Hei!
Gjennom mitt arbeid med psykisk helse i klasserommet har jeg etterhvert utviklet mange metoder og begreper. En prosess som har vært svært nyttig har vært å jobbe med noe jeg har kalt Positiv Intensjon Forståelse.
Jeg hører ofte frasene «snillt og slemt barn». Jeg forstår hva man tenker det skal bety, men det er egentlig et forferdelig ordvalg. Ved å ha jobbet 12 år i skoleverket og et levd liv, vet jeg en del om merkelapper som blir satt på barn og voksne. Paul Moxnes kaller det flytangst når vi mennesker trenger å putte mennesker i bokser, lage systemer, regler og følge de. Vi lager disse sikre boksene for å føle oss trygge. Det er det samme som skjer når vi leter etter ansikter i et abstrakt maleri. Vi prøver febrilsk å finne mønster, systemer og sette merkelapper på slik at vi vet hvor vi har folk. Da føles det trygt. Jeg kan forstå at det kanskje er mer utygt for noen å tenke at mennesker kan være og gjøre både og. At det ikke er svart-hvitt, rett-galt eller slem-snill. For vi har lyst til å se på oss selv som gode mennesker. Men jeg tenker at vi kan såre andre mennesker uten at det vår intensjon. Vi kan gjøre noe ut fra en god intensjon, som får en negativ konsekvens for andre, uten at vi tenkte på det. Det gjør oss ikke til slemme mennesker.
 
