Tenk hva som kan skje om alle barn, unge og voksne lærer å se alt som er bra hos seg selv og andre? SmART oppvekst handler om å tenne gnisten og forløse potensialer ved å fokusere på gode egenskaper og verdier. Vi flytter fokus fra prestasjoner, utseende og statussymboler til gode egenskaper. Å bli bevisst gode egenskaper, styrker selvfølelsen og skaper et robust selvbilde. Dette gjør det enklere å takle alle livets opp og nedturer.
For at dette ikke bare skal bli ord, men praktisk handling i alle våre møter med barna må vi ha noen verktøy som hjelper oss til å få et felles språk og til å holde dette styrkefokuset. Vi lar oss veldig lett fanga av negative hendelser og handlinger.
Skal vi bli gode må vi trene og helst sammen med gode kollegaer.
 
Progresjonen

1. Få et felles språk om styrker.
2. Identifisere egne styrker knyttet opp mot konkrete handlinger.
3. Lage en kultur der man spiller hverandre gode, identifiserer styrker hos hverandre.
4. Bruke sine styrker mest mulig i daglig virke, på skolen, i barnehagen, hjemme, blant venner eller der vi måtte ferdes. …
5. Bruke sine styrker på nye områder og nye måter.

 
Her følger en historie fra SmART oppvekst 1.
Det er en illustrasjon på hvordan vi kan arbeide med punkt 1: Voksne og barn får et felles språk om styrker.
 
9. Klatreturen

Gjennomgå følgende karakteregenskaper før historien leses:

• MOT

• OMSORG

• RESPEKT

• TAKKNEMLIGHET

• SELVTILLITT

 
 
OPPGAVEN BARNA SKAL TENKE PÅ MENS DU LESER HISTORIEN: Hvilke gode ting skjer mellom menneskene i denne historien? 
 
 
I dag er det torsdag og turdag. Hver torsdag går noen på tur med Henning. De tenner bål og steker gulostskiver i aluminiumsfolie. Petter pleier alltid å glede seg men ikke i dag.
Han er helt stille i bilen. Pappa spør hva det er. ”Ikke noe,” svarer Petter, men pappa forstår nok at noe er galt. ”Hva er det som er galt, gutten min?” spør han igjen da de parkerer i barnehagen. Petter begynner å gråte. ”Jeg vil ikke på tur!” sier han. Så forteller han det til pappa. Han forteller at de skal til klatretreet med Henning, at alle de andre gleder seg, bare ikke han, for han synes det er skummelt å klatre. Pappa tar han på fanget og stryker han over ryggen.
 
”Vet du hva?” spør pappa. Petter rister svakt på hodet. ”Alle er redd for noe. Vi er bare redd for forskjellige ting. Noen er redde for å klatre i trær, mens andre er redde for edderkopper eller mus.” sier pappa. ”Men vet du hva jeg synes er modig?” Petter rister på hodet igjen. ”Nå var du veldig modig som turte å fortelle hva du var redd for. Det er det ikke alle som tør!” Petter kjenner at det føles litt bedre og blir med da pappa spør om de skal gå inn.
De treffer Henning i gangen. ”Har du et par minutter?” spør pappa han. Det har Henning, og pappa forteller Henning hvordan Petter har det. ”Nå var du modig.” sier Henning. ”Tusen takk for at du sa fra. Så godt for meg å vite om dette, for da er det jo lettere å hjelpe deg. Det er ingen som skal gjøre noe de synes er kjempeskummelt,” sier Henning. ”Du bestemmer helt selv om du skal klatre eller ikke.”
 
