I Ramnes Private Barnehage har vi under barnehageåret gjort et dypdykk i universet til Mamma Mø. Historiene om Mamma Mø inneholder mye humor og egenskaper som en kan knytte opp mot SMART. I boka «Mamma Mø aker kjelke» har vi på Riddergruppa (de største barna) bl.a. hatt fokus på forskjellene i selvbildet til Mamma Mø og Kråka.

Mamma Mø står i fjøset og kikker ut av vinduet når Kråka kommer forbi. Mamma Mø spør Kråka om han har sett barna som aker kjelke og hvor gøy de har det. Kråka kan ikke skjønne at de har det så gøy. Han mener at de ligger mer i snøen enn de sitter på kjelken og det kan da umulig være gøy. Men Mamma Mø sier bare at det er å ramle av som er morsomt. Kråka mener at en ikke trenger en kjelke til det, at en bare kan legge seg ned i snøen og le. Men Mamma Mø er nysgjerrig på å ake kjelke og foreslår at de skal gå bort til barna. Kråka er ikke overbevist og vil hjem, for han skal ikke ake, og i hvert fall ikke med ei ku. Da kommer Mamma Mø på at de ikke kan ake, fordi kjelken har ratt og hvem skulle da styre? Hun mener at ingen av dem vil klare det. Dette får Kråka til å stoppe opp, for neimen om noen skal fortelle ham at han ikke klarer noe.

Kråka sin integritet og hans selvtillit på at han kan ting er her så sterk at det får han til å snu om på sin tanke om å dra hjem. I stedet skal han vise Mamma Mø at kråker, de kan både det ene og det andre. Kråka hopper opp på kjelken som barna har latt stå igjen ute og roper til Mamma Mø at hun må gi mye fart, for fart er viktig. Men Mamma Mø synker ned i snøen mens hun skal dytte fart så Kråka går av for å vise med Mamma Mø på kjelken. Hun er tung, men Kråka står på og har utholdenhet og plutselig får Mamma Mø fart ned bakken. Men styrer gjør hun ikke og Kråka kjefter på henne mens hun kjører ned alle slalåmportene og etter et hopp lander Mamma Mø i snøen og ruller rundt og blir til en stor snøball med horn. Hun ler og syns det var gøy samtidig som Kråka sier hva han mener om Mamma Mø sine akeferdigheter, og at Mamma Mø er alt for tykk, bare se på gropen hun laget. Mamma Mø bare fortsetter å le og sier at det er hun aldeles ikke. Det er snøen som er for myk.

Mamma Mø sin evne til å se på seg selv som den hun er, hennes integritet med å stå opp for seg selv kommer her tydelig fram. Det viktigste for Mamma Mø er at hun har det moro. Hun går opp bakken og drar kjelken etter seg. Det er tungt og hun puster og peser opp bakken, men hun holder ut og nå er det Kråka sin tur. Kråka får fart av Mamma Mø, setter utfor bakken i full fart og lager kunster på kjelken mens han skryter av sine ferdigheter. Selvtilliten til Kråka er det ikke noe galt med. Han kan både det ene og det andre. Mamma Mø roper etter Kråka at han må være forsiktig. Hennes omsorg for Kråka er tydelig. Hun vil ikke at han skal skade seg. Til slutt ender Kråka allikevel opp i en stubbe og lander på stjerten. Mamma Mø kommer bort til han for å sjekke hvordan det går. Da vil Kråka bare hjem. Og han mener han må gå hjem og krabbe opp til huset sitt i treet fordi han har slått stjerten, at han ikke kan fly. Mamma Mø syns synd på Kråka i det hun kommer tilbake inn i fjøset. Hun tenker på han og selv om han fikk vondt, syns han nok det var gøy allikevel.

