Det er fredag siste time og ukens smart-time har startet. I forrige fellessamling på skolen har rektor valgt ut 4 karakteregenskaper som har stor verdi når det kommer til vennskap, og alle lærerne på skolen skal prate om disse i klasserommet. Disse egenskapene er omsorg, hjelpsomhet, humor og ærlighet. Jeg starter timen ved å snakke om fellessamlingen og elevene husker til sammen alle de 4 egenskapene som ble holdt opp på scenen. Jeg finner frem plakatene og viser den første frem til dem og leser teksten. Omsorg: Det er når vi viser at vi bryr oss om andre med det vi sier eller gjør.

–Har du vist omsorg noen gang? Spør jeg og 4-5 hender kommer i været. Jeg ønsker at alle elevene skal prate og dele i disse timene og derfor bruker jeg ofte IRP. Det står for individuell, relasjon og plenum. For elevene heter det; tenk litt selv, snakk sammen to og to, fortell meg hva dere snakket om.
–Tenk litt alene på en gang du brukte omsorg. Jeg lar elevene tenke 5 sekunder før jeg ber de om å snakke med sidemannen og fortelle sin fortelling. En god summing av ivrige barnestemmer fyller trappen vi har undervisning i.

Da jeg ser de begynner å nærme seg ferdig spør jeg igjen:
–Få høre hva dere snakket om! I hvilken situasjoner bruker dere omsorg? Denne gangen velger jeg å ta det muntlig, men andre ganger skriver vi en liten liste på tavlen om forskjellige situasjoner man bruker omsorg i. På denne måten går jeg igjennom alle de egenskapene som skal være fokuset i forhold til vennskap. Jeg fokuserer også på hvordan det føles å gjøre godt mot hverandre, både for den som gir og den som får. Elevene beskriver hva det betyr for dem å gi og få omsorg. Vi snakker også om hva det kan føre til hvis man har en person i livet som gi en mye omsorg. Alle er enige om at det gir et godt vennskap.
 
Jeg jobber som kontaktlærer på 4.trinn samtidig som jeg jobber 30% i SMART oppvekst i Re kommune. Jeg var ferdig utdannet allmennlærer i 2006 og har alltid vært opptatt av elevenes sosiale kompetanse. Ikke bare hvordan de oppfører seg mot andre, men også hvordan de oppfatter og oppfører seg mot seg selv. Jeg veit godt hvordan det føles å ikke kunne konsentrere seg fordi hodet er fult av negative tanker om meg selv og verden rundt meg. Jeg har opplevd det og ikke strekke til fordi det er fult, fult i hodet og ikke plass til annet enn mitt. Det var etter et ART kurs i 2007 jeg møtte Vidar Bugge-Hansen og bestemte meg for at det han drev med, det skulle jeg også gjøre. Det var ikke slik at alt SMART og ART var var helt nytt for meg, men det ble satt i system og ble klarere. Jeg kunne jobbe systematisk mot mål og holde elevenes fokus mot det positive vi ønsket å oppnå. Jeg ble ART trener og har hatt flere ART grupper på skolen siden da. I fjor (2014) tok jeg AI studiet som er 15 stp. Dette har hjulpet meg til å få det styrkebaserte fokuset i klasserommet. Men man kan jobbe SMART i klasserommet uten dette studiet.

De 20 positive karakteregenskapene i undervisningstrappa vår.

Det minner meg på å bruke de i timene og elevene i sine fortellinger. Første gang jeg introduserte disse til klassen tok jeg frem en og en og vi snakket om begrepene og hva det betyr. Deretter hang jeg det opp. Siden den klassen jeg har nå er godt kjent med de 20 positive karakteregenskapene har jeg ikke introdusert en og en, men 3-4 hver gang vi har SMART-time og klassens time. Vi har satt av en time i uken til dette arbeidet og det er god trening på mange av målene fra kompetanseløftet også i denne timen. Spesielt er det mange muntlige ferdigheter siden elevene forteller fortellinger hvor de bruker egne styrker og styrkespotter andre.
 
I år hadde jeg veldig lyst å jobbe styrkebasert hver uke slik at elevene blir gode til å se det det er gode til. Jeg opplever at barn lett kan fortelle noe de er dårlige til og må jobbe videre med, men kan bruke lenger tid på å finne noe de har gjort som er en av deres styrker. Jeg føler det blir umotiverende og destruktivt å bare fokusere på det jeg ikke klarer. Det gir ikke meg læringsglede hvis jeg ikke har den tryggheten i bunn. Mine styrker skal være som en grunnmur som gjør at jeg godt kan jobbe med de tingene jeg ikke er så god på, fordi jeg veit godt hva jeg selv er godt på. Hvis jeg klarer å hjelpe elevene til å fokusere på sine styrker, tror jeg de vil nå ekstremt langt og utnytte sitt potensiale til det fulle. Og tenk hva som kan skje hvis vi også ser det i andre!

Alle de 20 positive karakteregenskapene oppe på veggen.

 
Eira Susanne Iversen
Forfatter, lærer og konsulent i SMART oppvekst

I alle år jeg har jobbet som lærer har jeg lekt mye med elevene. Jeg kan huske selv fra min skolegang at leking var noe jeg så frem til og som ble brukt som en belønning hvis vi hadde klart å gjøre det vi skulle i timen. Det diskuteres mye for tiden om leken som forsvant i skolen og er absolutt et tema som mange har meninger om.

Jeg mener at lek har hatt en alt for liten del i skolens hverdag, og ikke minst ligger det mye ubrukt postensiale og bevistgjøring i å leke med barna. Vi kan gjøre så mye mer enn å bare forklare en lek som skal gjennomføres og deretter utføre den. Som lekeleder kan man observere relasjoner, kroppspråk, handlinger, følelser, usikkerhet, styrker og misforståelser. Vi kan stille spørsmål som fører til at fokus blir rettet mot en styrke, en handling, en følelse eller et smil. Vi kan hoppe inn i barnas verden og med letthet bevistgjøre de på det som fungerer og justere regler slik at alle kan få sine meninger hørt og behov dekket. Da blir leken til en gullgruve for sosial bevisstgjøring. Håpet er at ungene så går ut å igjen gjør eller streber mot det de akkurat så og følte på kroppen. For det er det dat handler om. Få inn de positive følelsene i kroppen, og vi lærer fortere oghusker det bedre. Vi som mennesker programeres raskere med følelsene i kroppen, og hjernen vet ikke forskjell på fantasi og virkelighet, derfor er det som har blitt gjort bevisst, ikke så lett å glemme som noe du hørte om mens du satt å så ut vinduet. Så hva med å bruke alt det leken gjør med oss for å sette standaren på timen? Gjøre klart for læringen som skal skje? Isteden for å sende de ut når hjernen og kroppen egentlig er superklar og åpen for å ta imot læring!

