Ukategorisert

En skolefritidsordning som begeistrer

En skolefritidsordning som begeistrer

Bjørn Hauger, sosiolog, Re kommune og Lent as.

Kan du ikke komme og sette deg ved bordet vårt? En av guttene i kjøkkengruppa kommer smilende mot meg. Han fører meg til bordet hvor hans grupper sitter. Elevene sitter ved tre bord på skolekjøkkenet. De har bakt boller og skolebrød. Jeg er på besøk på SFO på Kirkevoll skole. Jeg blir med gutten bort til bordet der han sitter. Det mangler en stol. Han utbryter ivrig: Jeg skal finne en stol til deg. En annen gutt kommer bort med bollefatet. ”Vil du smake”, spør han. Jeg takker ja, og det slår meg med en gang at det er noe med atmosfæren i dette rommet. Det er en særlig varme som preger denne gruppa. Det er ikke bare ved barna bordet jeg er invitert til å sitte ved som er aktive i å inkludere meg i gruppa. Alle bidrar på sin måte.

Slik har det ikke alltid vært får jeg høre. Da denne gruppen av fjerdeklasse-elever startet opp på kjøkkenet var det ”et sånt lydnivå. Det var sånt bråk”, forteller Laila som har ansvar for kjøkkengruppa. ”Hvordan er det her nå”, spør jeg barna. En av jentene forteller: ”Vi hører på beskjeder og vi gjør ting ordentlig”. En av guttene på mitt bord forteller at ”ropinga når vi spiser er borte. Nå er det matro, og vi krangler ikke”. En annen elev rekker ivrig opp handa. Han får ordet og forteller at vi slutta å tulle. Vi har lyst til å bake. Det er gøy”, avslutter han.

På SFO ved Kirkevoll skole har man siden 2011 jobbet systematisk med å skape et miljø der alle barn og voksne skal ha nære relasjoner til hverandre, og der alle skal gis mulighet til å ha det godt og kunne ta ut sitt potensiale. I løpet av de fire årene det systematiske utviklingsarbeidet har foregått har det skjedd en stor endring i måten man jobber sammen på, både i personalet, sammen med barna, og med barnas foreldre. Stikkordet er reell medvirkning og styrkefokusering. Det betyr ikke at de voksne av og til må ”sette ned foten” og gjøre elevene oppmerksom på uakseptable måter å oppføre seg på. Dette skjedde også overfor denne bakegruppa som jeg besøkte. Men barna møtes ikke med straff og sanksjoner. Elevene involveres i å finne fram til løsninger som er gode for alle. For læreren, for alle elevene og for skolen.

For å få til dette har SFO på Kirkevoll skole utviklet et konsept (ny innovasjon) som gjør det mulig å involvere alle ansatte (14), og alle barna utviklingen av virksomheten. Denne prosessuelle måten å jobbe på har fått navnet barnemøter. Konseptet slik det framstår nå består både av et møte med et eget design, og en aksjonsrettet læringsprosess som barna deltar i mellom møtene. Det er gjennom bruk av denne prosessuelle måten å jobbe på at det ble skapt de ønskede endringene i bakegruppe til fjerdeklasse. Det er også gjennom denne måten å jobbe på at hele kulturen på SFO har blitt endret i ønsket retning. Nedenfor skal jeg presentere dette unike konseptet, drøfte hva det er som har gjort denne suksessen mulig, og peke på hva det er andre kan lære av denne erfaringen.

Bildetekst her
Laila sammen med bakegruppa på SFO. Plakaten med normene som elevene har vært med på å utvikle – vises frem.

