Vang barnehagene har jobbet systematisk med SMART oppvekst over flere år. Det er veldig inspirerende å oppleve så godt ledede prosesser der alle kan få inspirasjon og oversette STYRKEFOKUS, MEDVIRKNING, ANERKJENNELSE, RELASJONSFOKUS og TRENING inn i sin avdeling og i sin praksis. Heidi Lynge Kvale tar SMART utdanningen der hun holdt et flott innlegg om hvordan de jobbet med ansattes medvirkning gjennom bruk av veikart. Her kommer en liten teaser: 

Vi brukte en halv planleggingsdag på å lage et veikart, for barnehagene i Vang. Vi gikk sammen avdelingsvis i de to barnehagene, og jobbet med drømmen til personalgruppen. Vårt fokus var: Hva ønsker vi å oppnå med smart oppvekst dette barnehageåret?

Heidi og Yvonne viser her et eksempel på veikart slik at det skal bli enklere for ansatte å lage sitt eget:

Etter alle på hver avdeling hadde skrevet ned sin drøm, fant vi sammen ut hvilken veg vi skulle gå for å komme dit. Vi designet samtalene, slik at alle fikk komme med sine tanker og være med på å forme veikartet.
Inn i samtalene ble det lagt opp til at samtalene skulle handle om delmål på veien, eventuelle hindringer en kan møte og hvilke feiringer en ønsker når delmål nås.

Vi avsluttede med at vi gikk sammen storbarn-storbarn og småbarn-småbarn fra begge barnehagene, for å komme med tips, ideer og konstruktiv kritikk. Vi har så mye å lære av hverandre. Da handler det om å bygge et klima der vi tør å dele og til og med spørre om hjelp når en står fast.

Virket som om det ble en bra dag med mange gode diskusjoner 🙂

Vi fokuserer mye på at vi må GJØRE i SMART. Ikke lage luftige slott som er fine å tenke på, men faktisk gå mot mål vi har sett for oss. Det er derfor T’en i SMART står for trening. Men hvorfor er det så viktig å gjøre noe over lang tid?

Det er fordi vi omprogrammerer hjernen vår. Når man jobber med kroppen som skal forandres, ja da tar det tid. Dette synes jeg det er spesielt viktig å fortelle til elevene mine. Jeg forteller om at det er synapser i hjernen vår som lager koblinger, som etterhvert blir automatiske handlinger. Det er derfor vi må gjøre det samme igjen og igjen for å lære noe nytt. Hjernen vår er full av koblinger som vi ikke ønsker og en hel del vi ønsker. Når vi har funnet noe vi ønsker å forandre på eller ønsker å gjøre, er det ikke slik at siden vi har bestemt oss, så er det forsandret. Vi ender igjen og igjen i de samme situasjonene selv om vi vet og ønsker noe annet. Det gjør ungene også. Jeg tenker det er viktig å snakke om og bevistgjøre både barn, unge og voksne at det tar tid å få til en forandring.

For noen er det vanskelig å se sammenhengen mellom tankene, følelsene og handlingene våre. For vi må forholde oss til alle tre delene, og det hender de er uenige. Det skjer ganske ofte egentlig og ikke minst: Det er normalt. Du er normal. Mine elever trakk et lite lettelses sukk da de hørte det, og jeg hører det også på de jeg holder foredrag til. Vi ønsker alle sammen å være normale, og høre til. Å være innenfor.

Jeg har hørt voksne si ting som; Det har jeg jo fortalt! Det sa jeg jo istad! Eller; nei nå var jeg dum, nå gjorde jeg det igjen. Men du var ikke dum. Du har automatiserte handlinger du ikke ønsker. Vi fungerer ikke slik at når vi vet det i hodet, da gjør vi det riktige. Det hadde vært supert, men slik er det ikke. Mange av våre tanker og følelser er ubevisst, faktisk mellom 90-95% av den. Det vil si at vi har tilgang til noen av tankene og følelsene, men vi må konsentrere oss, observere oss selv og ikke minst bestemme oss for å gjøre noe annet. Heldigvis er det mulig, for hjernen er plastisk. Det vil si at den kan forandres. Når du opplever noe igjen og igjen lager det motorveier i hjernen din og blir en automatisert handling. Det kan være supert hvis du er enig i handlingen, slik som å gå, pusse tenna eller andre hverdagslige nødvendigheter. Men det finnes også mange negative automatiserte handlinger som det kan være ønskelig å forandre på. Jeg viste en film om dette i klassen min her om dagen som også ble vist til meg på USN når jeg studerte selvledelse og samspill. Se filmen fra youtube her hvis du ønsker.

Kort fortalt handler det om å observere hva du gjør, så velge å prøve ut noe annet. Deretter gjøre det igjen og igjen til du går opp nye stier, lager nye automatiserte handliger som er valgt og ønskelige. Da gror den gamle veien igjen! Da har du omprogramert deg selv til å ha den ønskede handlingen som en automatisert handling. Det er derfor viktig å gjøre det du velger å prøve ut over lang tid, og da trengs utholdenhet. Vær snill med deg selv og andre under omprogrammeringen, negative tilbakemeldinger gir ikke håp viljekraft og pågangsmot! Si heller; der gjorde jeg det igjen ja. Jaja, til neste gang ønsker jeg noe annet. Uten å dømme eller skamme deg eller andre går forandringen raskere.

