Hei!
Vi har i disse dager fått se den nye overordnet del i opplæringsplanen. Jeg kjenner det er mange punkter der som både engasjerer meg og utfordrer oss i skolen.

Jeg var ferdig utdannet lærer i 2006 og var det første kullet med 4 år lærerudanning på Eik i Tønsberg. Vi hadde bare fag over 30 stp, noe som gjør meg kvalifisert for jobben min ifølge de nye kravene. Det betyr også at jeg ikke behøver å ta mer fag for å kunne undervise videre på skolen der jeg jobber. Men jeg har selv valgt å gjøre det. Selv om min interesse for psykisk helse ikke blir prioritert med støtte, og de studiepoengene jeg samler innenfor psykisk helse for barn, unge og voksne ikke står på listen over fag vi kan studere, ser jeg det som en av de viktigste tingene jeg har studert som lærer.
For uten at barna har det trygt og godt i klasserommet og sammen, skjer det ikke mye læring. Er hodet fult av støy og mørke tanker, kroppen i brann og i skyggeland, hjelper det ikke hvor kunnskapsrik jeg er i KRLE. Jeg trenger andre verktøy, annen kunnskap fra et annet felt: Helse. Jeg vil vite mye om tanker, følelser og hvorfor hendelser skjer. Hvordan hjernen fungerer og hvordan jeg

kan anerkjenne og hjelpe til med å utjevne forskjeller i samfunnet. Både emosjonellt og faglig må barna få mulighet til å få lik kompetanse slik de fungerer godt i samfunnet. Eller for å dra det litt lenger; nå drømmene sine, tåle å leve, tåle motgang, vite hva man skal gjøre når vanskelige ting oppstår, ha viljekraft og mot til å ta valg ut fra det de vil, ønsker og vil bidra med, oppleve glede og gode relasjoner.

Den overordnet delen forteller:

2. Prinsipper for læring, utvikling og danning
Skolen har både et danningsoppdrag og et utdanningsoppdrag. De henger sammen og er gjensidig avhengig av hverandre. Prinsippene for arbeid med læring, utvikling og danning skal hjelpe skolene til å løse dette doble oppdraget.
Grunnopplæringen er en viktig del av en livslang danningsprosess som har enkeltmenneskets frihet, selvstendighet, ansvarlighet og medmenneskelighet som mål.
Opplæringen skal gi elevene et godt grunnlag for å forstå seg selv, andre og verden, og for å
gjøre gode valg i livet. (…)
 
2.1 Sosial læring og utvikling
(…) Å kunne sette seg inn i hva andre tenker, føler og erfarer, er grunnlaget for empati og vennskap mellom elevene. (…)

 
Noen familier er gode til å snakke om følelser og hva som foregår inne i en selv. Andre snakker mest om hva som skjer i samfunnet, andre om hva andre gjør. De fleste familier kanskje litt av alt. Min mor er psykiatrisk sykepleier og skrev mastergrad om å lytte til andres fortellinger og anerkjenne dem, da jeg var en melankolsk og sint 14 åring. Kanskje er det det som gjorde at jeg er ekstremt opptatt av å lytte og anerkjenne barn og andre mennesker. Alles perspektiver skal frem og jeg ønsker vi skal  prøve å forstå hverandre. Jeg så fort at dette er ikke noe alle forstår hvordan foregår, og systematisk som jeg er, har jeg de siste årene viet mye tid til å lage pedagogiske framgangsmåter av noe som kan være ganske komplisert. Så husk når jeg kommer med forenklet utgave, at vi prater med mennesker, og ikke maskiner. Derfor er hver sak og samtale forskjellig og trenger kanskje forskjellige ting.
Her er en forenklet 1-2-3 måte å anerkjenne følelsene barn har i en samtale. Når barn kommer til meg å forteller noe som her skjedd er det ikke alltid de ønsker råd eller en løsning. De trenger at jeg ser dem, at jeg «godkjenner» følelsen de føler som normal. De trenger å kjenne at det er helt riktig å føle det de føler. Som vi sier i min klasse:

Du kan ikke føle feil!

Men du kan ha oppfattet situasjonen på en måte den ikke var ment som. Da bruker jeg PIF- positiv intensjon forståelse som jeg har skrevet en annen blogg om. Jeg jobber også med å hjelpe barna med å forstå hva som foregår når de opplever forskjellige emosjoner. Jeg skrevet blogg om et pedagogisk opplegg om sint, fredfull og glad.
 

Samtale som anerkjenner følelsen:

Jeg ser du gråter – beskriver kroppsspråk
Er du lei deg? – sette ord på følelsen
Kan du fortelle meg hva som har skjedd? – knytte situasjon sammen med følelsen.
Hva tenkte du da det skjedde? – knytte sammen hva de tror på
Jeg forstår godt du er lei deg nå, det ville jeg følt også hvis jeg opplevde det. – anerkjenne følelsen: du er normal.
Hva trenger du nå? Se om de klarer å foreslå det de trenger. Hvis ikke:

Vil du sitte på fanget/få en klem? – foreslå hva de trenger, sette ord på det de trenger.
Tror du de mente det slik? Snakke om forskjellige løsninger/råd for å ordne opp, er det sant det du tenker skjedde?
Hva kan vi gjøre nå? Snakke med de det gjelder, foreldre ol.
 
Det er vondt for oss å se noen vi er glad i ha det vondt. Og ofte kan vi ønske at de går ut av følelsen før de har følt seg ferdig. Da kan barnet føle at de ikke kan føle det de føler, eller at det er galt. Vi kommer inn i en situasjon hvor vi egentlig sier (uten å si det med ord);
Kan du slutte å være lei deg? Det er så slitsom for meg!
Jeg pleier å tulle litt med akkurat det, fordi det er jo egentlig ikke det vi ønsker. Men for å være et empatisk menneske, må vi føle på og kunne sette oss inn i andres situasjon, og la de føle seg ferdig før vi går inn på løsninger. Noen ganger trengte de bare akkurat det. Bli anerkjent sine følelser. Og når jeg hører de jeg lytter til at de trekker pusten av lettelse, som om trykket av smerte slipper, kan jeg gå videre til å finne løsninger eller gi råd:

1. Få høre hva som har skjedd.

2. Gjenfortell historien – speile

3. Du føler …..(sett inn navn på følelsen)

4. Det forstår jeg godt er vondt/dumt/kjipt/trist for deg. (vent på pusten av lettelse)

5. Dekke behov – løsninger osv

 
 
Det er umulig å komme gjennom livet uten negative følelser. Livet er full av opp og nedturer. Men hva ville skjedd om alle viste hva vi skulle gjøre når vi har det vondt? Hva hvis vi er så robuste at vi tåler det, vet hva vi trenger og har viljekraft til å gjøre noe med det? Som jeg sier til mine elever:

Ja, det er vanskelig. Kan du gjøre det likevel?

Da er det bare begynne å øve da. Det gjør jeg hver eneste dag, for det trengs tålmodighet for å forandre handlingene våre.
Hilsen
Eira Susanne Iversen
Lærer, forfatter, coach
og SMART konsulent