 

Inspirert til arbeid med organisasjonsutvikling

Utviklingsarbeidet som har skjedd på SFO, Kirkevoll skole, kan forstås som et ektefødt barn av prosjektet Smart oppvekst. Smart oppvekst er Re kommunes svar på behovet om å utvikle en helhetlig strategi for oppvekstarbeidet og det forebyggende arbeidet rettet mot barn og unge. Smart oppvekst innebærer både en strategi for organisasjonsutvikling og kvalitetsforbedringer basert på et styrkebasert tenkesett og en rek k e verk t øy for å identifisere og aktivisere styrker og trene sosiale og relasjonelle ferdighet er til barn og unge. En rekke praktiske verktøy er utviklet for å hjelpe barn og voksne til å se alt det som er bra hos seg selv og hverandre, til å bygge vennskap og verktøy for styrkebasert organisasjonsutvikling.

I regi av prosjektet Smart oppvekst ble det etablert en rekke møteplasser og opplæringsprogram for å trene ferdigheter i Smart-metodikken (Våge og Bugge-Hansen, 2013, Hauger og Sjong, 2015), og for å utvikle strategier for Smart arbeidet (organisasjonsutvikling) ved den enkelte virksomheten, Karina Heimestøl, leder for Kirkevoll SFO, blir med på SMART- samlingene for SFO ansatte i kommunen høsten 2011. Men det var først når alle ansatte på SFO fikk mulighet til å være med på Smartsamlingene ”at det skjedde noe”, oppsummerer hun. Det var da de fikk opplæring i ”Smart- metodikken” ble introdusert som en metode for å lage fe tatt i bruk som et prosessverktøy for å lage felles mål for utviklingsarbeidet på Kirkevoll SFO. ”Det ble avgjørende”, forteller Karina. Det var gjennom dette planleggingsarbeidet at ideen om barnemøter oppstod høsten 2011. Tanken var å etablere en arena hvor barn både kunne bli kjent med hverandre og de voksne i mindre grupper, og som kunne brukes for å involvere barn som aktive deltagere i utviklingen av det sosiale miljøet på SFO.

Kirkevoll SFO begynte å eksperimentere med å ha ukentlige møter mellom voksne og en mindre gruppe barn. For å trene barns ferdigheter i å samtale om alt det som går bra på SFO og det som er prisverdig ved andre, ble Smart oppvekst bøkene tatt i bruk. Karina forteller at hun hadde en gruppe barn på møter to dager i uka. De erfarte imidlertid at  disse møtene ”ikke skapte de ønskede endringene” (Personalet opplevde at det var særlig mye uro under måltidene. Dette var en viktig begrunnelse for å sette i gang med barnemøtene, forteller Karina).

Konseptet med barnemøter ble derfor videreutviklet. Slik jeg ser det utvikles av barnemøtene i retning av et aksjonslæringskonsept. Tre viktige endringer ble gjort for å få til dette. Den første endringer handlet om at barnemøtene skulle ta utgangspunkt i et av barnas praksisfellesskap. Spisegruppene til barna er et slit praksisfelleskap. Det ble derfor bestemt at de barna som var i samme gruppe på et barnemøte også skulle sitte ved samme bord når de spiste. Det betød at barna nå fikk et praksisfellesskap (måltidet) som de kunne jobbe for å utvikle sammen. Det andre som skjedde var at barnemøtene ble fulgt opp med en aksjonsfase med påfølgende refleksjoner. Den tredje viktige endringen var at alle barna og alle de voksne ble involvert samtidig i utviklingsarbeidet. Alle barna ble delt inn i grupper på åtte til ti barn sammen med en fast voksen. I løpet av ei uke hadde alle barn og voksne vært på møter om dette tema i barnemøtene.

Prosessmodellen ble seende slik ut:

  • Faste ukentlige barnemøter for å trene sosiale ferdigheter og forske på egen praksis. Eksempler på slik praksis kan være spisesituasjon, garderobesituasjoner og vennskap.
  • Eksperimentering med å jobbe i tråd med de normene de selv har vært med på å utvikle eller ”drømmene” de har vært med på å skape.
  • Refleksjon over det som skjer når ny praksis prøves ut.