I SMART oppvekst jobber vi for å få til dette ved å jobbe med veikart. Målet puttes i enden av en vei, og delmål og handlinger vi kan øve på plottes inn. Ved å følge det tett opp, finne de gangene vi klarer det, oppmuntre oss selv og andre til å klare det, har vi en metode som fungerer for å forandre de negative handlignesmønsterne eller handlingene vi vil ha mer av. Vil du lese mer om veikartjobbing kan du finne det her:

Veikart om respekt: http://smartoppvekst.no/veikart-mot-mer-respekt/

Veikart mot mer glede: http://smartoppvekst.no/veikart-mot-mer-glede/

Veikart mot drømmeklassen: http://smartoppvekst.no/veikart-mot-drommen-var/

Husk det burde ikke være et krav at vi skal få til ting første gang vi prøver. Ikke til deg og ikke til våre elever. Bestem deg for noe, hold deg til det og gjør det igjen og igjen. Støtt deg selv og andre i prosessen og vær utholden! Lykke til med det du ønsker å prøve ut!

Eira Susanne Iversen

Lærer, forfatter, coach

og SMART konsulent

Hei!
Røråstoppen skole ligger i Re kommune i Vestfold og er en av skolene i RE som jobber med SMART oppvekst. Vi er heldige å ha en rektor som er engasjert og er god til å drive prosesser som gjør at man føler at man er med på å bestemme. I et samarbeid mellom elevrådet på skolen, skolens visjon og foreldre har skolen valgt å jobbe felles med Omsorg. I ca 2 mnd skal alle klassene jobbe på sin måte mot å få mer omsorg i klassen og skolen. Elevrådet har bestemt noen tiltak slik som; omsorgshemmelig venn og lage omsorgs tegninger som skal henges opp i fellesområdet. Før vi startet i klasserommet fikk vi tid til å prate sammen på små grupper på et møte og kom på mange ideer. Alle ideene ble skrevet ned og delt ut på et ark. Neste møte fikk vi utdelt en liste med forslag og fikk tid til å bestemme oss for «omsorgstiltak».
I min klasse har vi gjort dette:
Aller først definerte vi hva omsorg er for oss. Jeg spurte spørsmålet: Hva tenker du at omsorg er? Elevene snakket sammen to og to og skrev ned noen forslag, deretter satte jeg to og to par sammen slik at det ble en liten gruppe. De sammenliknet forslagene og lagde en lengre liste. Så fikk de i oppgave å velge ut de to viktigste forslagene. Tilslutt spurte jeg en og en gruppe i plenum om å høre et forslag. Dette skrev jeg opp på tavlen. Jeg hørte opp svar helt til de ikke hadde mere. Jeg tok bilde av tavlen og lagde en «Dette er Omsorg for oss» plakat som jeg hang opp i klasserommet. Den ser slik ut:

Neste steg for oss var å finne tiltak som vi skulle gjøre hver uke. Jeg hang opp en omsorgsplakat øverst i veikartet vårt. Så delte jeg opp veien i uker. Uke 19, 20, 21. Deretter spurte jeg spørsmålet til klassen: Hva kan vi gjøre for å få mer omsorg i klassen vår? Jeg er ute etter helt konkrete tiltak, små ting de kan gjøre hver dag mot hverandre, sammen eller aleine. Elevene snakket sammen to og to, og jeg skrev på tavlen. Da tavlen var full, snakket de sammen igjen om hvilke forslag som var en favoritt. Vi valgte en uke av gangen. Dette var det de valgte:


 
 
 
 
 
 
 
 
Slik ser veikartet vårt ut nå. I uke 19 valgte de å lage en handshake de skulle gjøre hver morgen og etter skoleslutt. Jeg trakk to og to elever og de øvde på en håndhilsen sammen. De bestemte også at vi skulle ha noe vi kaller «love bomb». Det foregår slik: En elev trekkes og setter seg på en stol foran hele klassen. Eleven skal ikke krysse armer eller bein, prøve å ha et åpent kroppspråk. Den som blir «bombet» skal også se på de som snakker til dem og «puste»komplimentet inn. Eleven som mottar får ikke lov til å si noe. Jeg setter klokken på 5 minutter og setter meg sammen med klassen. Klassen lager setninger som de forteller den forand. Vi har respekt for hverandre og bare venter på tur, rom til at vi kan si noe. Begynner noen samtidig, stopper vi opp og en av oss sier det og deretter den neste. Dette blir en god flyt som ikke blir avbrutt av håndsopprekning ol. Jeg lagde starten på noen setninger som sto på tavlen bak eleven. Setningene starter på:
Jeg liker at…
Jeg elsker at…
Du er/har….
Jeg er glad for…
Du er god til…
Jeg har en liste hvor jeg skriver opp de som har blitt «bombet» og vi har sommål å komme igjennom alle før skole slutt. Elevene elsker dette, og det er virkelig rørende å sitte å lytte til!
I uke 20 ville de fortsette med dette og lage rollespill. De ble satt i grupper og måtte komme på hva de skulle rollespille helt selv. De kikket på definisjonsplakaten for inspirasjon. Tilslutt viste alle rollespillene sine. Vi brukte en lang økt på dette. 1,5 time.
I uke 21 ville de fortsette med rollespill og love bomb. Og jeg førte på veikartet et ønske fra meg; skrive i Omsorgsprotokollen. Rektor har lagt en bok i allrommet der alle elevene på skolen kan skrive en historie om omsorg. I en time mens de jobbet, og under undervisning gikk en og en opp og skrev en historie.
Dette har virkelig vært et fantastisk prosjekt. Jeg merker godt at veikartet gjør at vi klarer å holde tråen og ikke glemme fokuset. De siste ukene vil jeg i tillegg gi de en hemmelig venn, og vi tegner tegninger om hvordan omsorg ser ut. De skal henge i fellesrommet på skolen.
Hilsen Eira