Karina Heimestøl har vært SFO leder og sosial lærer på Kirkevoll skole. Nå er hun ansatt i SMART senteret. I denne eksamensoppgaven finner du en teoretisk bakgrunn og eksempler fra praksis. Både teori og praksis kan fungere som inspirasjon. Lykke til.
Karina skriver:
Jeg var tidligere ansatt ved en barneskole i gamle Re kommune, nå Tønsberg kommune. I stillingen min fikk jeg mulighet til å jobbe med sosial kompetanse ut i ulike miljøer og dette lå til grunn for mitt valg av feltarbeid da jeg tok AI utdanningen (modul 1) ved Høgskolen i Sørøst-Norge høsten 2016.
—
I Re kommune er SMART oppvekst et resultat av et helhetlig utviklingsarbeid og vil derfor stå sentralt i mitt feltarbeid med anerkjennende elevsamtale. Kommunen har vedtatt at alt arbeid som foregår rundt barn og unge skal være forankret i SMART oppvekst og målet er at «hele kommunen» skal møte barn og unge med en felles grunnholdning som ser etter styrker, samt hjelper de med å utvikle disse i riktig retning.
SMART oppvekst er et resultat når vi kombinerer AI (Appreciative Inquiry) og den moralske komponenten i ART (Aggression Replacement Training). De har samme utgangspunkt hvor man leter etter suksesser og forsterker det som fungerer (Bugge-Hansen m.fl., 2012).
Som mitt feltarbeid har jeg et ønske om å rette fokus mot enkelt elev som utfordrer i hverdagen med sin adferd. Hvordan kan man snu fokuset fra negativt til positivt for å forsterke ønsket adferd? Hvordan kan man få til en endringsprosess hvor eleven blir bevisst sine egne styrker og samtidig klarer å ta disse i bruk i hverdagen?
På bakgrunn av samtaler med eleven og kollegaer har jeg kommet frem til følgende fokusspørsmål for eleven: Hvordan kan vi sammen skape en god skolehverdag slik at jeg har det bra på skolen og lærer mye?
Ved å jobbe SMART i hverdagen kan man styre etter følgende kompasskurs:
S – styrkefokus, M – medvirkning, A – anerkjennelse, R – Relasjoner og T – Trening (http://smartoppvekst.no/smart-oppvekst-som-kompass/). Dette er et kompasskurs som jeg ønsker skal ligge til grunn i mitt arbeid sammen med eleven.
Teorien bak AI bygger på positiv psykologi, sosialkonstruksjonisme og systemteori. I oppgaven min velger jeg å ha fokus på hva AI er, samt positiv psykologi da dette er de mest sentrale teoriene som ligger til grunn for anerkjennende elevsamtaler (Mæland og Hauger, 2008). Deretter vil jeg knytte dette opp mot feltarbeidet mitt.
AI, Appreciative Inquiry, handler om å drive aksjonsforskning hvor man er på jakt etter det som fungerer og tar utgangspunkt i det på veien videre. Dette er for å kunne utløse det beste i mennesket eller i organisasjoner. AI ble utviklet på 1980 tallet i USA og David Cooperrider regnes som grunnleggeren. Istedenfor å lete etter hva som er problemet, utviklet han en teori om verdsettende endringsprosesser hvor man undersøker og anerkjenner hva som er tilstede når mennesket fungerer på sitt beste – hva er det som får mennesket til å blomstre. Han mente at praksis er mer komplisert enn teori og var derfor opptatt av at det ikke skulle låses fast, men at veien blir til underveis.
AI bygger på to sentrale begreper. Appreciative, «det verdsettende øyet», handler om å legge merke til det beste i mennesker eller i organisasjoner. Dette er en evne som kan trenes opp. Inquiry handler om stille positive spørsmål slik at man kan oppdage og undersøke hvilke nye potensialer og muligheter som finnes. Dette krever at vi som mennesker har en åpen innstilling (Hauger m.fl., 2009).