Det første området man begynte å jobbe med var spisesituasjonen, og på det et første møtet i aksjonslæringssyklusen forsket barna på beste praksis ved eget bord. Deretter utarbeidet barna felles regler (normer). De faktorene som gjorde at alle opplevde å ha det hyggelig i en spisesituasjon ble skrevet ned. Når disse reglene var utarbeidet var oppgaven for barna å hjelpe hverandre til å handle i tråd med disse reglene. ”Det begynte å skje endringer når dette var satt i system på avdelingen”, forteller Karina.

Alle barna jobbet videre med å forbedre sin egen ”spisepraksis” i bordgruppene. Vurdering av egen praksis, og feiringer av de resultatene som man ble oppnådd, ble innarbeidet som en viktig del av aksjonsutviklingsprosessen. Kriteriene som barna hadde laget om gode spisesituasjoner ble skrevet ned på en plakat. Denne plakaten henger på veggen på SFO. Etter at måltidene var avsluttet vurderte barna i hvilken grad spisesituasjonen hadde blitt gjennomført i tråd med kriteriene som var skrevet på plakaten. Gitt at de selv mente at de hadde fulgt kriteriene fikk de en stjerne. Når de hadde gitt seg selv tre stjerner kunne bordgruppa ha en feiring. Feiringen kunne være å ha en lek, eller få en is…Når alle gruppene hadde fem stjerner ble det en stor feiring for alle barna. Alle gruppene er invitert til å komme med forslag på hvordan man skal feire. Deretter blir forslagene stemt over. Det forslaget som får flest stemmer fra barna blir så valgt ut. Eksempler på feiringer som har blitt gjennomført er kino med is, smurfefest, frilek ute…..

”Wow. Hva har skjedd?”

I januar 2012 startet SFO opp med den nye strukturen for barnemøtene. Det var en stor kabal som måtte legges for å få til dette. ”Jeg måtte passe på at alle barn var med”, forteller Karina. Barna ble delt inn i grupper på tvers av klasser og trinn. Kabalen med hvem som skulle være i hvilken gruppe måtte også gå opp med de ansatte turnus. ”Min jobb var å lede personalet og barnegruppa i ønsket retning. Jeg hadde aldri gjort dette før og måtte gjøre de endringene som måtte til underveis”. Karina forteller flere ganger at personalet hele tiden har vært med på å forme opplegget. De hadde kommet med ideer til innhold, til metoder. ”Når alt var satt i et system lagde jeg en mal”, forteller SFO lederen.

Litt etter litt begynner de voksne å se endringer i måten barna var sammen på. Ikke bare når de spiste, men også i leksituasjoner og i den daglige samhandlingen. Karina forteller:

”Jeg husker at vi sa til oss selv på et møte;. Hva har skjedd? Det var noe med hele settingen. Vi så på hverandre. Wow…Vi trodde det nesten ikke. Det sklei. Barnemøtene sklei”.

Aksjonslæringskonseptet som var utviklet på Kirkevoll SFO har blitt en suksess. Det var nå blitt en helt annen ro under måltidene. Barn og voksne hadde fått det mye hyggeligere sammen. De voksne erfarer at barnemøtene bidrar til å skape tettere relasjoner mellom voksne og barn. ”Hvert enkelt barn fikk en relasjon til en voksen”, får jeg høre. ”Det var der det skjedde”. Relasjonene mellom barna endres og barna opplever seg som mer betydningsfulle. Etter hvert blir det en annen ro over samværet mellom barna. SFO blir et viktig sted å være. Mange av barna begynner å si at de ikke har lyst til å gå hjem når de blir hentet. En mor forteller at barnet hennes ikke ville gå på kulturskolen (som er i skoletiden). Barnet sier så sterkt at det er her hun vil være.

Karina trekker fra et annet eksempel som viser noe av det samme: ”Vi tenkte vi skulle kutte ut barnemøtene før jul. Da kjører vi julekalender. Åpner en luke hver dag. Da tenkte vi at vi kan kutte ut barnemøtene. Men barna ble veldig skuffa”.

Jeg spør Karina om hva hun tror er grunnen til denne suksessen.