Det er dette jeg og min kollega Håvar Stokness har skrevet om det siste året. Vi har beskrevet vår praksis fra skolehverdagen vår og hva vi oppdaget og hva vi gjorde. Vi vil også legge ved 50 leker i tilegg til metodikken og bevistgjøringen vi nå kaller SMART leking. Vi skal ha et kurs: SMART leking i september. Her er et lite utdrag fra heftet vi håper kommer ut høsten 2019.

“I heftet presenterer vi SMART leking som en ressurs for å skape inkludering, læring og glede for alle. Formålet er å motivere flere ansatte i barnehage og skolen til å huske den viktige leken, og ikke minst benytte seg av det store potensialet leken har, for å bli bevisst sine og andres styrker og følelser, og utvikle sosial kompetanse. Tanken er at du som jobber med barn, kan bruke dette heftet på forskjellige måter:

1. I dette heftet er det 50 leker du kan leke bare fordi det er gøy å leke. Leken i seg selv har stor verdi!
2. Du kan velge å finne styrker man øver på før, under og etter leken. Dette vil gi elevene eller de voksne som leker en måte å lete etter styrker, og ta dem på fersken i å handle på en god måte mot hverandre. Da vil elevene lettere knytte hendelser til begrepene, og følelsene av glede det gir. Man kan også snakke om at gleden sprer seg, selvfølelsen øker og relasjonene blir tettere.
3. Etter hvert kan man gå enda et nivå høyere i refleksjonene sine. Man kan reflektere rundt forventninger, følelser som å være spent, redd eller sint, og sette ord på hva man trenger.

Ved å jobbe på alle nivåene vil verdien i leken og læringen bli stor. Vi presenterer begreper rundt styrker, positive og negative følelser og gode spørsmål, og 50 leker i dette heftet. Det å kunne stille gode reflekterende spørsmål er noe man bør øve på, og siden det er store gevinster uansett når man leker, har man ingenting å tape. Vi håper dette heftet vil være en inspirasjon til ditt arbeid videre. “

Er du kanskje en av de voksne som grøsser når du hører det skal lekes på personalrommet? Jeg var en av de. Jeg hatet slike opplegg hvor man “måtte” ha det gøy. Det føltes som om når nordmenn skal grille uansett om det regner eller ikke; Nå skal vi tvinge frem kosen, sommeren eller humoren! Denne motstanden ligger i meg enda. Jeg kan kjenne den ligger å murrer i bakgrunnen; Er du sikker Eira, vi vet jo ikke hva som skal skje? Det kan hende du dummer deg ut, at de andre ler eller at du ser teit ut. Det er viktig for meg å føle den og observere den, for den har ungene og. Ved å si “Hei du steinalderhjerne-Eira, Det er ikke farlig, du er trygg her.” Så har jeg overbevist meg selv mer og mer og tillate meg å tøyse og tulle. For livet må ikke alltid bare være alvorlig og realistisk må det vel?

Vi håper du kommer på det helt nye kurset SMART senteret nå planlegger 18. september 2019.

Les mer om kurset og påmelding her!

Vær rask! Vi tror det vil være stor interesse!

Hilsen

Eira S. Iversen og Håvard Stokness

SMART leking ambasadører

Jeg sitter for tiden å skriver en liten tekst til hver elev jeg skal si ha det til i 7.trinn. Det er ingen enkel oppgave merker jeg. Jeg ler, tørker en tåre og smiler mens jeg skriver. Vi lærere har en fantastisk jobb. Tenk å få lov til å bli glad i så mange mennesker og være så mye sammen med dem hver dag, og så vondt det er å slippe tak i dem.

Jeg har i 4 år jobbet med den samme klassen med et systematisk styrkefokus og psykisk helse hver eneste uke. 4 år har de hørt meg snakke om styrker, anerkjennelse, følelser, hatt medvirkning på alt som er mulig å få til, trekket ispinner, byttet plasser, snakket om positiv intensjon forståelse, ansvarliggjort dem, hatt høye krav med en støttende hånd i ryggen, lest fortellinger, hatt moralske dilemmaer, ordnet opp i krangler og uenigheter, snakket om at alle er viktig, alle har en stemme, alle skal frem, alle har styrker. Nå er de ferdige i 7.klasse og på vei videre ut i verden, der jeg ikke følger med. Jeg håper jeg har sådd noen frø i dem.

Vi har grått, ledd og følt. Sammen, alltid sammen. Det startet kanskje som et lite eksperiment fra min side. Hva vil egentlig skje hvis jeg gjør dette HVER uke? Fort forsto jeg at jeg måtte utvikle mer. Begrep på følelser, metoder og inngangsporter som måtte lages. Jeg har fulgt det de har hatt behov for der de er. Det de har etterspurt har jeg utviklet metoder for. Det er mange eksperter som sier mye som er lurt, men ikke viser praktiske metoder for å gjennomføre det i full klasse. Det er også vanskelig å få støtte til å ta utdanning innenfor dette. Derfor har jeg gjort det på egen regning og utviklet metoder derifra, og jeg har skrevet ned alt sammen. Fra høsten av vil dette kanskje bli samlet i en ny praksis bok? Jeg krysser fingrene.