Petter og Henning pakker sekken sammen, så går de. Petter får lov til å gå først sammen med Henning, og de holder hverandre godt i handa. ”Vet du hva jeg er redd for?” spør Henning. ”Nei.” sier Petter. ”Jeg synes det er skikkelig skummelt å snakke alene på møter og sånn,” sier Henning. ”Men på foreldremøtet sist fortalte jeg alle om de fine turene våre, og det gikk kjempefint. Etterpå var jeg veldig stolt og synes det var deilig at jeg hadde vunnet over meg selv.” ”Det er jammen godt å vite,” tenker Petter, ”at Henning også er redd for noe. Tenk at alle er redd for noe. Selv de som tør å klatre helt til toppen av treet.” Han begynner å lure på om han skal prøve å klatre litt allikevel.
 
Da de kommer frem, springer Johan bort og er førstemann oppe i treet. Flere stiller seg i kø. Den neste er Sara. Hun er oppe på et øyeblikk. Petter og Mina hjelper Henning med bålet.
Mens de spiser, bestemmer han seg. Han vil prøve! Så fort de har spist opp, spør han Henning om han vil bli med bort. ”Klart det!” sier Henning. ”Jeg står her hele tiden, rett under treet.” Petter tar tak med armene og løfter seg opp. ”Litt til nå,” sier Henning, ”så finner du en grein med foten. Det gjør han, snart finner han en med den andre foten også. Han må bare løfte seg litt høyere… Nå som hele kroppen er oppe i treet, kjenner han at han er litt redd – men det er bare litt. ”Kanskje han var mest redd for å bli redd!” Han tenker på det pappa og Henning sa om at han var modig som sa fra og føler seg stolt. Samtidig kjenner han noe annet.. Det redde er nesten borte! Han tar tak i en ny gren, og enda en. Han klatrer! Han, Petter, er langt over bakken oppe i et tre! Petter ler høyt. ”Nå må du ikke klatre helt til himmelen, da!” roper Henning. Han sier det med et smil om munnen.. ”Jeg kommer ned nå!” roper Petter tilbake, og starter på turen ned igjen. Han er så glad at det bobler inni han. ”Kan vi gå hit neste gang også?” spør han Henning. 
 
BARNA SKAL EN KORT STUNDHA EN TENKEPAUSE (10 – 15 SEK). De skal tenke på hvilke gode ting som skjer mellom menneskene. SÅ SKAL DE TO OG TO HVISKE ELLER PRATE LAVT OM DET SAMME. SÅ KJØRES SAMTALEN I HELE GRUPPA. 
 
HOVEDKARAKTEREGENSKAPEN ER MOT. En fin måte å koble barnas utsagn opp mot karakteregenskapen er hvis et barn sier at Petter var modig som turte å klatre i treet. Da kan man svare: ”Fint! – du mener at han viste MOT?”(pek på kortet).
 
HOVEDSPØRSMÅLET BØR VÆRE: HVILKE GODE TING ER DET SOM SKJER MELLOM MENNESKENE I HISTORIEN? 
 
Forslag til SPØRSMÅL/OPPFØLGINGSSPØRSMÅL utover hvilke gode ting som skjer:
 

• På hvilken måte viste Petter mot i denne historien?

• Hvorfor synes du det var en modig handling at Petter sa ifra at han var redd?

• Hvorfor synes du det var modig gjort av Petter å klatre i treet?

• Hvorfor kan det være lurt å vise mot av og til?

• Hvem viser Petter omsorg? Hvordan? Andre som viser Petter omsorg? Hvordan?

• Hvordan viser Henning respekt overfor Petter?

• Er det andre som viser Petter respekt? Hvordan?

• Hvem viser takknemlighet? Hvordan?

• Hvordan kunne dette ha gått hvis ikke Petter hadde turt å si fra til de voksne at han var redd?

 
 
 
ALLE BARNS UTSAGN SKAL ANERKJENNES!
DET FINNES IKKE EN FASIT ELLER NOE SOM ER FEIL Å SVARE!
Ved å være bevisst på dette når vi svarer barna, blir det en trygg og motiverende atmosfære! Da trenger de ikke å være på jakt etter hvilket svar vi sitter og ønsker fra dem, men de motiveres til å tenke egne tanker!