Hjem

Hvordan jobbe med å få gode relasjoner i klasserommet – Del 1

21. november 2018 / Eira Susanne Iversen eiraiversen

Hei!

I denne lille blogg-serien om relasjoner i klasserommet, skal jeg dele noen av de oppgavene vi finner på. Men aller først to gamle slagerne jeg ikke kan være foruten:
 

Øvelse 1: IRP – Individuell, relasjon, plenum

Når jeg stiller et spørsmål venter jeg ikke på hender i været. Jeg lar spørsmålet henge litt, gjerne si spørsmålet flere ganger, slik at det går ca 15 sek. Da har de tenkt litt selv. Så sier jeg; Snakk litt sammen –  da snakker de om spørsmålet eller oppgaven jeg presenterte. Jeg gir de ca 15-20 sek. Ikke noe mer, for da begynner de å snakke om noe annet. Deretter er de frittvilt, jeg behøver ikke hender i været, alle har pratet sammen. Så da kan jeg gå til hvem som helst å spørre; Hva snakket dere om? Eller stille spørmålet igjen og få flere hender.
Jeg vet at alle klasser er forskjellige og hos oss er det ikke noe problem med arbeidsro, for det er en introvert klasse som godt kan være mer aktiv. Siden jeg bruker IRP hele tiden, vet jeg at alle prater hver time. Selv om det ikke er en hånd i været, så er det sammen med en læringspartner eller i gruppearbeid, som vi har mye av.
 

Øvelse 2: Ispinner + Eira = sant

Vi har tre kopper med ispinner i mine klasser. En i 7a og en i 7b og en i undervisningstrappen der vi har alle elevene. Dette trekker vi ispinner til:

  • Grupper
  • Plasser i klasserommet
  • Plasser i trappa
  • Samarbeidsoppgaver
  • ALT som krever at elever jobber sammen.

Det viktigste for min klasse er at de kjenner hverandre. Det er ikke slik at alle skal være bestevenner eller være med hverandre hjem, men de skal kjenne hverandre godt nok til å kunne samarbeide, si hei og kunne snakke sammen. Jeg hører så og si aldri “Jeg vil ikke være på gruppe med …” eller “Jeg vil ikke sitte ved siden av ….”. Vi bytter plasser ca hver 3 uke og vi varierer mellom to og to, grupper, rekker og hestesko. Det eneste vi aldri har er en og en. Grunnen til det er at jeg ønsker å få gode relasjoner i klassen, og da må man øve med alle. Jeg er klar over at noen elever bli anbefalt å være på et sted og føle trygghet der, eller ikke klarer å samarbeide. Men jeg er i den oppfatting at for å lære samarbeid eller å bli trygg, blir man nødt til å ta en fot ut i det som er litt utrygt. Det er utenfor komfortsonen vi lærer mest, men det er en ballanse, så ikke det blir alt for utrygt og går over i angst.
Vi opplever også sjeldent at grupper ikke fungerer i det hele tatt. Jeg ser fort hvis det er en gruppe jeg må veilede litt mer enn andre, men det finnes alltid læring. Om det er tre elever som er litt seine med å komme igang, har de veldig godt av å jobbe mot en tidsfrist sammen. Plutselig tar en av de ledelsen og drar frem styrker som forsvinner når andre tar ledelsen. Jeg fryder meg over slike relasjonelle lærdommsøkter.

Øvelse 3: Felles leker i friminutt

Vi har laget felles leker som alle elevene er med på. Gjennom hele 5. og 6. klasse lekte de masse sammen hele gjengen. To av de lekene som slo skikkelig ann var en felles Politi og røver lek og klatrestativ sisten. Det jeg gjør er å følge opp reglene. Vi bruker litt tid på å bli helt enige om reglene i klasserommet. Og når leken er igang følger vi opp de reglene som er uenighet om. I klatresisten var det området som måtte avgrenses, vester eller ikke vester, en eller flere som “har den” osv. For å bli enige lytter vi til hva som har skjedd og vi passer alltid på at det er saken, eller regelen som det er uenighet om og felleskapet bestemmer hva som blir gjeldene regel. Det er sjeldent det går så langt som at det blir krangling, fordi de nå vet hva som mangler: enighet om regler. Det tar meg til neste punkt.
 