”Alle har vært like delaktige i hele prosessen. Hele tiden samarbeidet vi om hvordan vi skulle jobbe. En av de ansatte kunne si: Kan vi ta den historia fra Smart boka. Så gjorde vi det. Vi hadde ikke en klar linje. Vi gikk veien sammen, Vi er et team. Har feiringer når vi har nådd et mål. Mye humor og glede.”

I personalet oppstår det nye ideer om hvordan Smart metodikken kan brukes. ”Etter hvert hadde barna fått mye opplæring i bruk av historier og Smart kortene så da ”la vi karakteregenskapene i ring. Barna stilte seg bak en egenskap. Det var en ide som kom opp etter samarbeid i et personalmøte”.

Det viser seg at elevene også er svært positive i sine vurderinger av barnemøtene. De kan fortelle at det har skjedd store endringer i miljøet etter at de begynte med dette. ”Før var vi tyve prosent gode. Nå er vi åtti prosent gode”, hadde en av de barna sagt. En gutt i tredje klasse hadde sagt det slik: ”Kan si det sånn at før var vi i første divisjon. Nå har vi rykka opp til eliteserien”.

Beskrivelse av modellen

Forberedelse og oppfølging av aksjonslæringen på barnemøtene skjer i møter med de ansatte hver mandag. Da tar man opp hvilke tema og metoder man skal jobbe med på barnemøtene. Jeg får høre at det å lage en fast mal for barnemøtene var en viktig suksessfaktor. Malen fungerer som et prosessverktøy og støttestillas for den enkelte ansatte. Hvis en var syk og en måtte gå inn og overta en annens barnegruppe så var de trygge på hvordan jobben skulle gjøres.

Malen for barnemøtene ser slik ut:

  1. Ytre struktur. Hilse. Se alle i øynene. Sitte i sirkel.
  2. Samtaletema. For eksempel spisesituasjon.
  3. ART lek.
  4. Positiv runde
    – si noe positivt til sidemannen.
    – Si noe om det som har vært bra på møtet

Hver mandag går personalet gjennom malen for de barnemøtene som skal være kommende uke. ”Dette sikre at alle barn er med på det samme”, får jeg høre. Prosessen når man har et samtaletema bygger på det som kalles IGP metoden. Ien står for individ (=I). Det enkelte barn må tenke igjennom hva de mener om et spørsmål. To og to barn snakker sammen (intervjuer hverandre), deretter oppsummeres synspunktene i gruppen (=G). Alle forslagene fra gruppene samles inn og oppsummeres på mandagsmøtene. Deretter bringes alle gruppenes svar inn til et plenumsmøte (=P). Her får barna vite resultatet av forskning og vurderinger (avstemninger).

Besøk i gruppe super fem.

Jeg skal være med på et barnemøte i gruppe ”Superfem”. Møtet følger det oppsatte designet for barnemøter. Fagarbeideren Marianne tar imot barna i døra. Alle håndhilser. Marianne møter alle barna med et smil, øyekontakt, hilser ved å si navnet; ”velkommen Ida”, smiler og får blikk-kontakt med barna. Dette er barn som går i 1. og 2. klasse. De setter seg i en halvsirkel. Tema for denne samlingen er spisesituasjonen. Marianne spør: Hva trener vi på ved matbordet? En av barna svarer: ”Ikke sparke under bordet.. Marianne spør: ”Hva skal vi gjøre?”. ”Ha bena i ro. Prate lavt. Ha rolig stemme. Bevege oss på en rolig måte”, kommer det fra barna.

Marianne ønsker barna velkommen til barnemøte
Marianne ønsker barna velkommen til barnemøte

”Det skjedde noe i forrige uke”, fortsetter Marianne. ”Vi skjerpa oss svarer en av barna.” ”Vi suste avgårde med en stjerne”, fortsetter en av guttene. De andre barna rekker opp hendene og svarer etter tur: ”Vi satt rolig. ”Tok i mot alle beskjeder”. ”Vi var strenge mot hverandre”.

