Hjem   /   BloggNyheterSkoleTrenerutdanning   /   Relasjonsbygging – en enkel koronavennlig aktivitet

Relasjonsbygging – en enkel koronavennlig aktivitet


Nina Dunseth, Mokollen skole.

SMART oppvekst har som utgangspunkt at vi må erfare, reflektere og oversette verktøy og metoder på en slik måte vi selv er komfortabel med og har tru på at virker. Det er verdiene og prinsippene (Styrkefokus, Medvirkning, Anerkjennelse, Relasjonsfokus og systematisk Trening) som skal være ledende. Refleksjon og oversettelse er kjernekompetanse som kan hjelpe oss til å holde SMART som kompasskurs.

Nina Dunseth, Mokollen skole skaper et stort engasjement hos oss i SMART oppvekst med sine skriftlige refleksjoner. I denne bloggen deler vi noen av hennes refleksjoner.

Bloggen starter med en fin aktivitet som på en koronavennlig måte bygger relasjoner. Hun reflekterer rundt behovet for dybdelæring og hvorfor og hvordan anerkjenne, løfte og hedre sine kollegaers gode praksis. Hun gir oss sine opplevelser og følelsen av å jobbe med styrkefokus kontra problemfokus i en konkret øvelse vi hadde på SMART trenerutdanning. Det er masse tips, ideer og inspirasjon å hente ikke minst gjennom historiene Nina beskriver.

Mål: Bli bedre kjent, se og anerkjenne ulikhet, oppdage nye sider ved hverandre, et utgangspunkt for å utdype ulike temaer, øve mot, evne til å lytte og reflektere m.m

Hvem: alle aldre, alle typer grupper fra ca 6 personer, testet ut med barn, klasser, voksne, foreldremøter m.m.

Planlegging: Lederen lager påstander som passer gruppen og det man ønsker å ha som fokus. Lag en blanding av påstander som sikrer alle i gruppen mulighet til å delta. Fint at leder kjenner personene litt fra før. Enkle ufarlige spørsmål med litt mer utfordrende innimellom.

Tid: Anbefalt 10-20 min. Avhengig av hvor ofte man stopper opp underveis og hvor mange påstander man bruker.

Organisering: Sitte eller stå i ring. Leder kan gjerne stå som en del av ringen og delta selv.

Hvis man sitter kan leder si: Reis deg opp dersom du….Står man i ring kan leder si: Ta et skritt inn i ringen hvis du…Leder oppmuntrer til å se seg rundt for å oppdage andre som man er «lik». Leder kan invitere gruppen til å fortelle hvorfor de reiste seg/tok et skritt frem, eller hvorfor ikke. Er begrunnelsene like for hvorfor/ hvorfor ikke man reiste seg/tok et skritt frem? Kan vi være like men likevel forskjellige? Forskjellige og likevel like?

Eksempel på påstander:

Ta et skritt frem om du

  • liker/elsker katter (varier verbet, gjør det en forskjell?)
  • spiller et instrument
  • elsker å svømme
  • liker å lese bøker
  • liker å skate
  • kan sjonglere
  • vet du burde sove mer om natten
  • kan snakke flere språk enn norsk og engelsk
  • er glad i søsteren din
  • er redd for mørket
  • har lyst å hoppe i fallskjerm
  • har strikket noe i løpet av livet
  • er litt for avhengig av mobilen
  • har vært i Hellas
  • etc.

Refleksjonsnotat etter SMART trenerutdanning september 2020

Noen ganger tar jeg meg i å tenke at det vi lærer om i SMART arbeidet er jo så elementært på en måte. Og samtidig så er det hele tiden noe nytt å lære, både om det elementære, måter å jobbe med det på og måter å se det på.

Og jeg ser at dersom det ikke opprettholdes, dersom jeg ikke jobber med å se på det på ulike måter, jobbe med det på ulike måter og løfte det frem, så går det langsommere fremover enn om jeg gjør det. Nettopp det ble så godt illustrert da vi fikk høre ulike historier både gjennom historiene SMART folkene trakk frem og gjennom metoden reflekterende team der noen var bedt om å forberede seg på å fortelle litt av det de gjør.  Begge disse innspillene fikk jeg lyst til å prøve med mine kolleger etterpå. Det å få påfyll selv, gjør at jeg får mer å dele. Jeg fikk ide om at jeg oftere selv kan løfte frem kollegers gode historier og at jeg til en senere planleggingsdag eller SMART økt kan prøve å gjennomføre en forenklet versjon av reflekterende team. Det å kunne gå litt i dybden er forresten et stort savn jeg generelt har. Jeg ser at akkurat som elevene mangler dette, så mangler vi lærere det, og læringen blir deretter. Alt går så fort, vi snakker sammen, men ikke alltid om det vi har behov for på sikt, men det vi har behov for her og nå. Samtidig tenker man jo at det er nettopp de litt dypere refleksjonene som vi foretar når vi ikke er i handlingstvang, som i lengden bringer oss videre. Det å reflektere rundt praksis uten å være midt oppe i det.

Jeg må dele noen hyggelig erfaringer etter forrige samling og det å dele med hverandre. En elev kommer inn i timen min fra en spansk time og utbryter med røde roser i kinnene: «Beste timen ever!» Han kom nettopp fra en spansktime og fortalte litt hva de hadde gjort og hva som hadde vært moro å lære. Å kunne dele dette med kollegaen min som det gjaldt – se hennes tilfredshet, og å også kunne dele det med andre kolleger igjen etterpå mens min kollega hørte det, så jeg gjorde godt. Vi har så lett for å ta alt som er dårlig personlig og det som er bra som flaks. Jeg ønsket at hun skulle forstå at hun hadde gjort noe som skapte begeistring hos denne eleven. Det både løfter henne, men inspirerer også til å fortsette denne måten å lage undervisning på. Det ble viktig for meg å huske å fortelle det, for det jeg ikke gjør med en gang blir ofte borte. Det blir litt som når dere på SMART senteret ringer i bjella for å dele positive opplevelser. Vi har som et mål i personalet å legge til rette for at elevene skal være engasjert i oppgavene sine – det hadde denne læreren virkelig gjort.