Jeg har jobbet som lærer i 13 år nå, men jeg har aldri investert så mye i et kull som jeg har gjort denne gangen. Jeg er så stolt at jeg holdet på å sprekke. De er så utrolig dyktig faglig og jeg har aldri opplevd en så faglig sterk klasse. De har også mye empati for andre, verktøy til å forstå seg selv og ordne opp i konflikter. Livet er ikke lett, og jeg kan ikke si at jeg vet hvordan man kan leve dette livet uten å feile, få vondt, lide eller gråte. Vi feiler, men vi reiser oss igjen og prøver igjen. Det er ikke alltid like pent å forstå noe nytt om deg selv eller andre, men det er godt å oppleve at det kan ordne seg. Det å oppleve at det går bra er viktig. Det er faktisk vanlig å synes noe er vanskelig, men vi prøver igjen, sammen. Perfekt finnes ikke, eller er det det som er perfekt?

Jeg har som en spøk fortalt dem at jeg tror på enhjørninger. For meg ligger det mye bak. Det er et symbol på at vi må ha døren åpen for muligheter. Kanskje er det vi sier til oss selv, ikke sannhet? Kanskje er noen av de tingene vi tror er sannhet, ikke sant i det hele tatt? Våg å tvile litt på de harde rammer vi må forholde oss til. Kanskje er det mye innenfor rammen vi faktisk kan gjøre? Det var ingen som sa at jeg måtte gjøre de tingene jeg har gjort i klasserommet. Det var en flamme i meg som brant, og jeg følte jeg ikke hadde noe valg. Da de rundt meg begynte å se resultatene begynte de å spørre, hva har du egentlig gjort i klassen din, Eira? Heldigvis har jeg hatt kolleger og en rektor med samme verdisystem som har opprettholdt verdisystemet vårt.

Jeg begynte for ca. 2 år siden å bekymre meg litt for hvordan det skulle gå hvis de kommer i klasser på ungdomskolen som ikke lytter til dem, ikke har styrkefokus osv? Da begynte jeg å jobbe enda mer med deres integritet og mot. Håpet mitt er at de kan sette igang og få ringvirkninger rund seg. Jeg har tro på at det finnes dyktige folk videre i systemet de kommer til å møte. Hvis ikke har jeg “samskapt” en liten arme av Enhjørninger som jeg er sikker på kommer til å sette spor. Det har de i meg, og de siste ukene nå mot slutten er som å miste 39 barn. Jeg skal glede meg og sørge på samme tid.

Samtidig ligger det glede og forventninger til neste kull jeg skal få. Jeg skal nemlig ned i 4.klasse igjen, men nå med nye samarbeidspartnere. Vil jeg få det til igjen? Vil det fungere enda en gang? Kanskje vil det være enda mer tilpasset, siden jeg nå vet sånn ca. hva som fungerte på denne gjengen. Eller vil det bare være akkurat den sammensetningen av mennesker som ble til det jeg ser nå? Tiden vil vise. Jeg er heldigvis forelsket i prosessene, og håpløshet og motgang er nøtter for meg å knekke og et fokus for meg å snu.

Jeg gleder meg!

Eira Susanne Iversen

Lærer, forfatter og foredragsholder

Jeg jobber i 7.klasse som kontaktlærer på Røråstoppen skole i Re kommune. Klassen jeg har har jobbe systematisk med SMART arbeid i alle de årene jeg har hatt de. Flere av de har faktisk opplevd SMART i barnehagen og kan være en av de første elevene som har møtt SMART arbeidet i både barnehage og skole. Jeg sitter for tiden å skriver meg igjennom alle disse 4 årene med dem. Det har vært en fantastisk utvikling. Jeg ser mange ting som er en rød tråd og jeg gleder meg til å fortelle alle der ute som er interesset i dette arbeidet et jeg har oppdaget. Det er nok derfor jeg også ikke har skrevet så mange nye bogger i det siste, siden jeg jobber med min 3. bok til SMART arbeidet; nemlig all praksisen, metodikken og refleksjonene mine rundt det som skjer blandt elevene.

Siden klassen har jobbet med dette i så mange år sier det nesten seg selv at de trenger en utvikling og en dybde videre. Etter stykebegrepene var på plass og tryggheten kom, merket jeg de trengte en dypere forståelse rundt følelsene våre. De trengte å forstå sine, andres og hva som kunne gjøres. Hva de trenger og hva andre trenger, hvorfor følesene oppstår og hvordan håndtere dem. Da satte jeg i gang med å lage et pedagodisk opplegg med 15 spørsmål rundt 6 følelser: 3 positive og 3 negative. De jeg har gjennomført foreløpig og skrevet om er: Sint, glede og fredfull. Du kan lese mer om disse i bloggene jeg har skrevet om det.

I denne bloggen skal jeg fortelle om hvordan jeg jobbet med redd del 2. Del 1 kan du lese om i Redd del 1 bloggen.

Jeg startet med å dele ut en liten lapp med spørsmålene vi skulle svare på i dag. Den limte de inn i følelsesboken sin. Det er 4 A3 ark stiftet sammen, hvor 2 sider er til en følelse. Sist gang tegnet de seg selv redd, og førte på emosjonene inne i kroppen og hva som syntes uten på kroppen. Vi dsikuterte alle ordene rundt følelsen Redd og snakket om hvordan de dukker opp og hvilke erfaringer de hadde med de følelsene. Distre’ ble byttet ut med stressa, og underdanig ble byttet ut med mindreverdig. Etter de hadde forstått alle begrepene ble det tid for å snakke om de neste spørsmålene. Spørsmål 4-7 gikk jeg igjennom denne gangen.

4. I hvilke situasjoner blir du redd? Alle elevene skrev sine tanker ned i boka si i stillhet. Da får alle tenke og reflektert og jeg tar hensyn til de introverte elevene mine. Deretter kunne de snakke sammen to og to for kanskje få noen ideer til. Deretter tok jeg alle svarene i plenum opp på tavlen. Jeg er opptatt av å anerkjenne alle de ting som kommer opp ved å si jeg forstår og kanskje fortelle litt fra ting jeg har opplevd for å vise at også voksne blir redde for de samme tingene. Det de svarte på spørsmålet var dette:

• At jeg tror folk blir sure på meg.
• At jeg skuffer noen.
• Aleine i mørket.
• Når folk blir veldig sinte.
• Å holde presentasjon.
• Ta vaksine.
• At man får vondt lenge etter vaksinen.
• Å fly og oppleve turbulense.
• Når jeg nesten faller ned, eller tanken om at jeg faller.
• Når folk er seine med å vike fra høyre og jeg ser bilen kommer mot meg.
• “Jump-Scares” i filmer.
• Høye stemmer.
• At andre skader seg.

