Hei!

I denne lille blogg-serien om relasjoner i klasserommet, skal jeg dele noen av de oppgavene vi finner på. Men aller først to gamle slagerne jeg ikke kan være foruten:
 

Øvelse 1: IRP – Individuell, relasjon, plenum

Når jeg stiller et spørsmål venter jeg ikke på hender i været. Jeg lar spørsmålet henge litt, gjerne si spørsmålet flere ganger, slik at det går ca 15 sek. Da har de tenkt litt selv. Så sier jeg; Snakk litt sammen –  da snakker de om spørsmålet eller oppgaven jeg presenterte. Jeg gir de ca 15-20 sek. Ikke noe mer, for da begynner de å snakke om noe annet. Deretter er de frittvilt, jeg behøver ikke hender i været, alle har pratet sammen. Så da kan jeg gå til hvem som helst å spørre; Hva snakket dere om? Eller stille spørmålet igjen og få flere hender.
Jeg vet at alle klasser er forskjellige og hos oss er det ikke noe problem med arbeidsro, for det er en introvert klasse som godt kan være mer aktiv. Siden jeg bruker IRP hele tiden, vet jeg at alle prater hver time. Selv om det ikke er en hånd i været, så er det sammen med en læringspartner eller i gruppearbeid, som vi har mye av.
 

Øvelse 2: Ispinner + Eira = sant

Vi har tre kopper med ispinner i mine klasser. En i 7a og en i 7b og en i undervisningstrappen der vi har alle elevene. Dette trekker vi ispinner til:

• Grupper
• Plasser i klasserommet
• Plasser i trappa
• Samarbeidsoppgaver
• ALT som krever at elever jobber sammen.

Det viktigste for min klasse er at de kjenner hverandre. Det er ikke slik at alle skal være bestevenner eller være med hverandre hjem, men de skal kjenne hverandre godt nok til å kunne samarbeide, si hei og kunne snakke sammen. Jeg hører så og si aldri «Jeg vil ikke være på gruppe med …» eller «Jeg vil ikke sitte ved siden av ….». Vi bytter plasser ca hver 3 uke og vi varierer mellom to og to, grupper, rekker og hestesko. Det eneste vi aldri har er en og en. Grunnen til det er at jeg ønsker å få gode relasjoner i klassen, og da må man øve med alle. Jeg er klar over at noen elever bli anbefalt å være på et sted og føle trygghet der, eller ikke klarer å samarbeide. Men jeg er i den oppfatting at for å lære samarbeid eller å bli trygg, blir man nødt til å ta en fot ut i det som er litt utrygt. Det er utenfor komfortsonen vi lærer mest, men det er en ballanse, så ikke det blir alt for utrygt og går over i angst.
Vi opplever også sjeldent at grupper ikke fungerer i det hele tatt. Jeg ser fort hvis det er en gruppe jeg må veilede litt mer enn andre, men det finnes alltid læring. Om det er tre elever som er litt seine med å komme igang, har de veldig godt av å jobbe mot en tidsfrist sammen. Plutselig tar en av de ledelsen og drar frem styrker som forsvinner når andre tar ledelsen. Jeg fryder meg over slike relasjonelle lærdommsøkter.

Øvelse 3: Felles leker i friminutt

Vi har laget felles leker som alle elevene er med på. Gjennom hele 5. og 6. klasse lekte de masse sammen hele gjengen. To av de lekene som slo skikkelig ann var en felles Politi og røver lek og klatrestativ sisten. Det jeg gjør er å følge opp reglene. Vi bruker litt tid på å bli helt enige om reglene i klasserommet. Og når leken er igang følger vi opp de reglene som er uenighet om. I klatresisten var det området som måtte avgrenses, vester eller ikke vester, en eller flere som «har den» osv. For å bli enige lytter vi til hva som har skjedd og vi passer alltid på at det er saken, eller regelen som det er uenighet om og felleskapet bestemmer hva som blir gjeldene regel. Det er sjeldent det går så langt som at det blir krangling, fordi de nå vet hva som mangler: enighet om regler. Det tar meg til neste punkt.
 

Øvelse 4: Blindstemming!

Det er sjeldent vi lærere avgjør hva som skal bestemmes. Det avgjør vi med blindestemming. Alle elevene ser ned i fanget og lukker øynene. Vi har kokt ned valg mulighetene til to eller tre og elevene rekker opp handa på det de synes er rett. På den måten utelukker vi at de bare gjør som den «kule», eller den som bestemmer og det er demokratisk. Flertallet bestemmer, ferdig med det. Hvis det er mange valgmuligheter, pleier vi å stemme i to omganger. F.eks på hvem film vi skal se ol.
 

Øvelse 5: Stein, saks, papir.

Dette brukes alltid hvis det står mellom rekkefølger, hvem som skal først, roller eller liknende.
 

Øvelse 6: Blanding av klassene

For å unngå at det blir en fast a og b klasse hender vi at vi blander klassene. I alle år jeg har hatt dette kullet har jeg og min kollega, etter ønske fra elevene, hatt jente og gutteklasser en liten periode. I år var det også et ønske fra elevene om å gjøre dette. I år ble det bare mulig å få til to timer mandag og to timer fredag. Det som er spennende med dette er at jentene prater mer sammen, blir mer aktive og rekker opp handa mer, og guttene tar mer hensyn til hverandre siden de må dele plassen og ordet. I denne perioden jobber jeg med relasjonene jentene imellom og guttene imellom. Jeg finner også på mye rart som de kan gjøre sammen.

Øvelse 7: En utfordring i ny og ne.

Jeg er en igangsetter. Jeg gir ungene felles oppgaver for å motivere dem til å gjøre noe sammen. En utfordring jeg ga jentene var å lære seg en klappelek jeg fant på youtube. Da hadde de først fått ny sidemann, og så øvde de inn klappeleken. De skulle vise den i siste time og da skulle alle jentene gjøre det i takt. Dette klarte de og så lærte de det til guttene, og hele klassen gjorde det i takt. Her er klappeleken jeg brukte:

Slike små prosjekter har gjort mye for å bygge relasjoner, bli kjent og ha noe å gjøre felles. Her er et til eksempel:
https://www.youtube.com/watch?v=jTBhIFSi-8M
De lagde også etterhvert sin egen vri og målet er at hele klassen får det til.
Jeg har også vist dem slike ting som cup song og de endte opp med å lage et nummer de viste på sommeravslutningen i fjor. Denne hører til en sang som heter cup song:

Her har du bevegelsene:

På denne måten holder klassen seg «varm». Jeg trodde en periode at de ikke trengte slike «dytt», men jeg tok feil og ble igjen påminnet at gode relasjoner er ferskvare. Det er noe man må holde varmt og man må gjøre noe for å få til. For dine aller næreste venner er det kanskje ikke nødvendig , men når man har 39 unger som skal føle seg trygge nok til å kunne si hva de mener, være klar på sine grenser og kunne samarbeide med alle, er slike «bonding» oppgaver en stor hjelp i hverdagen.
Noen ganger kommer jeg med forslag de ikke tenner på, andre ganger sprer det seg til andre klasser også. Uansett føler jeg det er min oppgave å legge til rette, komme med forslag eller ideer til å kunne gjøre noe sammen alle sammen, som en enhet.
 
Hilsen Eira Susanne Iversen
Lærer, forfatter, coach og
SMART konsulent.