Da jeg tok AI studiet modul 1 15stp. ville jeg skrive om noe jeg kunne bruke i hverdagen etterpå. Jeg ønsket det skulle være noe som kunne hjelpe de barna jeg ser hver dag. Jeg var på jakt etter å hjelpe de elever som er stille i klasserommet. For meg er det flere måter å melde seg ut av klasserommet på. Den som snakkes mest om er de som gjør opprør, men en annen måte er å gå inn i seg selv og bli borte. Det er disse elevene jeg er mest bekymret for. De virker motløse, uten mimikk og uten liv. Hva er det som har gjort at de har kommet dit? Dette er en vurdering som går lenger enn dette undervisningsopplegget, men når det er gjort har jeg opplevd at det å bygge opp selvbildet kan gjøre en stor forskjell. Eksamensoppgaven min kan du lese i sin helhet het her: http://smartoppvekst.no/wp-content/uploads/2014/11/AI-studiet-Eira-Iversen-SmART-selvbilde.pdf Et lite utdrag:
«I læreryrket opplever jeg ofte at elever har tilpasset sin atferd til å være en av 25 elever i klasserommet. Det snakkes mest om de elevene som ikke klarer å være i klasserommet og utagerer, forstyrrer de andre elevene og ikke får gjort det de skal, men hva med de som vi kaller de ”de stille elevene”. De sier ikke noe og rekker sjelden opp handa. De virker uttrykksløse i ansiktet, holder tilbake smil og andre følelser, protesterer på positive tilbakemelding og kan ha stor negativ reaksjon hvis de mislykkes med noe. De forteller meg alt de ikke kan, at de ikke klarer det før de har begynt og sier de ikke forstår noe og derfor ikke har gjort noe i timen. Hva er det med disse elevene? Hva er grunnen til at de ikke deltar, viser engasjement eller har tro på seg selv? Har de undertrykt seg selv for å tilpasse seg klasseroms undervisning? Er jeget blitt til et sort hull som ikke klarer å forsyne seg selv med støtte og omsorg? Det er her mitt ønske om å styrke selvbilde deres begynte å blomstre. Hva vil skje med dem, hvis vi jobber sammen for å finne og gjøre de klar over alle styrker de har?
Ønsket er at de livner opp, tiner og føler og er delaktige i timene igjen, står opp for seg selv og ikke godtar å bli behandlet dårlig. Jeg drømmer om at de trer ut av offerrollen og føler de selv tar kontroll over livet sitt. Jeg håper på barn som føler de selv styrer livet sitt og at livet ikke bare skjer med dem og at de er hjelpeløse. Jeg ønsker at alle elevene har en god selvtillit som inneholder at de ser sine styrker, verdier og kvaliteter. Jeg ønsker at de vil styrke sin selvfølelse og tro på seg selv ved å identifisere hva de allerede kan og har fullført som er bra. Til sammen vil dette styrkede selvbilde føre til at de er trygge i seg selv og derfor takle motgang og utfordringer bedre. Kan et styrket og positivt selvbilde være med på å hjelpe elever ut av offer- rollen? Som lærer på en barneskole opplever jeg ofte uenigheter mellom elever. Ofte så er det de samme elvene som kommer til meg med anklager mot de andre at de mobber, erter eller at noen er ute etter dem. Det jeg vil fokusere på i denne oppgaven er å endre deres bilde av seg selv og andre. Det er ikke sikkert at noen er etter dem, men det føles slik fordi de er usikker og føler seg lite verdsatt. Derfor ser de på andres negative atferd mot dem som bekreftelser på det de allerede føler fra før. De barna som har en atferd hvor de angriper andre når de føler negative følelser, angriper ofte de som føler det samme inni seg. Altså; de gjør det ikke med andre, men mot seg selv. Hvis vi ser det på denne måten vil ikke offeret fortsette å være et offer hvis de forandrer synet på seg selv, fordi de da forandrer synet på andre.»
Jeg planla kursmodulen på 6 uker og spurte lærerne om de hadde noen elever som kunne trenge dette kurset. Jeg skulle jobbe en til en med 8 elever og deres problematikk var beskrevet slik:
Gråter mye, sint, fortvilet, mye i konflikt, lite i lek, sloss, slår, sparker, mange bekymringer, usikker, tar nederlag veldig tungt og gråter, uttrykksløs, uten fantasi, stille i timene, deltar ikke, negativ, tror ikke de klarer noe, river i stykker tegninger og andre arbeider, klarer ikke starte eller fullføre oppgaver, føler seg ertet, aleine, annerledes, trist og uten lyst og driv til å lære.
Dette er kursplanen jeg brukte:

---

SmART selvbilde kursplan:
Fase 1: Anerkjennelse:
• Møte 1: Oppstartsamtale; Bli kjent. Hvordan har du det på skolen? Hvem leker du med? Hva leker dere? Hvordan familie har du? Bor du med mor/far, antall søsken og lignende? Jeg tegner opp familiedynamikken, og kartlegger deres identitet. Språk og land tas med hvis det er en del av deres identitet.
Fase 2: Styrkespotting:
• Møte 2-4: Finne 2 positive karakteregenskaper og lime kortet på arket og skrive fortellingen om da de brukte denne styrken. Her bruker jeg en intervjuguide jeg har laget til dette.
Fase 3: Flow og gnist:
• Møte 5: Finne ut hvilke interesser de har og hva de synes er gøy og brenner for – flyt sone.
• Møte 6: Vi reflekterer om hvordan det oppleves å ha et positivt fokus på seg selv og hva det gjør med hverdagen deres. Vi skal snakke om de styrkene de har funnet, og om de tenker på styrkene sine i hverdagen. Vi snakker om hvordan man kan bytte fokus i hverdagen og hva det gjør med dem når de ser på plakaten vi har laget og laminert. En plakat blir med hjem og en henges opp på SmART rommet.

---

    
Mine erfaringer fra kurset med elevene:
• Jenta som ikke smilte eller hadde utrykk i ansiktet begynte å smile. I etterkant har vi også oppdaget mer læringsglede og engasjement i timene.
• Gutten som var i en offerrolle og knakk sammen i gråt hvis han ble ”tatt” eller ”slått ut” i ballek begynte en annen taktikk. I en situasjon hvor en av de sterke jentene i klassen kritiserte han, rettet han seg opp og protesterte på det. Han sa direkte til jenta at han ikke var enig i det og at han ble såret av det. Han ville ikke la seg behandle på den måten. Jenta sa unnskyld raskt og jeg skrøt av det nye handlingsmønsteret.
• Gutten som rev i stykker arbeidene sine på kunst og håndverk er nå fornøyd med det som er gjort og ønsker å ta det hjem for å vise det frem.
• Jenta som var veldig opptatt av alle forskjeller og det vi kalte ”voksen tanker” som gjorde henne trist og urolig, roet seg ned og virket mer tilfreds i timene. Hun har ikke behovet for å snakke høyest eller lengst i klassen. Det jeg også ser er at etter en stund dukker noe annet opp. Som om det har vært skjult under laget vi akkurat har fjernet. Vi snakker om noe oppfølging av enkelte elever i etterkant og ser at det kan være godt for noen.
Jeg ønsker å tro at dette vil påvirke hvordan de ser på seg selv og verden rundt seg. Selv om arbeidet ikke er ferdig etter dette, er det en begynnelse. Kanskje var dette kurset det som gjorde at de fikk tilbake troen på voksne og seg selv?
Lykke til!
Eira Susanne Iversen