5. Hvem gjør deg ofte redd? Er det noen spesielle “typer” mennesker?Her var jeg ikke på jakt etter navn nødvendigvis, men om det var noen spesielle mennesketyper eller attferd som skremte dem. Vi snakket også om at det kan være noen som gjør de engstelig eller stresset og ikke nødvendigvis livredd. Det de svarte var:

• Meldinger fra ukjente folk
• Fulle folk
• Folk som snubler/har dårlig balanse
• Rusmisbrukere
• Folk som snøvler, “fylleprater”.
• Folk som ser ustelte ut
• Ungdomsgjenger som “henger”.
• “Kjefte kjærringer”
• Folk som tilbyr deg dop
• Pirat taxi
• Kjefte folk, sinte menn
• Folk som vil ha deg inn i bilen ved å tilby deg godteri.

Jeg synes det er viktig å ta disse spørsmålene i rolig tempo. Alle skal få fortelle sine historier og jeg har en støttende og anerkjennende holdning til alle historiene. “Det forstår jeg godt du synes var skummelt!”, “Ja, det kan jeg huske selv jeg tenkte på”. Selv om frykten de opplever er i hodet deres, og ikke nødvendigvis virkelige historier, er følelsen tankene skaper ekte og skal anerkjennes. Videre i spørsmålene skal vi riste litt i virkeligheten eller sannsynligheten for at ting faktisk er slik. Men for nå er det anerkjennelse som gjelder. Ungene opplever ofte og forteller at det er godt å høre andre tenke på de sammen tingene og at dette er normalt.

6. Hva er grunnen til at du ble redd? Dette spørsmålet stiller jeg for å gjøre de bevisst på at det kan være like årsaker til forskjellige situasjoner. Jeg stilte også noen oppfølgingspørsmål for å komme litt dypere ned i hva de er redd for. Derfor gjorde jeg spørsmål 7 samtidig på tavla.

7. Hva tror du på som gjør deg redd? Hva er du egentlig redd for? Den underleggende årsaken.

• At folk skal hate meg – blir alene – ingen elsker meg
• Mørket – ikke kan se – mister kontroll
• Det ukjente – mister kontroll
• Bli voldtatt
• Bli kidnappet
• At de/h*n skal gjøre meg vondt
• At vi skal dø

I løpet av disse spørsmålene snakket vi om at vi har en liten “steinaldermann” i hodet som reagerer på slike situasjonener og skal “redde” deg ved å få deg til å flykte, angripe eller “spille død” altså frys. Vi er i bunn like dyra når det kommer til å overleve. Vi snakket om at det er det som har fått menneskene til å overleve i årevis. Det er bare det at nå er det sjeldent vi behøver denne steinaldermannen. Ofte er det vi som må fortelle han at det er trygt, at det antageligvis ikke vil skje noe, at vi kan roe oss ned. Vi må si til oss selv at det ikke er en bjørn tilstede og det ikke er fare for vårt liv. Vi snakket også om at det er en super strategi når det faktisk er fare på ferde, men at vi må være bevisste når det ikke egentlig er fare og ha strategier for å roe oss ned.

Dette tok 30 minutter og ble gjennomført i en norsktime etter leseleksen ble hørt og noen oppgaver ble gjort. Elevene var godt fornøyd etter timen og følte de hadde bredere forståelse av sin egen frykt. Neste gang skal vi fortsette med spørsmålene 8-15 som handler om følelsen redd og hva de kan gjøre når de føler seg engstelig og nervøs, for seg selv og andre.

Eira Susanne Iversen

Lærer, forfatter

og SMART konsulent

Jeg har 7.trinn og jeg ønsker å forberede dem godt til å få karakterer på ungdomskolen. Jeg ønsker de skal se at en karakter ikke definerer dem som person, men er et resultat av en innsatts de har gjort. Ja, jeg vet at elever har forskjellige evner, og har utfordringer. Men likevel tenker jeg at en bevisstgjøring på at en prestasjon, som en karakter er, ikke behøver å ha noe å si for hvem du er. Du ER ikke dine resultater, karakterer eller klær. Hvis du skal la deg definere av likes på facebook eller følgere på instagram blir du avhengig av ytre stimuli for å føle deg bra. Da er det det på utsiden som bestemmer det som er på innsiden. Dette er et usikkert system som gir deg en avhengihet av å få mer og mer av andre. Da er det andres ansvar å få deg glad. Det gjør deg ikke mer lykkelig eller fornøyd med deg selv. Det er dette som er selvtilliten. En usikker kilde til mer trivsel i hverdagen.Da ønsker jeg heller at elevene lærer om at selvfølelsen, dine indre verdier og innsatts er det som sier noe om deg. Det du bestemmer deg for å gjøre og øve på å være, er det som definrer deg. Forklar det dårlige resultatet du fikk på prøven med at du ikke gjorde en bra nok innsatts, ikke med at du er dum.

Før prøven snakket mye om måter å øve på, typer spørsmål jeg ville stille og hva de kunne forvente. Spesielt forskjell på rene fakta spørsmål og refleksjonspørsmål. Da jeg skulle levere tilbake prøven snakket vi om en del ting før jeg leverte den ut.

1. Hva har du gjort for å øve til prøven? Snakk med sidemann og noter ned ideer du fikk.
2. Hvordan vil du at klassen skal opptre når du får tilbake prøven? Vi skrev liste.

Jeg ønsket heller ikke at det skulle være en selvfølge at elevene skulle si resultatene til hverandre. Derfor snakket vi om at vi skulle ikke spørre, men heller fortelle selv hvis vi ønsket. Vi skulle ikke juble, se på andres prøve, eller tvinge folk til å si sitt resultat. Alle elevene var utrolig respektfulle for hverandre under utdelingen av prøven. Jeg skrev karakterskalaen på tavla og gjentok at dette representerte deres innsats, eller metoder å øve på. Ikke nødvendigvis deres inteligens eller noe de er. Tilslutt reflekterte vi rundt øvemetoder de ville prøve ut til neste prøve:

1. Til neste prøve vil jeg gjøre dette: Elevene skrev liste i sin egen bok. Vi delte litt metoder på tavla.

Dette var utrolig effektfult. Det var respekt for hverandre, forståelse for at prosess er viktig og mange fikk tips og råd til å øve til neste prøve.