I denne historien om Mamma Mø og Kråka kan vi finne igjen mange av karakteregenskapene til SMART. Å ha tro på seg selv og at en er noe som vi finner igjen i selvtillit, kan vi både finne hos Kråka og hos Mamma Mø. Mamma Mø er mer moderat og det viktigste for henne er å ha det moro, mens Kråka viser en tydelig selvtillit hvor han er mer opptatt av å vise seg frem. Når vi sammenligner selvtilliten hos dem begge, er Mamma Mø sin selvtillit tettere knyttet opp mot et godt selvbilde. Hun bryr seg ikke noe om hvis hun feiler. Hun syns det er gøy og hun har tro på seg selv, selv om hun er ei ku som i utgangspunktet ikke kan ake. Kråka derimot, har mer problem med å håndtere at ting går galt, selv om han vet at han kan og når han feiler, vil han ikke prøve igjen. Han syns synd på seg selv og vil heller gå hjem. Et sunt og godt selvbilde er bygget opp av selvtillit og selvfølelse. Selvtilliten i seg selv er mye mer skjør enn selvfølelsen. Selv om en har stor selvtillit er det ikke nok hvis en ikke er trygg på den en er i bunn og grunn. Det er her selvfølelsen kommer inn. Gjennom å oppnå selvtillit ved å forstå hva som skal til for å bli god i noe bygger en samtidig opp selvbildet.

Det å stå trygt i at en vet at en kan, selv om en feiler kan gjøre at vi tør å utfordre oss selv til å bli enda bedre til noe. Vi prøver stadig nye ting og det er ikke alltid en klarer å få til ting på første forsøk. Har vi et godt selvbilde, vil vi bli mindre redd for å prøve på ny. Vi vil ikke være redd for at vi skal dumme oss ut om og om igjen. Hvis det er noe vi virkelig vil og vet at vi kan få glede av å få til må vi finne frem motet, utholdenheten og målrettetheten i oss selv for å oppnå de målene vi setter oss. På denne måten vil vi oppleve mestring og læringsglede som igjen styrker vårt selvbilde.

Å styrke selvbildet til barna er noe av det viktigste vi kan gjøre for barna for at de skal oppleve livsmestring. I barnehagehverdagen kan vi finne mange slike situasjoner, alt fra ting som skal øves på og læres i enkle hverdagslige og gjentagende rutinesituasjoner som å kle på seg selv, til mer tilrettelagte aktiviteter hvor det er satt mer tydelige lærings- og mestringsmål. For at barna skal oppleve mestringsglede i disse læringsmomentene, er det viktig at vi er til stede og ser hvert enkelt barn: hvor mye hjelp trenger de og når kan det være hensiktsmessig å redusere den hjelpen vi tilbyr, hvilke spørsmål stiller vi og hvordan møter vi barna. Å vite hvordan vi skal motivere for at barna skal tørre å utfordre seg selv til å prøve nye ting eller bare det å stå i oppgaver som er slitsomme og vanskelige, krever varm tilstedeværelse hvor vi tydelig viser at vi har tro på at barna kan få det til samtidig som vi også forstår når det er viktig å bidra for at de skal oppleve at vi ikke etterlater dem til seg selv. De skal ikke møte veggen.

Gjennom fortellingene med Mamma Mø og Kråka møter vi stadig på nye situasjoner som disse karakterene havner i. Kan virkelig ei ku og en kråke få til alle disse tingene de tar for seg? For oss ser vi sammenhengen mellom det å ha tro på seg selv og mestringsglede som Mamma Mø og Kråka får gjennom sine erfaringer og barnehagehverdagen, som vi kan bruke i samtaler med barna rundt forskjellige situasjoner de havner oppi hvor de kan ta fatt på sine egne iboende evner for å oppnå det de ønsker. I Kråka ser vi en karakter som er opptatt av å gjøre ting etter boka, dvs. med fasit i hånd, mens for Mamma Mø er ikke resultatet så viktig. Det viktige er opplevelsen og det å føle at hun mestrer.