Jeg nekter å være med i merkelapp-klubben og vil heller leve i svevende undrende-land, der jeg etterstreber å finne ut den gode intensjonen til folk. For meg blir verden et bedre sted på den måten. Det gir meg håp at bak en negativ hendelse, ligger det en positiv intensjon som slo negativt ut. Fordi vi ikke er tankelesere eller fremtidsvitere, kan vi ikke alltid se at vi kommer til å såre noen. Vi kan ha tenkt det ville bli bra, så slår det helt feil ut. Det gleder meg stort når noen kommer til meg, sier de opplevde noe, og spør om det stemmer. Da viser de meg at de har en åpen dør for at det kanskje var noe annet enn ondskap som fikk meg til å gjøre akkurat det.
For jeg har enda ikke møtt et ondsakpsfult barn, som med mening, planlegger det negative utfallet. Hvis de finnes, og det forteller mange meg at de gjør, så vil jeg heller være naiv frem til jeg ikke ser noen annen utvei. Noen kan oppleve at det føles godt å lage opprør, men likevel er den innerste intensjonen å føle seg bedre. Jeg hører også voksne kalle barn egoister. Da kjenner jeg at jeg reagerer med en gang. Man skal ta hensyn til seg selv, det er en god ting. Men også andre. Slik jeg ser det er de halveis, neste steg er å oppleve at andres glede kan gjøre deg godt. For gjør vi virkelig noe BARE for at det er godt for DEM? Eller gjør vi det fordi det er godt for oss å gjøre godt? Er det en gang mulig at det kan være en vinn-vinn situasjon? Dette er filosofiske spørsmål som fortsatt diskuteres. Det å jobbe med empati og forståelse for andres handlinger er viktig for å få til gode relasjoner. For å kunne tilpasse deg og det du gjør, må du slippe ditt eget perspektiv for et øyeblikk og gå inn i den andres.
La meg gi deg et eksempel:
Et barn, la oss kalle hun Frida, kommer inn og forteller at Hanne slo henne. I denne situasjonen høre Hanne slem ut, og Frida er det synd på. Vi setter oss på et rom og jeg begynner å spørre spørsmål for å komme ned til hva som skjedde først. Det er akedag og elevene har utviklet en lek hvor de henger etter hverandre etter et akebrett. På grunn av mye knall og fall, har det blitt en regel om å bare ha 4 stk. pr akebrett. Hanne spurte 3-4 ganger om hun kunne være med Frida, men hun sa nei hver gang fordi akebrettet var fult. Likevel var det en annen elev som fikk være med. Mest fordi han ikke spurte og bare hang seg på akebrettet. Dette tolket Hanne som om Frida ikke ville ha med henne, og hun ble såret, men reagerte med sinne og slo til Frida. Frida forsto ikke hvorfor, fordi hennes positive intensjon var å følge reglene som var satt. Hanne sin positive intensjon var at hun ville leke med Frida og bli venn med henne, fordi hun ser opp til henne og liker henne godt.
For å komme ned til det som ligger under en negativ hendelse og vonde følelser bruker jeg «pil ned»- metoden, der man spør «Hva så?» eller: «Hva er dumt med det?», for å komme ned til sakens kjerne. Det endte med at begge gråt, fordi de så hvordan de hadde såret hverandre, uten at det var det de egentlig ønsket. De klemte hverandre og det var ingen behov for unskyldninger for de forsto hverandres perspektiv fult og helt.
Kenneth Gergen forklarer i sin bok om sosial konstuksjonisme, at det ikke er en sannhet, men flere. Akkurat som historien om de blinde menn og elefanten, vet vi ikke alene den hele og fulle sannhet. Det vet vi bare når vi snakker sammen og prøver å sette oss inn i hverandres perspektiv.
Denne perspektiv tenkningen er noe jeg tidlig forklarer mine elever.Ved å påpeke at det du synes er helt vanlig, kan en annen synes er fulstendig unormalt. Men hvem har bestemt at noe har mer verdi enn noe annet? Ingen. Eller slik som Gergen sier: alle som er enige. Men det har ikke vært oppe i et styre eller blitt stemt over alltid, vi kopierer atferd for å passe inn. Det er dette som er de sosiale konstruksjonene vi lager oss. ER vi enige om noe, eller at alle gjør det, da er det sånn det skal være.
Positiv intensjon forståelse handler om å finne den positive grunnen til at man gjør som man gjør. Hvis vi lager en sosial konstruksjon om at; her er det ikke slemme barn og alle sitt perspektiv har verdi, blir det lettere å forske i hva som har skjedd når det oppstår negeative hendelser. Barna blir rolige og tryggere når de tror på at jeg ikke er på jakt etter hvem sin skyld det var. Jeg er opptatt av å forstå og at de forstår. Da er det lettere å gjøre noe annet neste gang.
La meg gi deg et til eksempel:
Det er norsk time og jeg har gitt beskjed om at alle elevene skal hente norskbøkene sine i skuffen sin.
I mitt klasserom, som i alle andres regner jeg med, blir det å komme først til skuffen en konkurranse. Skuffeseksjonen som elevene har bøker i er ekstremt lite effektivt system, og elevene blir stående i kø å vente til den foran er ferdig. Dette er et fødested for konflikter og denne dagen kom to gutter tilbake til klasserommet, gråtende. Den ene hadde slått den andre i bakhodet fikk jeg høre.
Jeg kunne sagt:
«Fy deg for å slå» og «si unnskyld» og fortsatt med undervisningen.
Men jeg føler det blir liten læring av disse ordene og som ikke løser noe som helst. Isteden pleier jeg å forske i hva som hendte. Jeg var alene som lærer denne timen og hadde ikke mulighet for å ta guttene ut. Dessuten synes jeg det vil frarøve de andre elevene, som har sett hele situasjonen, mye læring. Det er alltid slik at elever holder med hverandre ut ifra hvordan de tror situasjonen oppsto. Jeg går inn i hvert perspektiv og lar de fortelle.
-Fortell meg hva som skjedde, Henrik?
-Roar slo meg, sier han.
-Ja, sier jeg , det var ikke noe godt og det kan jeg godt forstå.
-Fortell fra begynnelsen, hva skjedde? Gutten forteller at han sto i kø og følte han foran tok så lang tid. Han ba han bli ferdig fort, og da svarte gutten foran med å slenge en bok i hode på han.
-Hvordan var det å vente i kø?, spør jeg.
-Det var kjedelig, jeg tenkte på at jeg ble sein til timen og jeg følte han brukte lenger tid enn nødvendig, med mening. Jeg kjente stresset i magen, forteller han videre.
Jeg spør alltid hvor følelsen sitter og ber de beskrive den slik at de utvikler begreper på følelsene sine og kan kjenne de igjen.
-Det boblet i magen og hjertet dunket, fortalte han.
Så det er kø og de i køen er utålmodige, hvordan opplever du det, Roar? spør jeg gutten som hadde stått først i køen.
-De bak meg presset meg mot skuffen så jeg ikke klarte å åpne den. Jeg ble sint da de ikke hørte på meg da jeg sa jeg ikke klarte å åpne skuffen. Sinnet boblet i magen og jeg ble varm i ansiktet. Så da jeg fikk opp boken kastet jeg den bakover.
-Det boblet i magen og hjertet dunket, fortalte han.
-Så det er kø og de i køen er utålmodige, hvordan opplever du det, Roar? spør jeg gutten som hadde stått først i køen.
-De bak meg presset meg mot skuffen så jeg ikke klarte å åpne den. Jeg ble redd for å klemme fingrene mine og jeg ble sint da de ikke hørte på meg da jeg sa jeg ikke klarte å åpne skuffen. Sinnet boblet i magen og jeg ble varm i ansiktet. Så da jeg fikk opp boken kastet jeg den bakover.
Når begge parter har forklart hvordan de følte situasjonen og forstår hvorfor de har oppført seg slik de gjorde er det sjeldent behov for en unnskyldning, selv om de ofte utrykker det. Ingen av de ønsket at det skulle bli som det ble. Det var ingen planlagt ond handling som ble utført. Meningen og merkelappen de hadde puttet på situasjonen er borte og saken er forløst. På denne måten blir begge parters følelser og opplevelse av situasjonen anerkjent. Når vi forstår hvorfor (den andres perspektiv), forsvinner også behovet for en unnskyldning, selv om det ofte naturlig kommer.
 
Jeg ønsker vi skal gå bort fra skyldfordeling til å prøve å forstå hverandre og hvorfor vi gjør som vi gjør. Hvis vi kan ha det så trygt sammen at vi kan vise våre sårbare sider, dele de, snakke om de, støtte hverandre og vise at vi setter pris på åpenheten mellom oss, blir også muligheten for å få en god relasjon bedre. Når det sårer meg at du har det vondt, og det gleder meg at du er glad- kan vi sammen skape den verden jeg tror vi alle drømmer om.
Håpefull hilsen
Eira Susanne Iversen
Lærer, forfatter, coach
og SMART konsulent
 
 
Kilder:
Coaching : hva – hvorfor – hvordan
Gjerde, Susann, Bergen, Fagbokforl, 2010, 296 s., isbn: 9788245009699,
Positiv angst i individ, gruppe og organisasjon : et organisasjonspsykologisk perspektiv
Moxnes, Paul, Oslo, Universitetsforl, 2012, 302 s., isbn: 9788215019901,
Ekte lykke : den nye positive psykologien
Seligman, Martin E.P., Tangeraas, Thor Magnus, Oslo, Universitetsforl, 2009, 310 s., isbn: 9788215016184,
En invitasjon til social konstruktion,
Gergen, Kenneth, Mindscape 2.utg. 2012.