I en AI prosess står 5-D modellen sentralt for å kunne planlegge og gjennomføre en anerkjennende elevsamtale. Prosessen består av følgende 5 faser: Definition, Discovery, Dream, Design og Delivery. På norsk har de 5 fasene blitt oversatt til Definisjon, Oppdage, Drøm, Design og Realisering og de forklares som følgende:
Samtalene i en AI prosess er også bygd på sentrale prinsipper i forhold til hva som skal til for å lykkes (Hauger m/fl., 2009):
Psykologi er kjent for å være opptatt av det problematiske og eventuelt det gjennomsnittlige mennesket, mens i den nyere tid har det vokst frem et nytt forskningsfelt som fokuserer på positiv psykologi. Positiv psykologi har som hovedfokus å se på hva som gjør at barn og voksne blomstrer og får ut sitt potensiale.
Grunnleggeren for positiv psykologi, Martin Seligman ønsket å rette fokus mot forebyggende arbeid. Han mente at man hadde mislykkes med feil fokus og han var derfor opptatt av at man ikke måtte se etter menneskets feil og mangler, men heller lete etter menneskets styrker. Han utviklet derfor en modell som kalles for PERMA modellen. Den inneholder 5 ulike elementer; P – positive følelser, E – engasjement, R – relasjoner, M – betydning og A – prestasjoner. Seligman mener at ved å fokusere på disse 5 elementene så vil man oppleve blomstring i livet. Han var også opptatt av begrepet lykke og ved hjelp av denne modellen mente han at folk kan få et liv hvor de oppnår nettopp dette, samt få et liv som gir mening og varig trivsel (Seligman, 2011).
Barbara Fredrickson er også en sentral forsker innenfor positiv psykologi og er opptatt av positive følelser. Med sin «Broaden and build» teori sier hun noe om hvordan positive følelser er med på å påvirke læring og utvikling hos mennesket. Hun sier også at positive følelser over tid er med på å bygge opp menneskets ressurser og at man på den måten står mer robust til å møte eventuelle problemer og utfordringer i hverdagen (Hauger m/fl., 2009).
Anerkjennende elevsamtaler med bruk av 5-D modellen er en tilnærmingsmåte som kan hjelpe eleven til å lage en oversiktlig plan i riktig retning. Dette for å kunne synliggjøre og bevisstgjøre drøm og mål for framtiden og på den måten hjelpe han til å jobbe systematisk fremover i tid. Ved å ha et positivt fokus med utgangspunkt i elevens styrker kartlegger man hva han er god på, for så å bygge videre på dette. I de ulike fasene har vi jobbet som følger:
Da jeg skulle ha anerkjennende elevsamtale jobbet vi sammen frem et definisjons-spørsmål. Dette er den første fasen i 5-D modellen og kalles for definisjonsfasen. Målet med denne fasen er å lage et spørsmål som hjelper eleven til å «svitsje» fra defensiv til offensiv tenkning og på den måten legge til rette for at eleven trener på å legge merke til alt som han får til. En AI prosess skal være basert på medvirkning og i samarbeid med eleven fant vi fram til spørsmålet innenfor et avtalt tema. Ved å stille åpne spørsmål til eleven øker sannsynligheten for at han føler dette som meningsfylt og ønsker å bidra.
Definisjonsspørsmålet ble som følger:
Hvordan kan vi sammen skape en god skolehverdag slik at jeg har det bra på skolen og lærer mye?
I prosessen valgte jeg å bruke styrketreet som et virkemiddel og vi noterte definisjonsspørsmålet inn i stammen på treet.
I oppdagelsesfasen er målet å hjelpe eleven til å oppdage det som allerede fungerer godt rettet mot valgt definisjonsspørsmål. Ved å be han fortelle om de beste erfaringene får man fram historier der eleven opplever mestring. AI handler om å stille spørsmål og i denne fasen gjelder det å grave dypere for å få fram den tause kunnskapen. Det handler om å lete etter det som gir eleven energi i hverdagen.