Eira Susanne Iversen

Lærer, coach og SMART konsulent

Vi fokuserer mye på at vi må GJØRE i SMART. Ikke lage luftige slott som er fine å tenke på, men faktisk gå mot mål vi har sett for oss. Det er derfor T’en i SMART står for trening. Men hvorfor er det så viktig å gjøre noe over lang tid?

Det er fordi vi omprogrammerer hjernen vår. Når man jobber med kroppen som skal forandres, ja da tar det tid. Dette synes jeg det er spesielt viktig å fortelle til elevene mine. Jeg forteller om at det er synapser i hjernen vår som lager koblinger, som etterhvert blir automatiske handlinger. Det er derfor vi må gjøre det samme igjen og igjen for å lære noe nytt. Hjernen vår er full av koblinger som vi ikke ønsker og en hel del vi ønsker. Når vi har funnet noe vi ønsker å forandre på eller ønsker å gjøre, er det ikke slik at siden vi har bestemt oss, så er det forsandret. Vi ender igjen og igjen i de samme situasjonene selv om vi vet og ønsker noe annet. Det gjør ungene også. Jeg tenker det er viktig å snakke om og bevistgjøre både barn, unge og voksne at det tar tid å få til en forandring.

For noen er det vanskelig å se sammenhengen mellom tankene, følelsene og handlingene våre. For vi må forholde oss til alle tre delene, og det hender de er uenige. Det skjer ganske ofte egentlig og ikke minst: Det er normalt. Du er normal. Mine elever trakk et lite lettelses sukk da de hørte det, og jeg hører det også på de jeg holder foredrag til. Vi ønsker alle sammen å være normale, og høre til. Å være innenfor.

Jeg har hørt voksne si ting som; Det har jeg jo fortalt! Det sa jeg jo istad! Eller; nei nå var jeg dum, nå gjorde jeg det igjen. Men du var ikke dum. Du har automatiserte handlinger du ikke ønsker. Vi fungerer ikke slik at når vi vet det i hodet, da gjør vi det riktige. Det hadde vært supert, men slik er det ikke. Mange av våre tanker og følelser er ubevisst, faktisk mellom 90-95% av den. Det vil si at vi har tilgang til noen av tankene og følelsene, men vi må konsentrere oss, observere oss selv og ikke minst bestemme oss for å gjøre noe annet. Heldigvis er det mulig, for hjernen er plastisk. Det vil si at den kan forandres. Når du opplever noe igjen og igjen lager det motorveier i hjernen din og blir en automatisert handling. Det kan være supert hvis du er enig i handlingen, slik som å gå, pusse tenna eller andre hverdagslige nødvendigheter. Men det finnes også mange negative automatiserte handlinger som det kan være ønskelig å forandre på. Jeg viste en film om dette i klassen min her om dagen som også ble vist til meg på USN når jeg studerte selvledelse og samspill. Se filmen fra youtube her hvis du ønsker.

Kort fortalt handler det om å observere hva du gjør, så velge å prøve ut noe annet. Deretter gjøre det igjen og igjen til du går opp nye stier, lager nye automatiserte handliger som er valgt og ønskelige. Da gror den gamle veien igjen! Da har du omprogramert deg selv til å ha den ønskede handlingen som en automatisert handling. Det er derfor viktig å gjøre det du velger å prøve ut over lang tid, og da trengs utholdenhet. Vær snill med deg selv og andre under omprogrammeringen, negative tilbakemeldinger gir ikke håp viljekraft og pågangsmot! Si heller; der gjorde jeg det igjen ja. Jaja, til neste gang ønsker jeg noe annet. Uten å dømme eller skamme deg eller andre går forandringen raskere.

I SMART oppvekst jobber vi for å få til dette ved å jobbe med veikart. Målet puttes i enden av en vei, og delmål og handlinger vi kan øve på plottes inn. Ved å følge det tett opp, finne de gangene vi klarer det, oppmuntre oss selv og andre til å klare det, har vi en metode som fungerer for å forandre de negative handlignesmønsterne eller handlingene vi vil ha mer av. Vil du lese mer om veikartjobbing kan du finne det her:

Veikart om respekt: http://smartoppvekst.no/veikart-mot-mer-respekt/

Veikart mot mer glede: http://smartoppvekst.no/veikart-mot-mer-glede/

Veikart mot drømmeklassen: http://smartoppvekst.no/veikart-mot-drommen-var/

Husk det burde ikke være et krav at vi skal få til ting første gang vi prøver. Ikke til deg og ikke til våre elever. Bestem deg for noe, hold deg til det og gjør det igjen og igjen. Støtt deg selv og andre i prosessen og vær utholden! Lykke til med det du ønsker å prøve ut!

Eira Susanne Iversen

Lærer, forfatter, coach

og SMART konsulent

Jeg har igjennom 4 år jobber systematisk med å ha et styrkeperspektiv, anerkjennende holding til følelser og gi elevene mine sosial- og emosjonell kompetanse. I denne sammenhengen har jeg sett hvordan behovet til barna har utviklet seg til å trenge mer forståelse rundt følelser. Siden jeg ikke har funnet noe opplegg jeg synes er godt nok og går i dybden nok, har jeg utviklet 15 spørsmål rundt 6 følelser: SINT, TRIST, REDD, GLEDE, KRAFTFULL og FREDFULL. Les gjerne om hvordan jeg jobbet med de følelsene i de andre bloggene jeg har skrevet.

