EQ,  følelser,  psykisk helse i klasserommet,  psykiskhelse,  S-styrkefokus,  SMART oppvekst,  SMART oppvekst 4,  Sosialt arbeid i klasserommet,  suksesshistorie,  Takknemlighet

Ha det bra, Enhjørninger!

Jeg sitter for tiden å skriver en liten tekst til hver elev jeg skal si ha det til i 7.trinn. Det er ingen enkel oppgave merker jeg. Jeg ler, tørker en tåre og smiler mens jeg skriver. Vi lærere har en fantastisk jobb. Tenk å få lov til å bli glad i så mange mennesker og være så mye sammen med dem hver dag, og så vondt det er å slippe tak i dem.

Jeg har i 4 år jobbet med den samme klassen med et systematisk styrkefokus og psykisk helse hver eneste uke. 4 år har de hørt meg snakke om styrker, anerkjennelse, følelser, hatt medvirkning på alt som er mulig å få til, trekket ispinner, byttet plasser, snakket om positiv intensjon forståelse, ansvarliggjort dem, hatt høye krav med en støttende hånd i ryggen, lest fortellinger, hatt moralske dilemmaer, ordnet opp i krangler og uenigheter, snakket om at alle er viktig, alle har en stemme, alle skal frem, alle har styrker. Nå er de ferdige i 7.klasse og på vei videre ut i verden, der jeg ikke følger med. Jeg håper jeg har sådd noen frø i dem.

Vi har grått, ledd og følt. Sammen, alltid sammen. Det startet kanskje som et lite eksperiment fra min side. Hva vil egentlig skje hvis jeg gjør dette HVER uke? Fort forsto jeg at jeg måtte utvikle mer. Begrep på følelser, metoder og inngangsporter som måtte lages. Jeg har fulgt det de har hatt behov for der de er. Det de har etterspurt har jeg utviklet metoder for. Det er mange eksperter som sier mye som er lurt, men ikke viser praktiske metoder for å gjennomføre det i full klasse. Det er også vanskelig å få støtte til å ta utdanning innenfor dette. Derfor har jeg gjort det på egen regning og utviklet metoder derifra, og jeg har skrevet ned alt sammen. Fra høsten av vil dette kanskje bli samlet i en ny praksis bok? Jeg krysser fingrene.

Jeg har jobbet som lærer i 13 år nå, men jeg har aldri investert så mye i et kull som jeg har gjort denne gangen. Jeg er så stolt at jeg holdet på å sprekke. De er så utrolig dyktig faglig og jeg har aldri opplevd en så faglig sterk klasse. De har også mye empati for andre, verktøy til å forstå seg selv og ordne opp i konflikter. Livet er ikke lett, og jeg kan ikke si at jeg vet hvordan man kan leve dette livet uten å feile, få vondt, lide eller gråte. Vi feiler, men vi reiser oss igjen og prøver igjen. Det er ikke alltid like pent å forstå noe nytt om deg selv eller andre, men det er godt å oppleve at det kan ordne seg. Det å oppleve at det går bra er viktig. Det er faktisk vanlig å synes noe er vanskelig, men vi prøver igjen, sammen. Perfekt finnes ikke, eller er det det som er perfekt?

Jeg har som en spøk fortalt dem at jeg tror på enhjørninger. For meg ligger det mye bak. Det er et symbol på at vi må ha døren åpen for muligheter. Kanskje er det vi sier til oss selv, ikke sannhet? Kanskje er noen av de tingene vi tror er sannhet, ikke sant i det hele tatt? Våg å tvile litt på de harde rammer vi må forholde oss til. Kanskje er det mye innenfor rammen vi faktisk kan gjøre? Det var ingen som sa at jeg måtte gjøre de tingene jeg har gjort i klasserommet. Det var en flamme i meg som brant, og jeg følte jeg ikke hadde noe valg. Da de rundt meg begynte å se resultatene begynte de å spørre, hva har du egentlig gjort i klassen din, Eira? Heldigvis har jeg hatt kolleger og en rektor med samme verdisystem som har opprettholdt verdisystemet vårt.

Jeg begynte for ca. 2 år siden å bekymre meg litt for hvordan det skulle gå hvis de kommer i klasser på ungdomskolen som ikke lytter til dem, ikke har styrkefokus osv? Da begynte jeg å jobbe enda mer med deres integritet og mot. Håpet mitt er at de kan sette igang og få ringvirkninger rund seg. Jeg har tro på at det finnes dyktige folk videre i systemet de kommer til å møte. Hvis ikke har jeg “samskapt” en liten arme av Enhjørninger som jeg er sikker på kommer til å sette spor. Det har de i meg, og de siste ukene nå mot slutten er som å miste 39 barn. Jeg skal glede meg og sørge på samme tid.

Samtidig ligger det glede og forventninger til neste kull jeg skal få. Jeg skal nemlig ned i 4.klasse igjen, men nå med nye samarbeidspartnere. Vil jeg få det til igjen? Vil det fungere enda en gang? Kanskje vil det være enda mer tilpasset, siden jeg nå vet sånn ca. hva som fungerte på denne gjengen. Eller vil det bare være akkurat den sammensetningen av mennesker som ble til det jeg ser nå? Tiden vil vise. Jeg er heldigvis forelsket i prosessene, og håpløshet og motgang er nøtter for meg å knekke og et fokus for meg å snu.

Jeg gleder meg!

Eira Susanne Iversen

Lærer, forfatter og foredragsholder