I forhold til den anerkjennende elevsamtalen handlet det i første omgang om å endre fokus fra at det var greit å ha det passe på skolen til at han skulle ha det bra. Deretter begynte de gode historiene å komme der han opplevde mestring. Min rolle ble å stille gode spørsmål for å komme enda dypere til hvorfor det ble en suksess. I samtalen kom vi innpå suksesshistorier fra klasserom, friminuttsituasjon osv. På den måten kunne han fortelle om ulike arenaer der han lykkes. Gullet i suksesshistoriene noterte vi ned i røttene på treet og de blir da de livgivende faktorene for videre arbeid.
Den tredje fasen i 5-D modellen kalles for drøm. Her skal man gå inn i framtiden og gjøre det om til nåtid. Med utgangspunkt i røttene (livgivende faktorer) på styrketreet stiller man spørsmål om hvordan det blir dersom det blir mer av de livgivende faktorene hver dag, hele tiden.
Sammen med eleven tidfestet vi drømmen til siste skoledag før sommerferien. En fugl flyr over skolen, hva ser den? Hvordan har eleven det? Hva gjør han? osv. På den måten skapte vi et mentalt bilde på hvordan framtiden hans kan se ut. Drømmen noterte vi ned i krona på treet.
I designfasen skal det synliggjøres hva som skal være det første lille skrittet i retning mot drømmen – drøm skal bli til handling. Metoden er svært god for å «svitsje» fokus til ønsket retning og på bakgrunn av dette fikk vi den gode, anerkjennende samtalen om hva som skal til for at han har det bra på ulike arenaer. Med utgangspunkt i drømmen valgte eleven ut to delmål som han ønsket å øve på:
Sammen lagde vi et veikart som inneholdt delmål, en bestemt feiring for hvert mål, eventuelle hindringer, samt konkrete tiltak. Ved å gi eleven gitte rammer til feiring, så kunne han bestemme en feiring som var lystbetont og som kunne motivere til å jobbe med ønsket delmål i praksis.
Eventuelle hindringer er noe som ikke fikk mye oppmerksomhet i samtalen, men det er likevel viktig å bruke noe tid på. Ved å snakke om hindringer kom det fram utfordringer som eleven tenkte at han kunne møte på og det var et godt utgangspunkt for veien videre. Sammen kunne vi finne løsninger på hvordan han kunne komme rundt hindringene dersom det ble virkelighet og på den måten ble han mer bevisst på hvordan han kan løse det med et positivt fokus. Deretter kunne vi sette opp konkrete tiltak som skulle hjelpe han på veien mot målet.
Den siste fasen i 5-D modellen kalles for realiseringsfasen. Denne fasen handler om hvordan eleven kan nå de målene som han har satt seg, det handler om å leve ut drømmen i praksis.
Når vi lager veikart tidfestes perioden hvor man øver på konkrete delmål, men det er mange måter å tidfeste på. Her er det viktig som David Cooperrider sier at man er åpen og lar veien bli til underveis i prosessen. I denne sammenheng valgte jeg sammen med eleven å lage påminner til å ha på pulten, samt lage «klippekort» (se vedlegg 1).
Å ha en påminner i hjørnet på pulten vil minne eleven på hvilke delmål han øver på. Det kan være til hjelp på gode dager, men det er også et hjelpemiddel på vanskelige dager for å lettere kunne hente seg inn igjen.
Ved å lage klippekort synliggjorde vi og konkretiserte det han øver på i praksis. På den måten blir det enklere for eleven å se at han mestrer målet, samt at det motiverer for videre arbeid i positiv retning. Dette gjør det også enklere for læreren når det skal følges opp i hverdagen.
Når vi lagde styrketreet tidfestet vi drømmen til siste skoledag før sommerferien. På den måten har vi tid til å jobbe etter SMART kompasskurs på veien videre, (http://smartoppvekst.no/smart-oppvekst-som-kompass/). Ved å lage en bok til eleven, så skal den være med på reisen for å dokumentere alt det gode han gjør for å nå sin drøm. Den skal inneholde styrketre, veikart, klippekort, identifisering av egne styrker, samt det som dukker opp underveis i prosessen.