SINT: http://smartoppvekst.no/a-jobbe-med-folelsen-sint-del-1/

GLEDE: http://smartoppvekst.no/veikart-mot-mer-glede/

FREDFULL: http://smartoppvekst.no/vi-jobber-med-folelsen-fredfull/

Klassen min går nå i 7.trinn og vi jobber for tiden med REDD. I starten av denne timen viste jeg to små youtube filmer. Den ene “Alfred og skyggen”, handler om at følelser har gode intensjoner, og prøver å hjelpe deg. Det hender de overbeskytter deg, slik som når en sint deg beskytter den triste deg. Den lager en forsvarsmur som gjør at du ikke får det du trenger. For når du er trist ønsker du kanskje å få trøst og omsorg, men det er det ikke så lett å gi til en som er agressiv eller sint. Den forteller om cover emotions på en veldg god og lett forståelig måte. Vi lager våre følelsesmassige reaksjoner og hvilke grunnfølelser som preger oss mest før vi er 7 år. Det betyr at har man opplevd noen traumatiske ting, eller mangel på noe, vil man være preget av dette. Også hvordan man reagerer på andre, og hvordan man reagerer inne i seg. Vi så filmen og snakket igjennom den. Det elevene synes var mest overaskende var at vi kan ha følelser som dekker over andre følelser. Du kan se filmen her:

Når du vet hva du trenger kan du lettere få behovene dine dekket. Og det er akkurat derfor jeg ønsker å bevisstgjøre mine elever på sine følelser, andres følelser og hvordan alle kan få sine behov dekket. Denne filmen tar også opp noe som jeg er spesielt opptatt av; Følelser vil blir følt, da blir de mindre. Hvis man unngår alle de negative følelsene vil man lage mange hindringer for seg selv. Men hvis man tåler å føle, vet hva man skal gjøre og trenger fra andre, da kan det bli lettere å håndtere hverdagen og man blir resilient, eller robust som vi ofte kaller det. Jeg tenker at det handler om å gå igjennom det, ikke rundt, benekte eller skylde på andre. Etter denne filmen så vi en liten film til. Den er kanskje litt barnslig for 7.trinn, men den har noen gode poeng. De elevene synes var best med denne filmen var at den forklarer på en lett måte hvordan tankene våre kan skremme oss mer, og gjøre oss mer redd. Roald er redd for å gå på do, og det er ikke nødvendigvis en grunn til å være redd. Vi snakket vidre om at noen ganger reagerer kroppen som om det er en bjørn i rommet, selv om det ikke er en der. Da snakker ikke tankene våre om det vi trenger, men prøver å forsvare oss fra noe som ikke er der. Følelsen som er der er likevel like sterk som om det er sant. Da må vi ta kontroll og snakke med “grønne tanker”. Du kan se filmen her:

Da jeg hadde vist de to filmene og vi hadde snakket og skrevet om de, ga jeg ut en lapp der alle begrepene om redd er. Den første oppgaven er å snakke om begrepene to og to eller på liten gruppe.

1. Det finnes mange ord og nyanser i følelsen REDD. Snakk om ordene på følelsen. Se plakat. Når føler man disse følelsene?

De var ganske kjent med alle ordene. Vi snakket en del om å føle seg underdanig. De hadde hørt om å føle seg mindreverdig, altså mindre verdt enn andre. De kunne se at alle ordene hadde noe med det å være redd å gjøre. Redd for å gjøre feil, redd for å ikke ha verdi, redd for å ikke væer god nok, redd for å ikke strekke til og klare å gjennomføre, redd for å ikke være en del av, redd for å ikke være likt eller at noen er glad i deg og at man er alene. Så gikk vi vidre med flere spørsmål:

2. Hvordan ser du ut når du er redd?

3. Hva føler du i kroppen når du er redd?

Elevene tegnet seg selv i følelsesboken sin og førte på emosjonene inne i kroppen. Hvordan ser man ut på utsiden, og hvordan føles det inne i kroppen. Da vil jeg elevene skal beskrive med adjektiver og gjerne bruke sammenlikninger. Alle elevene kommer med forslag og jeg tegner et eksempel på tavlen også med alle forslagene. Så kan elevene plukke ut de tingene som stemmer med dem selv.

Alle elevnene mine har egne bøker om følelser. Jeg jobber med følelsene ca. to ganger i måneden og tar 4-5 spørsmål av gangen. Jeg veksler mellom å tenke selv, snakke sammen to og to og på gruppe. Jeg skriver også alt det vi finner ut på tavla slik at alle kan få ideer til det de skal skrive om i sin egen bok. Jeg gleder meg til del 2 av følelsen REDD.

Eira Susanne Iversen

Lærer, forfatter, coach

og SMART konsulent

Hei

I desember skal jeg ha takknemlighetsdagbok i lekse i klassen. Desember for meg er tiden for ettertanke, hva har skjedd i året som har gått? Hva er jeg takknemlig for?
Hva vi fokuserer på kan vi styre, men det trengs å trene på. Det å hjelpe elevene til å forstå og kjenne at de kan ha kontroll over hvilke følelser de har i kroppen er viktig for meg. Derfor har jeg med gjevne mellomrom takknemlighetsdagbok i lekse. Seligman skriver mye om at vi kan bytte fokus ved å styre hva vi tenker på. Tenker vi på de vi er glad i, ting vi elsker å gjøre, hva vi er takknemlig for, ja da fylles vi med de følelsene. Hjernen vår klarer ikke skille mellom minner, fantasi og det som skjer akkurat nå. Det er supert når vi vet at vi kan styre fokuset vårt, men vet vi ikke det, kan vi føle oss hjelpesløse i vårt negative tankespinn. Derfor er takknemlighetsdagbok
en av de oppgavene jeg bruker for å vise dem akkurat dette. Den foregår slik:

1. Hver elev skriver en liten historie om noe som har skjedd den dagen som de er takknemlige for.
2. Deretter leser de for hverandre de historiene, eller man kan ta det høyt i klassen. Hvor mer man kan ta høyt i klassen av positive ting, hvor mer sprer det seg. For positive følelser smitter (Seligman, 2012).
3. Vi planlegger å si til den personen at vi er takknemlige for akkurat det som skjedde, eller at de er i livet vårt.
4. Vi forteller det til dem! Da vil vi ikke bare kjenne den positive følelsen selv, men skape den i andre også.

I SMART planleggeren (Bugge-Hansen, Iversen 2017:86) er det flere sider hvor elevene kan fylle inn historier om takknemlighet i en hel uke. Det er en veldig hyggelig øvelse som setter stemningen og varer utover dagen.