Det kommer et nytt spørsmål fra Marianne: ”Hvilke egenskaper brukte dere for å få en stjerne? Nye hender kommer i været. Svarene som kom var følgende: ”Vi brukte utholdenhet”. ”Klarte å sitte i ro lenge”. ”Samarbeidet om å sende vannkanna, ”Var ærlige”.

Vi er gruppe ”Superfem” får jeg høre. ”Det var barna som kom på forslaget”, forteller Marianne. ”Vi stemte”, forteller ei jente som sitter ved siden av meg. Jeg spør om hvordan en slik avstemning foregår. Det jeg får høre er at ulike forslag fra barna samles inn. Marianne leser opp ett og ett forslag. Elevene bøyer seg ned. Lukker øynene. Ser ikke på hverandre. Jeg får høre at det er viktig at barna ikke skal se på hverandre når de stemmer. Det gjør at de kan føle seg mer frie til å fremme sine synspunkter uten å føle “press” fra andre. Etter hvert forslag som leses opp rekker barna opp en hånd dersom de vil stemme på dette forslaget. Marianne teller opp. Det forslaget som får flest stemmer vinner.

Avrunding

Møtet går mot avslutning. Marianne har lyst til at barna selv skal fortelle meg hva de syns om barnemøtene. Hun stiller barna spørsmålet: Hva er bra med barnemøter. Barna tenker seg om. Etter litt tid kommer det: ”Fint å si ting”. ”Lærer å sitte rolig”. ”Lærer egenskaper”….”Vi kan nesten alle”, supplerer et av barna. ”Fint å si ting”, suppleres det. ”Det er gøy, og vi lærer veldig mye”. ”Lekene”, kommer det forsiktig fra ei jente. ”Det er gøy når vi leker til slutt”, legger en av gutta til.

Det siste som skjer før møtedelen av barnemøtet avsluttes er at barna skal gi hverandre en positiv respons. Dette krever trening. Elevene får tydelig instruksjon om å se på hverandre når de skal gi den andre en respons. Ei jenta som sitter i den ene enden av ”sirkelen” får i oppgave å begynne. Hun snur seg mot gutten til venstre for henne. ”Du er god i fotball”, forteller hun. Gutten takker. Han snur seg mot jenta som sitter på hans venstre side: ”Du er god til å sitte i ro”, forteller han. Jenta takker. Responsstafetten går videre: ”Du er flink til matte”. ”Du er ærlig….”

”Nå skal vi leke”, sier Marianne. ”Hvilken lek skal vi velge”….

Barnemøtet avsluttes med en lek.
Barnemøtet avsluttes med en lek.

Oppsummering

Barnemøtene er et konsept for å involvere alle barna og alle ansatte i å være med på å skape et oppvekstmiljø der alle blir sett og hørt , og der alle kan ha det bra . Ideen til dette konseptet oppstår i en prosess der hele personalet involveres i et arbeide med for å styrke relasjonene mellom barn og voksne. Prosessverktøyet som de bruker for å skape en felles visjon og ”plan” for dette arbeidet er basert på Appreciative Inquiry (Hauger, Høyland og Kongsbak, 2008). Opplæring i dette verktøyet og andre styrkebaserte verktøy får de på samlinger i regi av Smart oppvekst.

Barnemøtekonseptet er en nyutvikling, en innovasjon, som gjør det mulig å involvere nærmere ethundreogfemti barn, og alle ansatte, i en aksjonslæringsprosess for å jobbe med kontinuerlig utvikling av et godt læringsmiljø på SFO. I den første utprøvingen av konseptet var fokuset på selve barnemøtet. Det ble utarbeidet en mal (verktøy) for hvordan møtene kunne gjennomføres. Dette ble en viktig støttestruktur som gjorde det mulig for alle ansatte på SFO å ta på seg rollen som møteledere. Designet har en struktur som beskriver hvordan barn kan involveres og trenes opp i deltagende metoder, ferdigheter i anerkjennende kommunikasjon , moralsk resonnering og styrkeidentifisering. ” Dette skaper trygghet” , forteller Marianne.