Ved å følge SMART kompasskurs så står S for styrkefokus. Fokus på egne styrker vil skape et engasjement, samt at det styrker selvfølelsen hos mennesket. Ved å trene eleven på å se etter det beste i seg selv ønsker jeg at han skal bli bevisst på sine egne styrker og bruke disse i hverdagen, samt lære seg hvordan han kan bruke en styrke han har ved at den også kan overflyttes til andre situasjoner (Bugge-Hansen m.fl., 2014).
SMART oppvekst har utviklet et språk med følgende 20 positive karakteregenskaper: Respekt, Hjelpsomhet, Omsorg, Takknemlighet, Tålmodighet, Ansvarsbevissthet, Samarbeid, Utholdenhet, Mot, Selvkontroll, Selvtillit, Målrettethet, Ærlighet, Humor, Læringsglede, Nysgjerrighet, Kreativitet, Lederegenskaper, Integritet og Humanisme.
(Bugge-Hansen m.fl., 2014)
Dette er et språk jeg ønsker å ha med når eleven skal se etter styrker hos seg selv videre fremover. Karakteregenskapene er kjent for eleven da skolen jobber med SMART oppvekst og det poetiske prinsippet står sentralt når man skal lete etter suksesshistoriene som strekker mot ønsket retning. Ved å etterspørre historier hvor han opplever å lykkes knyttet opp mot delmålet, så vil han oppleve mestring og det vil være med på å skape en forståelse på hvilke styrker han har. I praksis har han gjort dette og knyttet det opp til hvilke karakteregenskaper som betegnet han i situasjonen. Historiene dokumenterte vi i boka hans:
Fortell om en gang du lykkes når du fulgte beskjeder fra voksne: «Jeg hørte på mamma og gjorde lekser med en gang selv om jeg ikke hadde lyst. Det var litt vanskelig for jeg kjente det kriblet i kroppen! Jeg vil gi meg selv respekt fordi jeg viste det for mamma og hørte på det hun sa. Jeg vil også gi samarbeid til meg og mamma fordi vi jobbet så godt sammen.»
Fortell om en gang du lykkes når du rakk opp hånda i timen: «Jeg fikk til å rekke opp hånda når jeg konsentrerte meg. I mattetimen rekker jeg alltid opp hånda for det er en vane! Jeg vil gi meg selv selvtillit og humanisme; jeg må være den jeg er og tro på at jeg kan noe når jeg rekker opp hånda.»
Ved å gjøre denne øvelsen flere ganger kan vi identifisere de styrkene eleven har. I arbeidet er det viktig at styrkebegrepet henger sammen med energibegrepet. Man kan for eksempel vise for mye respekt, hjelpsomhet osv., men det er først en styrke du har når den gir deg energi og ikke tapper deg for energi.
M står for medvirkning og i denne prosessen er det viktig å hele tiden la eleven få medvirke til hva han skal gjøre. På den måten vil det bli en indre motivasjon hvor eleven opplever det som lystbetont. Det simultane prinsippet handler om at når vi stiller gode spørsmål så får vi mer av ønsket adferd og når vi gjør dette så vil også endringene skapes.
I Martin Seligman sin PERMA teori står E for engasjement og ved å la eleven medvirke i sitt eget arbeid videre framover vil sjansen øke for at han lykkes på veien mot drømmen. Han vil oppleve at han blir respektert og anerkjent, og jo mer han opplever denne type engasjement, jo større er sannsynligheten for at han opplever trivsel (Seligman, 2011).
A står for anerkjennelse og det handler om hvordan vi opptrer i møte med andre mennesker. I mitt arbeid videre sammen med eleven vil jeg fortsette å møte han med positive øyne for å bygge opp hans styrker. Barbara Fredrickson sin forskning forteller om at for å få vektskålen i balanse bør det ligge mellom 3:1 og 13:1 i forhold til positive følelser. Dette vil ligge til grunn i videre arbeid for å skape oppadgående spiraler for eleven. Den adferden som ønskes må gi`s mer oppmerksomhet.