En annen erfaring samme dag var da rektor kommer inn til en kollega ved siden av meg og sier: «Vet du, nå kom jeg fra en samtale med to av elevene som var i vikartimen din. Jeg spurte hvordan naturfagtimen hadde vært, og de sa det hadde vært så bra. De hadde lært så mye nytt! Og du kom inn som vikar!» Dette hørte også flere av oss andre, og hun takket fint for å få tilbakemeldingen. Jeg delte videre dette i mine 10 minutter SMART på team senere på dagen. Vi minnet hverandre på å styrkespotte elever. Jeg fortalte hva rektor hadde gjort for kollegaen mens rektor hørte på, og spurte læreren hvilke følelser hun fikk da rektor kom inn til henne? Jo det hadde betydd mye – og slik er det jo for elevene også.

På trenersamlingen jobbet vi også med Problemtreet og Styrketreet. Det var en fin gjennomgang av hvordan man kan bli bevisstgjort både hva som kan trenges å endres, og hva som bør beholdes, og jeg opplevde at noe av dette ble klarere for meg. Det som gjorde mest inntrykk var imidlertid følelsen  – konkret følelsen av letthet etter å ha arbeid med styrketreet, i motsetning til Problemtreet. Hva det gjør med en som person rent følelsemessig å snakke om gode og positive ting. Noe å ta med!

Og det sier også noe om hvor viktig det er å gjennomføre SMART timer der elevene får jobbe med anerkjennende intervju, kartlegge styrker, jobbe med språket knyttet til gode og positive egenskaper hos for eksempel personer i historier. Det gir energi – tapper ikke.

For å få mer kontinuitet i denne type arbeid har jeg foreslått for to lærere i en annen klasse at vi kan prøve å få til et samarbeid om å gjennomføre SMART timer. I utgangspunktet har det vært kontaktlærer som har tatt ansvar for dette. Kontaktlærer har imidlertid i utgangspunktet ikke så mange fag som naturlig favner om SMART arbeid, så da blir det fort utsatt. Likevel tenker jeg det er viktig at nettopp han eller hun har arbeid med dette med elevene fordi det knytter bånd på en spesiell måte. Jeg har naturlig SMART i mine KRLE timer og en samfunnsfaglærer finner også plass til det. Vi har blitt enige om å lage en plan der vi skal ha en smart time hver uke. Klassen trenger det sårt. Jeg tar to uker etter hverandre, så tar de andre 1 time hver i måneden. At jeg selv involverer meg i dette og at vi lager en plan, gjør det lettere å få til kontinuitet. Det oppleves godt å kunne være med å se om det at vi er flere lærere blir en utfordring eller en pluss. For meg er kontinuitet viktig – og dette kan kanskje sikre det.

Vi har ellers som skole nettopp gjennomført et mini tverrfaglig prosjekt med fokus på et forskende fellesskap. Elevene valgte temaer innenfor et hovedtema knyttet til Helse og livsmestring. Vi skulle tenke litt på hvordan SMART kan brukes i samarbeid med dette. 4-5 trinn hadde valgt å forske på familien. Læreren fant en god måte å bruke SMART historiene på i denne sammenhengen. Hvilke egenskaper syntes barna var viktigst i en familie. Humor sto lenge på toppen, men etter samtaler fant de ut at samarbeid måtte jo være veldig viktig.

På samlingen fikk vi også til litt lek tross Korona. Det er helt utrolig hvordan man kan lese klassetrygghet gjennom lek. Selv de tryggeste leker blir skumle når klassen ikke kjenner hverandre godt. Vi har fått nye elever denne uken inn i en klasse som allerede var noe utrygg på grunn av nye elever ved skolestart.

Jeg hadde tenkt å gjennomføre hilselek der man skal se på en person og gjennomføre sin koronafrie hilsen. Så la jeg imidlertid merke til at flere sto med ryggen delvis til i ringen, noen kikket i taket og lignende. Jeg tenkte derfor at vi først måtte prøve litt øyekontakt, i tillegg til at de nye skulle få lære seg navn. Jeg sa at jeg skulle få øyekontakt med en på andre siden av ringen og denne skulle så si navnet sitt, se på en annen på motsatt side som sa navnet osv. Dette viste seg å være ganske vanskelig. Vi kom imidlertid igjennom en runde og jeg sa at jeg hadde egentlig tenkt dette skulle gå som elektriske signaler gjennom ringen, litt sånn fort, så vi skulle øve en gang til. Jeg ble veldig overrasket over hva den første runden hadde gjort av underverker, for andre gang gikk det utrolig mye raskere og alle sto med ansiktet inn i ringen hele tiden. Trening – jepp – det fungerer. Men det hadde vært lettere å avslutte tidligere, eller tenke at dette ikke gikk. Samtidig var jeg glad jeg nøyde meg med øyekontakt denne gangen. Øyekontakt + bevegelse ville blitt en litt for stor bit å bite over for noen av de som vegret seg litt.

Alt i alt – jeg opplever mye har skjedd og trenersamlingen har gitt inspirasjon til videre arbeid. Dette er kun et utvalg for denne gang.