Øvelse 4: Blindstemming!

Foto de mascota


Det er sjeldent vi lærere avgjør hva som skal bestemmes. Det avgjør vi med blindestemming. Alle elevene ser ned i fanget og lukker øynene. Vi har kokt ned valg mulighetene til to eller tre og elevene rekker opp handa på det de synes er rett. På den måten utelukker vi at de bare gjør som den “kule”, eller den som bestemmer og det er demokratisk. Flertallet bestemmer, ferdig med det. Hvis det er mange valgmuligheter, pleier vi å stemme i to omganger. F.eks på hvem film vi skal se ol.
 

Øvelse 5: Stein, saks, papir.

Dette brukes alltid hvis det står mellom rekkefølger, hvem som skal først, roller eller liknende.
 

Øvelse 6: Blanding av klassene

For å unngå at det blir en fast a og b klasse hender vi at vi blander klassene. I alle år jeg har hatt dette kullet har jeg og min kollega, etter ønske fra elevene, hatt jente og gutteklasser en liten periode. I år var det også et ønske fra elevene om å gjøre dette. I år ble det bare mulig å få til to timer mandag og to timer fredag. Det som er spennende med dette er at jentene prater mer sammen, blir mer aktive og rekker opp handa mer, og guttene tar mer hensyn til hverandre siden de må dele plassen og ordet. I denne perioden jobber jeg med relasjonene jentene imellom og guttene imellom. Jeg finner også på mye rart som de kan gjøre sammen.

Øvelse 7: En utfordring i ny og ne.

Jeg er en igangsetter. Jeg gir ungene felles oppgaver for å motivere dem til å gjøre noe sammen. En utfordring jeg ga jentene var å lære seg en klappelek jeg fant på youtube. Da hadde de først fått ny sidemann, og så øvde de inn klappeleken. De skulle vise den i siste time og da skulle alle jentene gjøre det i takt. Dette klarte de og så lærte de det til guttene, og hele klassen gjorde det i takt. Her er klappeleken jeg brukte:

Slike små prosjekter har gjort mye for å bygge relasjoner, bli kjent og ha noe å gjøre felles. Her er et til eksempel:
https://www.youtube.com/watch?v=jTBhIFSi-8M
De lagde også etterhvert sin egen vri og målet er at hele klassen får det til.
Jeg har også vist dem slike ting som cup song og de endte opp med å lage et nummer de viste på sommeravslutningen i fjor. Denne hører til en sang som heter cup song:

Her har du bevegelsene:

På denne måten holder klassen seg “varm”. Jeg trodde en periode at de ikke trengte slike “dytt”, men jeg tok feil og ble igjen påminnet at gode relasjoner er ferskvare. Det er noe man må holde varmt og man må gjøre noe for å få til. For dine aller næreste venner er det kanskje ikke nødvendig , men når man har 39 unger som skal føle seg trygge nok til å kunne si hva de mener, være klar på sine grenser og kunne samarbeide med alle, er slike “bonding” oppgaver en stor hjelp i hverdagen.
Noen ganger kommer jeg med forslag de ikke tenner på, andre ganger sprer det seg til andre klasser også. Uansett føler jeg det er min oppgave å legge til rette, komme med forslag eller ideer til å kunne gjøre noe sammen alle sammen, som en enhet.
 
Hilsen Eira Susanne Iversen
Lærer, forfatter, coach og
SMART konsulent.
 
 

En situasjonsrapport fra arbeid med Smart oppvekst i en tredjeklasse på Kirkevoll skole.