R står for relasjoner og det konstruksjonistiske prinsippet forteller oss om at språk skaper virkelighet. Da relasjoner dannes når vi er i samspill med andre mennesker, vil språket ha en stor betydning for hvordan vi er i relasjon til hverandre.
Martin Seligman beskriver i sin teori at gode relasjoner er selve kjernen for å trives. Han mener at de som har positive relasjoner med andre mennesker er lykkeligere enn de som ikke har det. I klassen hvor eleven går har jeg derfor kartlagt relasjoner (se vedlegg 2) i forhold til hvem de ønsker å jobbe sammen med i timen, hvem de ønsker å være sammen med i friminuttet og hvem de ønsker å være sammen med på fritiden. På den måten ser jeg hvordan eleven står i forhold til klassemiljøet og kan bruke relasjonssosiogrammet som et verktøy på veien videre for å bygge gode relasjoner. Når jeg har jobbet med fokus på elevens styrker en periode vil jeg gjøre den samme kartleggingen igjen for å se om det skjer en positiv endring. Jeg vil også holde fokus på at det for eleven skapes gode relasjoner til de voksne som er rundt ham.
T står for trening. For å kunne jobbe målrettet mot en drøm er det viktig å trene kontinuerlig på helt konkrete delmål. Det vil si at trening er ferskvare og må holdes varmt. For å få eleven til å trene i praksis er klippekortet og påminnere et godt hjelpemiddel i hverdagen. Samtidig vil vi bruke boka hans jevnt og trutt for å identifisere styrker som han har, samt trene på å bruke styrkene i flere situasjoner.
Gjennom feltarbeidet mitt har jeg rettet fokus mot barnets styrker og vært nysgjerrig på hva som skjer med adferden når man gjør dette. Med utgangspunkt i fokusspørsmålet har jeg fått bekreftelser på at anerkjennende elevsamtaler med bruk av 5-D modellen skaper en endring i praksis og er en prosess der eleven opplever det som lystbetont til å øve på konkrete delmål på vei mot drømmen. Som nevnt i oppgaven vil SMART kompasskurs ligge til grunn for videre arbeid og på den måten kan vi holde arbeidet varmt og jobbe mot en ny, varig norm der eleven er bevisst sine egne styrker og bruker disse aktivt i hverdagen.
I tiden fremover ønsker jeg også å dra inn den moralske komponenten i ART ved å lage ulike dilemmaer som eleven kjenner seg igjen i. På den måten kan han trene på å ta egne valg, begrunne de valgene han tar og tenke konsekvenser. Samtidig kan han trene på å sette seg inn i andres perspektiver.
Første periode med bruk av klippekort er over og jeg vil konkludere med at det skaper en positiv endring med denne type fokus når eleven kommer hoppende glad inn til meg med max antall klipp, gir meg en stor klem og sier: «Jeg klarte det, jeg klarte det!»
Spørsmål til klassen for å lage sosiogram:
Skjema til bruk for å kartlegge relasjoner (Sosiogrammene er fiktive):
Bugge-Hansen, V., Aasland Våge, G. (2012). SmART oppvekst. Identifisere barns styrker gjennom sosiale historier. Re kommune: Sareptas.
Bugge-Hansen, V., Aasland Våge, G. (2014). SmART oppvekst 3. Hva vil kunne skje om alle barn lærer seg ferdigheten i å se alt som er bra hos seg selv og andre? Re kommune: Sareptas.
Hauger, B., Højland, T. G., Kongsbak, H. (2009). Organisasjoner som begeistrer. Oslo: Kommuneforlaget.
Mæland, I., Hauger B. (2008). Anerkjennende elevsamtaler. Buskerud Fylkeskommune: Sareptas.
Seligman, M. (2011) At lykkes. En perspektivrig positiv psykologi om lykke og trivsel. København: Forlaget Mindspace.