Smart oppvekst-bøkene, og plakater med karakteregenskaper, benyttes aktivt på barnemøtene (Vaage og Bugge-Hansen, 2014). Dette verktøyet har utrustet både barn og voksne med en ”positiv linse” (Golden-Biddle og Dutton, 2012). Evnen til å se alt det som er bra hos hverandre og på SFO ser ut til å ha økt. Senge og Scharmer (2006) peker på at utvikling av nye verktøy er helt avgjørende hvis man skal endre tenkesett. At dette begynner å skje på SFO bekreftes av en av de ansatte. Marianne forteller at bruk av Smart verktøyene har ”endret tankegangen”. Hun forteller at ”det skjer så mye bevisstgjøring når vi ser etter karakteregenskapene til barn.” Det fører bant annet til at ”en selv blir mer positiv”.

Barnemøtene er også en arena for å skape gode relasjoner mellom barna, og mellom barn og voksne. Et viktig grep for å få til dette, er etableringen av små grupper som møtes regelmessig, vektlegging av anerkjennende kommunikasjonen mellom barn og voksen og bruk av deltagende metoder og lek.

Vi får høre at barnemøtene blir et viktig verktøy for å bygge ønsket SFO kultur når møtene settes inn i en aksjonslæringssyklus som involverer alle barna og de voksne samtidig. Læringssyklusene planlegges og ledes av de voksne. Det at de ansatte har vært aktivt involvert i å utforme og videreutvikle konseptet, ser ut til å ha vært en viktig suksessfaktor. Aksjonslæringssyklusen legges opp på en måte som har mange likhetstrekk med en AI prosess. Når man har valgt ut et område som man ønsker å jobbe med, involveres barna i å begynne å undersøke de situasjonene som allerede fungerer godt. De beste spiseopplevelsene, de beste leksituasjonene, de beste garderobesituasjonene. Gjennom denne forskningen blir barna oppmerksomme på hvordan de ønsker å ha det. Deretter forsker man på de faktorene som gjør at de har det på sitt beste på det området de skal jobbe med. Etter at normene er kartlagt, oppmuntres barna til å eksperimentere med å handle mer i tråd med normene. Valuering blir en viktig del av aksjonsutviklingsprosessen. Feiringer ser ut til å være en viktig motivasjonsfaktor i endringsprosessene.

Smart oppvekst handler om å involvere barn og voksne til å skape et oppvekstmiljø som inkluderer alle, der alle voksne tar ansvar for å bygge gode relasjoner til barna, dere alle stemmer blir hørt. For å få til dette kreves det en involverende og medskapende måte å lede på, og det må designes møtestrukturer og utarbeides verktøy som gjør det mulig for alle å bli involvert på en anerkjennende måte. Historien om utviklingen av barnemøtene på SFO, Kirkevoll skole, er en beretning om hvordan man kan få til dette. Det er en oppløftende fortelling om hva man kan få til gjennom å samarbeide på nye måter.

Referanser

  • Golden-Biddle, K. And Dutton, J.E. (2012). Using Positive Lens to Explorer Social Change and Organizations. New York: Routledge.
  • Hauger, B., Højland T.G. and Kongsbak, H. (2008) Organisasjoner som begeistrer. Appreciative Inquiry. Slik skape man innovative, effektive og attraktive organisasjoner. Oslo: Kommuneforlaget.
  • Vaage, G.Å og Bugge-Hansen, V. (2014) Smart oppvekst 3. Hva vil skje hvis alle barn lærer seg ferdigheten i å se alt bra hos seg selv og andre. Re kommune og Sareptas as.
  • Senge, P.M and Scharmer, O. (2006). Community Action Research: Learning a Community of Practioners, Consultants and Researhcers. In Reason, P. and Bradbury, H.(eds) (2006) Handbook of Action Research. London: Sage publications.
  • Sjong, E. (2015). Veikart. Energi, håp og aktivisering av styrker i individuell planlegging. Oslo. Sareptas as.
Kommentarer er skrudd av for En skolefritidsordning som begeistrer