Hilsen Eira Susanne Iversen
Lærer, forfatter, coach og
SMART konsulent
 

Hei!
Å jobbe med klassemiljø er ikke noe man gjør en og annen periode. Det er ikke noe man “når” og blir ferdig med. Det er noe jeg er nødt til å ha fokus på hele tiden, og det er ikke noe som blir perfekt. Vi er mennesker, vi føler tenker og handler både bevisst og ubevist. Og derfor har jeg valgt å legge mye i å forstå hverandre og å være innenfor samme enhet i klasserommet. Det er ikke alltid vi er det, men det er noen ganger jeg får gåsehud av å se på elevene ha et samspill og en trygghet som jeg ikke har sett før i en klasse. Andre ganger missforstår man og tenker at det  ha et godt klassemiljø bare er å ha positive følelser sammen. Det er det ikke. Det er å ha rom for alt vi føler og tenker, og vite hva vi skal gjøre når ting oppstår, og kunne bytte fokus og gå videre. For å føle seg trygg i en klasse, slik at du kan konsentrere deg om det du skal lære, må vi være nær og innenfor. Derfor vil jeg i denne lille blogg-serien fortelle hva jeg gjør i klassen for å holde den “varm”. Jeg har skerevet en del 1 av denne serien med 7 tips til bedre relasjoner i klasserommet også.
Jeg elsker å ha små leker hvor jeg trekker en paralell til det virkelig livet. Slik som:

Øvelse 8: Hviskeleken:

Denne er ganske kjent! Elevene satt i trappen, en aula liknende undervisningstrapp vi har i basen vår. En elev på den ene enden lagde en setning og hvisket den videre. Det var 39 elever i trappen og i enden kom det ut en setning som var ganske så forskjellig enn den som begynte. Noen setninger hadde til og med funnet opp ord eller laget en helt annen mening enn den som var intensjonen fra start!

Dette er en gylden mulighet til å snakke om 1. og 2. og 3. håndsinformasjon. Vi snakket om når andre mennesker snakker om andre mennesker, eller situasjoner de har hørt om at skjedde. Da er det ikke sikekrt dat var akkurat slik. Alarmbjeller bør gå av når du har personer foran deg som snakker om noen andre hele tiden. Når du ikke var der selv, da vet du faktisk ikke hva som skjedde. For det som skjedde blir tolket i hver hjerne den går innom, hvert eneste perspektiv forandrer historien litt. Hvert eneste menneske forandrer litt på historien slik at den passer den personen best. Slik at den kommer best ut av det. Ikke fordi folk er slemme, men kanskje fordi folk ønsker å bli oppfattet som gode. Dette skjer ikke alltid bevisst, men som mottaker bør man ha den bevisstheten at det man hører ikke nødvendig er sannhet. Jeg lagde denne plakaten for å henge opp i klassen som en påminner om det vi snakket om.

Øvelse 9: Jeg og du er like vi!

Jeg har før brukt et venndiagram og snakket om likeheter og forskjeller mellom oss. Men hvis målet er at vi skal bli bedre kjent og like hverandre, da kan vi ikke fokusere på forskjeller. For hva er det som gjør at man liker folk? Jo, at de likner deg. At man har felles interesser, like måter å være på, liker det samme osv. Når noen er lik oss selv, eller har noe vi ønsker å ha selv, da får vi positive følelser for den andre. Så ut i fra den tanken lagde jeg denne oppgaven:
Jeg lagde en liten sirkel i midten der elevene skrev: navnet sitt og… Deretter lagde jeg en strek til hvert hjørne på et a4 ark. Hver lille trekant skal fylles med det du og en annen har av like ting. SLik som matretter dere begge liker, saker dere brenner for, farger, familie, film, serie, hobby, ønsker, øyenfarge, tro, fag du liker, klær, utseende, og alt mulig som dere har som er likt. For hvor mer du ser at dere har flere likheter hvor lettere er det å like den andre. For man kan vel ikke mislike noen som er SÅ lik meg eller? Hver gang elevene fikk en ny sidemann, så fikk de denne oppgaven å fylle ut en trekant. Det vil si at eleven kunne bruke det samme arket til fire elever. I mellomtiden hang arket oppe på veggen så alle kunne se hvor like vi er!

 
 
 
 
 
 
 

Øvelse 10: 1, 2, 3 -lek

På slutten av timen leker vi noen ganger små par-leker. Siden vi bytter plasser ofte, gjør vi slike relajonsleker når vi bytter partner. Denne leken heter 1, 2, 3. To og to sitter sammen og skal telle til tre om igjen og om igjen, et tall hver. Da vil man måtte si forskjellige tall hver gang, og man må konsentrere seg godt sammen. Etter en liten stund bytter jeg ut ett og ett tall med forskjellige tegn, ord, lyder ol. Slik:
Bytte ut 2 med wow!: 1 – wow! – 3.
Bytte ut 3 med tommel opp tegn: 1 – wow – tommel opp
Bytte ut 1 med HEI: Hei – Wow! – Tommel opp.
Kjempe gøy lek som bygger relasjoner og får elevene (eller voksne) å gjøre noe sammen.
 
Det var tre øvelser jeg har gjort i min klasse! Del gjerne dine tips på SMART oppvekst forum!
Hilsen Eira Susanne Iversen
Lærer, forfatter, coach og
SMART konsulent

Hei!
Vi har i disse dager fått se den nye overordnet del i opplæringsplanen. Jeg kjenner det er mange punkter der som både engasjerer meg og utfordrer oss i skolen.

