Kari er fem år og går i barnehagen. Hun har alltid vært veldig glad i dyr, og en dag Kari kommer hjem fra barnehagen forteller mamma at hun har en overraskelse til henne. Kari blir veldig spent, og gleder seg til å se hva overraskelsen er. Mamma tar Kari med ut i hagen, og der ser Kari det; et bur, med noe loddent og mykt oppi. Kari smiler fra øre til øre, hun har endelig fått et eget dyr, en liten kanin. Kari bestemmer seg fort for at kaninen skal hete Røvern. Dagen etter har Kari lyst til å ha med Røvern i barnehagen. Hun har lyst til å vise den frem til alle. Hun spør mamma om han kan være med, men mamma sier ”nei, det er ikke lov å ha med dyr i barnehagen”. Kari blir lei seg, og begynner å gråte. Mamma foreslår at Kari kan ta med et bilde av Røvern, og sammen printer de ut et stort bilde av den brune og hvite kaninen. Når Kari kommer i barnehagen er hun veldig stolt, og gleder seg til å vise frem bildet av Røvern til alle. Kari kommer inn og løper rett bort til Gro som jobber på avdelingen og viser henne bildet. Gro syns også at kaninen var like søt som Kari, men sier at Kari må vente med å vise bildet til det skal være samling. Kari legger bildet tilbake i sekken, og begynner å tegne. Hun spør hvor mye klokka er hele tiden, for hun vet at når klokka er ti, da er det ryddetid og tid for samling. Kari syns at tiden går sakte, veldig sakte. Er det ikke snart samling? tenker Kari. Når klokken endelig er ti, sier Gro at det er ryddetid og at alle barna kan sette seg i samling når de er ferdige med å rydde. Kari rydder fort, hun putter alle fargene i koppen, hjelper Petter med å rydde legoen han har tømt ut, og hjelper jentene som har lekt på dukkerommet. Endelig var alle ferdige og alle har satt seg i samling, nå skal Kari få fortelle om Kaninen. Gro begynner å lese en bok, og Kari sitter spent og venter, hun tenker selv at hun er veldig tålmodig nå, men nå klarer hun snart ikke vente mer. Endelig sier Gro at Kari hadde noe hun ville vise frem, og Kari får lov til å gå og hente bildet av Røvern. Alle barna får se, og alle syns at Røvern var en søt liten Kanin. Kari er veldig stolt og glad. Denne dagen, så får Kari et ”tålmodighetskort” av Gro som hun henger på plassen sin. Kari ventet og ventet, og alle kan være enige om at det kan være vanskelig, i alle fall når det er noe man har veldig lyst til.
– Solerød barnehage
Det å vente med å fortelle noe man har så lyst til å fortelle er en stor tålmodighetsprøve. Stor takk til Solerød for denne flotte historien som vi helt levende kan sette oss inn i.
På hvilken måte viste Kari tålmodighet i denne situasjonen?
Tålmodighet ligner ganske mye på minst et par andre egenskaper? Hvilke andre egenskaper synes du Kari brukte?
Hvorfor synes du det er viktig å vise tålmodighet i slike situasjoner?
Hvordan kunne dette gått hvis Kari hadde mast og mast om å få vise bildet av Røvern?
Fortell om en gang du viste tålmodighet?