2. februar 2016 / Bjorn Hauger bjorn

Bjørn Hauger
 
            Det er en kald januar mandag morgen, og jeg er på vei inn i en tredje klasse på Kirkevoll skole. Elevene og læreren sitter allerede på plass da jeg kommer inn i klasserommet. Barna sitter i en halvbuet sirkel foran tavla. Iselin, som er elevenes klasseleder, starter opp timen med å forklare hva de skal gjøre. Elevene skal lære flere begreper for å kunne sette ord på måter å opptre på som gjør at både en selv     og andre har det godt i sosiale situasjoner. Elevene har allerede jobbet med fem   slike begreper. Det er selvkontroll, takknemlighet, integritet, omsorg og læringsglede. En sentral tanke bak utviklingsarbeidet Smart oppvekst er at når disse positive egenskapene (styrkene) tas i bruk i daglige situasjoner i klasserommet, og i barnas oppvekstmiljø så vil det skapes et miljø som gjør at barna er på sitt beste overfor hverandre, og i forhold til faglig læring.
             Det jeg ønsket å lære mer om er hvordan en slik opplæring foregår.
 
 

Iselin leser fra Smart oppvekst bok 3

Iselin leser fra Smart oppvekst bok 3

Oppstart

Det første som slår mer når jeg kommer inn i klasserommet er hvor rolig det er. Barnas oppmerksomheten er rettet mot læreren, og det som skal skje i timen. Sirkelen brukes som en fysisk formen for organisering av møtet. Sirkelen åpner for likeverdig deltagelse fra alle. Alle elevene gis mulighet til å se hverandre. Alle har mulighet til å se og bli sett når man snakker. Sirkelen gjør det mulig for mange å ta i bruk mange former for deltagelse. Elevene kan tenke igjennom hver for seg, de kan snu seg til sidemannen og snakke sammen to og to, og man kan raskt ha samtaler i plenum. Sirkelformen er en struktur som brukes for å fremme likeverdig deltagelse.
Iselin forteller hva de skal gjøre. De skal jobbe videre med ”Smart oppvekst”. Iselin går kort gjennom de Smart begrepene de har jobbet med før, og forteller at hun skal lese en ny historie fra en av ”Smart oppvekst bøkene”. Disse bøkene inneholder en rekke fortellinger om barns hverdagsliv på skolen. I fortellingene blir elevene kjent med barn som står overfor en rekke moralske dilemma og verdivalg i hverdagen. ”Smart oppvekst” har utviklet et språk bestående av 20 begreper, som man kan bruke for å sette ord på det som gjøres av gode ting (verdier), og er gode måter å være på (personlige styrker) i det sosiale samspillet mellom barn, og mellom barn og voksne.
I dag skal klassen jobbe videre med begrepet integritet. Når jeg hører dette blir jeg litt overrasket. ”Dette er da et vanskelig begrep”, tenker jeg.” Kan elever i en tredjeklasse lære dette begrepet, ikke bare forstå hva det betyr leksikalt, men hva ordet betyr i bruk: Hvordan man kan opptre med integritet i en alder på ni år”?
Jeg vender oppmerksomheten mot Iselin og elevene. Iselin begynner å leser fra Smart boka. Jeg ser på elevene. Jeg ser at en av jentene gjesper. En gutt vrir litt på seg. Noen kikker litt bort på meg. Men utenom det er barna helt stille. Alt vi hører er stemmen til læreren. Alles blikk er rettet mot Iselin. Det er en ganske lang historie. En av elevene rekker opp handa i det historien slutter. Læreren har ikke fortalt hva som skal skje etter at historien har blitt lest opp, men denne gutten vet det tydeligvis.
Iselin lukker boka. Nå skal elevene involveres i en samtale om det de har hørt. Det første spørsmålet til elevene er slik: Husker dere hvor historien startet? Hendene rekkes ivrig i været. Vi får høre at historien begynner i en ”mattetime”. Rektor kommer inn i klassen. Husker dere hva hun het”, spør Iselin? Elevene svarer. Deretter neste spørsmål: ”Husker dere navnene på flere av på de som var med i historiene. Elevene svarer en etter en. Navnene Mons og Mille skrives på tavla. ”Hvem andre var med”, spør læreren? ”Jenny”, svarer en elev”. ”Husker dere enda flere navn”, spør Iselin. Nye navn nevnes. Iselin knytter en kort kommentar til hver av navnene etter hvert som navnene skrives opp på tavla slik at elevene skal huske hva slags rolle de har hatt i historien.
I historien får vi høre om en gutt som feilaktig har blitt beskyldt for å gjøre noe galt, som han ikke har gjort. De snakker om hvordan denne gutten, i den forrige historien de leste, hadde mistet selvkontrollen og kasta linjalen i gulvet. Elevene blir spurt om hva han kunne gjort i stedet for å kaste linjalen i gulvet. Barna forslår at han kunne ha sagt i fra at han hadde følt seg urettferdig behandlet.
I denne historien er det noen som står opp for Mons. Mons har blitt beskyldt for å ha stjålet et sverd. Det har han ikke gjort. Mons er den som får skylden når noe går galt. ”Jenny forsvarer Mons”, forteller en av elevene i klassen. ”Det er integritet”, forteller hun.
 