Jeg var ferdig utdannet lærer i 2006 og var det første kullet med 4 år lærerudanning på Eik i Tønsberg. Vi hadde bare fag over 30 stp, noe som gjør meg kvalifisert for jobben min ifølge de nye kravene. Det betyr også at jeg ikke behøver å ta mer fag for å kunne undervise videre på skolen der jeg jobber. Men jeg har selv valgt å gjøre det. Selv om min interesse for psykisk helse ikke blir prioritert med støtte, og de studiepoengene jeg samler innenfor psykisk helse for barn, unge og voksne ikke står på listen over fag vi kan studere, ser jeg det som en av de viktigste tingene jeg har studert som lærer.
For uten at barna har det trygt og godt i klasserommet og sammen, skjer det ikke mye læring. Er hodet fult av støy og mørke tanker, kroppen i brann og i skyggeland, hjelper det ikke hvor kunnskapsrik jeg er i KRLE. Jeg trenger andre verktøy, annen kunnskap fra et annet felt: Helse. Jeg vil vite mye om tanker, følelser og hvorfor hendelser skjer. Hvordan hjernen fungerer og hvordan jeg

kan anerkjenne og hjelpe til med å utjevne forskjeller i samfunnet. Både emosjonellt og faglig må barna få mulighet til å få lik kompetanse slik de fungerer godt i samfunnet. Eller for å dra det litt lenger; nå drømmene sine, tåle å leve, tåle motgang, vite hva man skal gjøre når vanskelige ting oppstår, ha viljekraft og mot til å ta valg ut fra det de vil, ønsker og vil bidra med, oppleve glede og gode relasjoner.

Den overordnet delen forteller:

2. Prinsipper for læring, utvikling og danning
Skolen har både et danningsoppdrag og et utdanningsoppdrag. De henger sammen og er gjensidig avhengig av hverandre. Prinsippene for arbeid med læring, utvikling og danning skal hjelpe skolene til å løse dette doble oppdraget.
Grunnopplæringen er en viktig del av en livslang danningsprosess som har enkeltmenneskets frihet, selvstendighet, ansvarlighet og medmenneskelighet som mål.
Opplæringen skal gi elevene et godt grunnlag for å forstå seg selv, andre og verden, og for å
gjøre gode valg i livet. (…)
 
2.1 Sosial læring og utvikling
(…) Å kunne sette seg inn i hva andre tenker, føler og erfarer, er grunnlaget for empati og vennskap mellom elevene. (…)

 
Noen familier er gode til å snakke om følelser og hva som foregår inne i en selv. Andre snakker mest om hva som skjer i samfunnet, andre om hva andre gjør. De fleste familier kanskje litt av alt. Min mor er psykiatrisk sykepleier og skrev mastergrad om å lytte til andres fortellinger og anerkjenne dem, da jeg var en melankolsk og sint 14 åring. Kanskje er det det som gjorde at jeg er ekstremt opptatt av å lytte og anerkjenne barn og andre mennesker. Alles perspektiver skal frem og jeg ønsker vi skal  prøve å forstå hverandre. Jeg så fort at dette er ikke noe alle forstår hvordan foregår, og systematisk som jeg er, har jeg de siste årene viet mye tid til å lage pedagogiske framgangsmåter av noe som kan være ganske komplisert. Så husk når jeg kommer med forenklet utgave, at vi prater med mennesker, og ikke maskiner. Derfor er hver sak og samtale forskjellig og trenger kanskje forskjellige ting.
Her er en forenklet 1-2-3 måte å anerkjenne følelsene barn har i en samtale. Når barn kommer til meg å forteller noe som her skjedd er det ikke alltid de ønsker råd eller en løsning. De trenger at jeg ser dem, at jeg “godkjenner” følelsen de føler som normal. De trenger å kjenne at det er helt riktig å føle det de føler. Som vi sier i min klasse:

Du kan ikke føle feil!

Men du kan ha oppfattet situasjonen på en måte den ikke var ment som. Da bruker jeg PIF- positiv intensjon forståelse som jeg har skrevet en annen blogg om. Jeg jobber også med å hjelpe barna med å forstå hva som foregår når de opplever forskjellige emosjoner. Jeg skrevet blogg om et pedagogisk opplegg om sint, fredfull og glad.
 

Samtale som anerkjenner følelsen:

Jeg ser du gråter – beskriver kroppsspråk
Er du lei deg? – sette ord på følelsen
Kan du fortelle meg hva som har skjedd? – knytte situasjon sammen med følelsen.
Hva tenkte du da det skjedde? – knytte sammen hva de tror på
Jeg forstår godt du er lei deg nå, det ville jeg følt også hvis jeg opplevde det. – anerkjenne følelsen: du er normal.
Hva trenger du nå? Se om de klarer å foreslå det de trenger. Hvis ikke:

Vil du sitte på fanget/få en klem? – foreslå hva de trenger, sette ord på det de trenger.
Tror du de mente det slik? Snakke om forskjellige løsninger/råd for å ordne opp, er det sant det du tenker skjedde?
Hva kan vi gjøre nå? Snakke med de det gjelder, foreldre ol.
 
Det er vondt for oss å se noen vi er glad i ha det vondt. Og ofte kan vi ønske at de går ut av følelsen før de har følt seg ferdig. Da kan barnet føle at de ikke kan føle det de føler, eller at det er galt. Vi kommer inn i en situasjon hvor vi egentlig sier (uten å si det med ord);
Kan du slutte å være lei deg? Det er så slitsom for meg!
Jeg pleier å tulle litt med akkurat det, fordi det er jo egentlig ikke det vi ønsker. Men for å være et empatisk menneske, må vi føle på og kunne sette oss inn i andres situasjon, og la de føle seg ferdig før vi går inn på løsninger. Noen ganger trengte de bare akkurat det. Bli anerkjent sine følelser. Og når jeg hører de jeg lytter til at de trekker pusten av lettelse, som om trykket av smerte slipper, kan jeg gå videre til å finne løsninger eller gi råd:

1. Få høre hva som har skjedd.

2. Gjenfortell historien – speile

3. Du føler …..(sett inn navn på følelsen)

4. Det forstår jeg godt er vondt/dumt/kjipt/trist for deg. (vent på pusten av lettelse)

5. Dekke behov – løsninger osv

 
 
Det er umulig å komme gjennom livet uten negative følelser. Livet er full av opp og nedturer. Men hva ville skjedd om alle viste hva vi skulle gjøre når vi har det vondt? Hva hvis vi er så robuste at vi tåler det, vet hva vi trenger og har viljekraft til å gjøre noe med det? Som jeg sier til mine elever:

Ja, det er vanskelig. Kan du gjøre det likevel?

Da er det bare begynne å øve da. Det gjør jeg hver eneste dag, for det trengs tålmodighet for å forandre handlingene våre.
Hilsen
Eira Susanne Iversen
Lærer, forfatter, coach
og SMART konsulent