kompassbegrepene ”deltagelse” og ”styrker”. Styrker viser mot en komplementaritet preget av et mangfold av unike positive egenskaper i et samfunn.
 
Ordet å skape viser til at det er noe som skal komme ut av prosessen. Målet er et oppvekstmiljø der alle kan være på sitt beste. Det er det som er hele idéen til prosjektet Smart oppvekst. I det Iselin er på vei ut av timen, forteller hun meg: ”Arbeidet med Smart oppvekst gjør at vi får elever som bryr seg oppriktig”.
 
”De har blitt positive medskaper av sitt eget oppvekstmiljø”, tenker jeg med meg selv.

 For mer utfyllende lesing henviser vi til mye god faglitteratur hos Sareptas

Referanser

 
 
Gergen, K.J. (2009) Relational Being. Beyond Self and Community. Oxford University
Press.
Hauger, Bjørn (2015). Anerkendende processer som drivkraft for kulturudvikling i større
systemer. I: Lund, G.E. og Haslebo, G. Kulturutvikling i skolen – hvordan. København. Dansk psykologisk forlag.
Myers, V., og Wooten, L.P. (2012) . Generative Change in Health Care Organizations: Co-
            Creating Health to Reduce Health Disparities. I: Golden-Biddle, K. og Dutton, J. E.      Using a Positive Lens to Explore Social Change and Organizations. Building a   Theoretical and Research Foundation.
Sjong, E.(2015). Relations og styrkebasert klasseledelse som drivktaft for
            kulturudvikling. I: Emmertsen, G. og Haslebo, G. Kulturudvikling i skolen – hvordan. København. Dansk psykologisk forlag.
Våge,G. A. and Bugge-Hansen,V (2015). Smart oppvekst 3. Identifiser barns styrker
gjennom sosiale historier og moralske dilemmaer. Tønsberg: Sareptas.