Refleksjon og relasjon skapes

Refleksjon og relasjon skapes

Fra åpen samtale til fasilitering av dialoger

Samtalene i denne timen handler om når styrker som takknemlighet, og verdier som læringsglede kom til uttrykk i den oppleste historien. Læreren spør og elevene svarer.Denne delen av samtalen er formet som en åpen samtale. De som vil svare rekker opp hånden. Mange deltar, men langt fra alle. Selv om det er en skog av hender som rekkes i været er det bare en som kan svare av gangen.
Læreren skifter derfor samtaleform. Alle elevene skal aktiviseres. Iselin kommer med følgende instruksjon. ”Nå skal du få et spørsmål. Dere skal først tenke igjennom en og en. Deretter skal dere snakke sammen to og to”. Iselin reiser seg opp og peker på hvem som skal snakke sammen. Deretter skal vi høre hva dere har kommet fram til i plenum.
Det første spørsmålet som skal besvares er følgende: ”I historien får vi høre om noen som viser omsorg. Hvem gjør det – og hva var situasjonen? ” .Elevene sitter litt og tenker selv. Ingen sier noe. Det er helt stille. Deretter får de beskjed om å vende seg mot den de skal snakke sammen med.
 
Det blir ivrige samtaler i klasserommet. Jeg ser at barna har blikk-kontakt. Jeg legger merke til at det er mange smil. Etter at elevene har fått pratet litt sammen to og to, oppsummeres svarene i plenum. Denne måten å strukturere samtalene på skjer gjennom mange spørsmål og svar runder. Den siste av disse rundene handler om integritet.
”Nå skal vi jobbe med integritet”, sier Iselin: ”Tenk igjennom. Har du noen gang stått opp og forsvart noen? Eller har du opplevd at noen har stått opp og forsvart deg?”
 
Elevene sitter og tenker litt over spørsmålet i stillhet. Deretter setter de seg sammen to og to for å dele erfaringer. Jeg setter meg bort til to jenter som prater sammen. ”Jeg tror jeg har sett det”, sier den ene jenta”. ”Jeg vet ikke,” sier den andre. ”Dette er ikke lett”, tenker jeg. Men nå er de i gang med å trene. Jeg er spent på hva slags eksempler som kommer frem.
 
Etter at elevene er ferdige med å dele erfaringer to og to, spør læreren: ”Kan du fortelle din historie Anders?”. Læreren har tydeligvis satt seg sammen med et par av elevene for å hjelpe dem til å hente fram eksempler. En av jentene forteller: ”Jeg forsvarte Emmeline. Det var noen større jenter som sa noe stygt om henne. Jeg fortalte at sånn skulle de ikke si”. Det kommer et nytt spørsmål fra Iselin. ”Hva skjer når noen står opp for deg?” Det kommer en ny hånd i været: ”Jeg blir glad inni meg”.
 
Etter denne innledende samtalen, der et eksempel på integritet ble løftet frem, er det flere som ”husker” eksempler på situasjoner der de selv eller andre hadde vist integritet. Jeg får høre om historier der elevene står opp for andre i situasjoner der en lue blir kasta på taket, og der gutter i femteklasse opptrer truende i en situasjon når de venter på skolebussen.

Iselin er SMART. Hun har styrkefokus, opptatt av medvirkning, opptrer anerkjennende, skaper gode relasjoner til hver enkelt elev og elevene i mellom. For å få dette til er hun opptatt av trening.

Iselin er SMART. Hun har styrkefokus, opptatt av medvirkning, opptrer anerkjennende, skaper gode relasjoner til hver enkelt elev og elevene i mellom. For å få dette til er hun opptatt av trening.


 
 

Kompass for utviklingsarbeidet

Utviklingsarbeidet Smart oppvekst har som bakenforliggende antagelse at alle sosiale systemer, og alle mennesker har et potensiale til å fungere godt og dårlig. Vi vet for eksempel at ”et blikk fra en annen” kan være nok til at jeg føler meg liten, eller at en anerkjennende kommentar eller oppmuntring fra en venn, kan fylle meg med dyp glede og få meg til å strutte av selvtillit.
Hvis dette stemmer blir spørsmålet hvordan man kan klare å være sammen, og lære sammen, på en slik måte at alle opplever å ha det godt. Kenneth Gergen (2009) bruker begrepet generativ dynamikk om en type samspill hvor det fylles liv inn i relasjonene, og en type samspill som får alle de involverte til å blomstre . Å skape liv inn i relasjonen handler ikke bare om å skape liv mellom mennesker, men også liv mellom barnet og for eksempel det emnet man skal jobbe med (Sjong, 2015). Når enkelte barn opplever mangel på motivasjon for et fag eller emne kan det være nyttig å stille spørsmål ved hva man kan gjøre for at relasjonen mellom barnet og en tekst (ei bok), eller et saksområde blir livfull, eller hvis man tar barnets perspektiv: Fylt med læringsglede eller kjærlighet til å lære.
Fordi alle barn, skoleklasser og sosiale systemer er forskjellig, må de som skal være sammen og lære sammen finne ut hva de trenger for at de relasjonene de er en del av skal være preget av optimal livfullhet. Når man skal skape oppvekstmiljøer som skal gi alle mulighet til å ta ut sitt potensiale må de bakenforliggende kriteriene for å skape slike oppvekstmiljøer være tydelig for alle. Gjennom Smart oppvekst har Re kommune utviklet et kompass – og staket ut en felles kompasskurs for alt oppvekstarbeidet. Kompasset tar utgangspunkt i bakenforliggende teorier og forskning innen styrkebaserte endringsprosesser og over ti års erfaringer med anvendelse av disse teoriene i arbeidet med barn og unge (Våge- Bugge-Hansen, 2012;2103, Hauger, 2015)
 
Kompasset Smart oppvekst – er:
 
S – står for styrkebasert tenkning.
M- står for medvirkning
A – står for anerkjennelse
R – står for relasjonsfokus
T- står for trening
 
I tillegg til dette verdikompasset er det utviklet en rekke praktiske verktøy som ledere og fagfolk som jobber med barn og unge, trekke veksler på for å skape samhandling i hverdagen som gjør at disse verdiene kan omsettes til praktiske handlinger.
Blant annet har man gjennom utviklingsarbeidet ”Smart oppvekst” laget et felles språk og begrepsapparat om styrker, og verktøy for å trene barn og unge til å lete etter det som går bra i sosiale situasjoner, samt verktøy basert på deltagende aksjonsforskning for å skape regier for likeverdig involvering av alle barna i læringsprosesser både i enkelt-timer (her-og nå) , og i lengre utviklingsprosesser
 
I denne undervisningsøkten har det vært et eksplisitt fokus på et begrepsapparat om styrker, og barna har øvet på ferdigheter i å identifisere og snakke om alt det som går bra i gjenkjennbare sosiale situasjoner. Gergen , MacNamee og Barrett (2001) skriver at vi trenger et mer relasjonelt ansvarlig språk i våre daglige liv. Smart oppvekst har bidratt til å utvikle et slikt språk og gjøre det tilgjengelig for barn og unge.
 
Gjennom læringsprosessen involveres barna i relasjonelle samtaler om begrepene, om når styrkene er i bruk, og i moralsk resonnering (hvordan kunne han eller hun ha handlet annerledes?). Fokuset er på det relasjonelle medansvaret vi har for hverandre.
I den relasjonelle tilnærmingen ligger det også en antagelse om at eleven lærer best når det de skal jobbe med oppleves som meningsfullt. Når elevene involveres i relasjonelle samtaler om historiene, når de må relatere til erfaringer i eget og andres liv, så handler det også om å søke etter det som skaper mening, som vekker positive følelser og som læres når vi er i trygge og varme relasjoner til andre.
 

Oppsummering.

Besøket i tredjeklasse er slutt. Timen er over. Elevene har trent på å ta i bruk et språk om styrker for å oppdage og sette ord på alt det som gjøres bra i mellom barn og voksne i hverdagen. De trener også på deltagerdemokratiske måter å lære på, og være sammen på, og på moralsk resonnering. Jeg legger merke til at alt elevene sier blir møtt med anerkjennelse. Det er ikke noe i det som blir sagt som er feil. Det er ingen korrigeringer, eller ”fasitsvar” som kommer fra læreren. Jeg legger også merke til at evnen til å ”huske” erfaringer der de selv har opptrådt i tråd med de foretrukne styrkene og verdiene: Takknemlighet, selvkontroll, omsorg, læringsglede og integritet øker når man begynner å snakke om det.
 
Selv om fokus i denne timen har vært på TRENING, så har elevene blitt involvert i arbeidet med å SAMSKAPE et læringsmiljø som er bra for alle. Jeg velger å bruke begrepet å samskape fordi begrepet både kan brukes for å peke mot prosesser – og resultat. Prefikset ”sam” (co) forteller oss også hva slags verdier som skal legges til grunn for samarbeidet i klassen. Det peker mot en type likeverd eller komplementaritet mellom menneskene (Myers og Wooten, 2012). Både mellom barna og mellom læreren og barna. Dette understøttes av kompassbegrepene ”deltagelse” og ”styrker”. Styrker viser mot en komplementaritet preget av et mangfold av unike positive egenskaper i et samfunn.
 
Ordet å skape viser til at det er noe som skal komme ut av prosessen. Målet er et oppvekstmiljø der alle kan være på sitt beste. Det er det som er hele idéen til prosjektet Smart oppvekst. I det Iselin er på vei ut av timen, forteller hun meg: ”Arbeidet med Smart oppvekst gjør at vi får elever som bryr seg oppriktig”.
 
”De har blitt positive medskaper av sitt eget oppvekstmiljø”, tenker jeg med meg selv.

 For mer utfyllende lesing henviser vi til mye god faglitteratur hos Sareptas

Referanser

 
 
Gergen, K.J. (2009) Relational Being. Beyond Self and Community. Oxford University
Press.
Hauger, Bjørn (2015). Anerkendende processer som drivkraft for kulturudvikling i større
systemer. I: Lund, G.E. og Haslebo, G. Kulturutvikling i skolen – hvordan. København. Dansk psykologisk forlag.
Myers, V., og Wooten, L.P. (2012) . Generative Change in Health Care Organizations: Co-
            Creating Health to Reduce Health Disparities. I: Golden-Biddle, K. og Dutton, J. E.      Using a Positive Lens to Explore Social Change and Organizations. Building a   Theoretical and Research Foundation.
Sjong, E.(2015). Relations og styrkebasert klasseledelse som drivktaft for
            kulturudvikling. I: Emmertsen, G. og Haslebo, G. Kulturudvikling i skolen – hvordan. København. Dansk psykologisk forlag.
Våge,G. A. and Bugge-Hansen,V (2015). Smart oppvekst 3. Identifiser barns styrker
gjennom sosiale historier og moralske dilemmaer. Tønsberg: Sareptas.