• Blogg,  Drømmeklassen,  følelser,  psykiskhelse,  Sosialt arbeid i klasserommet,  suksesshistorie,  Undervisningstips,  Veikart,  Vennskap

    —– JENTEGRUPPER —–

    «På lørdag ringte det på døra. Utenfor sto det to jenter fra klassen.
    Jeg ble så glad for det har aldri vært noen fra klassen som har ringt på hos meg før.
    De to jentene spurte om vi skulle leke sammen og vet du hva, vi hadde det så gøy sammen at vi faktisk overnattet hos hverandre også!»
    (Jente 6. trinn, underveis i prosessen med jentegrupper)

    I en periode på ca. 3 måneder jobbet jeg med jentemiljøet på to ulike trinn ved Kirkevoll skole. Begge trinnene hadde forholdsvis like utfordringer med mange konflikter, baksnakking, samt jenter som ble holdt utenfor i lek. I samarbeid med kontaktlærer og skolens ledelse ble det derfor bestemt at jeg skulle starte en prosess med jentegrupper på hvert trinn for å jobbe med jentemiljøet.

    Før oppstart av jentegruppene startet jeg med å kartlegge jentenes relasjoner innenfor trinnet. Alle jentene ble spurt om følgende:

    • Hvem vil du helst jobbe sammen med i timene? Skriv 3 navn.
    • Hvem vil du helst være sammen med i friminuttene? Skriv 3 navn.
    • Hvem vil du helst være sammen med på fritiden? Skriv 3 navn.

    Når alle jentene hadde levert sine svar tegnet jeg opp sosiogram, ett sosiogram for hvert spørsmål. På den måten kunne jeg enkelt se hvordan relasjonene var til hverandre i timen, i friminuttet og på fritiden. Resultatet viste at det var jenter som stod veldig sterkt i gruppa og det var jenter som stod veldig svakt. Det var også få relasjoner på tvers mellom A og B klassene.

    Sosiogrammene som ble tegnet var kun til eget bruk i prosessen og var noe som jentene aldri fikk kjennskap til.

    Før oppstart av jentegruppene ble det satt noen faste rammer. Et jentegruppemøte skulle vare i 45 minutter. Vi ble enige om å begynne med to ganger pr. uke i fire uker, deretter en gang pr. uke. Innholdet til jentegruppe-møtene skulle ta utgangspunkt i fokusspørsmålet: Hvordan kan vi sammen skape et jentemiljø som fører til trygghet og trivsel for alle? Jentenes respons skulle hele tiden ligge til grunn for hvordan veien skulle bli til.

    Ved oppstart var det et tydelig skille mellom A og B klassen. Vi startet derfor med å lage et felles styrketre som alle fikk et eieforhold til. Fokusspørsmålet Hvordan kan vi sammen skape et jentemiljø som fører til trygghet og trivsel for alle? ble notert i stammen og deretter intervjuet jentene hverandre to og to på jakt etter suksesshistoriene.

    Hva betyr vennskap med klassevenninner for deg?

    • Fortell om en gang du opplevde et godt vennskap blant klassevenninner. Hva gjorde du? Hva gjorde den/de andre?
    • Hvilke egenskaper ble brukt i denne situasjonen?

    Suksesshistoriene for når de selv opplevde et godt jentemiljø ble notert i røttene.

    Deretter drømte vi oss frem til siste skoledag; En fugl flyr over Kirkevoll skole og ser ned på oss siste skoledag før sommerferien. Hvordan ser jentemiljøet ut? Hvordan har du det? Hvordan har de andre det i forhold til jentemiljøet? Jentene intervjuet hverandre på nytt to og to, og sammen skapte vi drømmen (krona) for hvordan vi ønsket at jentemiljøet skulle se ut.

    Drømmetre

    Når styrketreet var skapt begynte vi prosessen med å lage veikart. Med utgangspunkt i drømmen plukket vi ut hva som skulle være vårt første delmål, vårt første skritt på veien for å skape et jentemiljø som fører til trygghet og trivsel for alle. Veikartet ble laget for en bestemt periode og inneholdt følgende:

    Delmål, Feiring, Hindringer, Tiltak.

    På den måten jobbet vi systematisk ved å ta de små skrittene i retning drømmen. Jentene selv fikk medvirke til hva delmålet skulle være, samt helt konkrete tiltak som skulle gjennomføres. De var også med å bestemme ulike typer feiringer som vi hadde med jevne drypp.

    Veikart

    Når vi jobbet med konkrete delmål trente vi på å ha et styrkefokus til oss selv, samt til hverandre. Hver jente fikk sin egen lille bok hvor de fikk notere sine suksesshistorier knyttet opp mot delmålet som var valgt for perioden. Sammen med historien de noterte limte de inn karakteregenskapene de synes var fremtredende i historien. Deretter løftet vi historiene høyt for hverandre.

    Jentene fikk også utdelt Hemmelig venn på en SMART måte hvor de skulle se etter hvilke gode ting sin hemmelige venn gjennomførte. Når de kom tilbake på jentegruppemøte fikk de utdelt boken til sin hemmelige venn og på lik måte kunne de notere suksesshistoriene de hadde observert, samt lime inn egenskaper som var fremtredende. Når historiene var notert og egenskaper limt inn ble det avslørt hvem som var hemmelig venn til hvem, samt at historiene ble lest høyt for hverandre.

    Hvem som skulle være hemmelig venn med hvem ble til på bakgrunn av sosiogrammene. Målet var å styrke relasjoner, samt bygge relasjoner på tvers mellom A og B klassene.

    Inn på jentegruppemøtene ble det også fast å gjennomføre 1 – 2 samarbeidsleker pr. gang. Samarbeidslekene ga positive følelser, den var relasjonsskapende og den skapte også et fellesskap i jentemiljøet. Underveis ønsket jentene vennegrupper slik at de lettere kunne flytte leken ut i friminuttet, og med sosiogrammet som verktøy ble det satt sammen vennegrupper.

    Lekene hentet vi fra to ulike lekehefter som ligger på www.smartoppvekst.no.

    Det kunne for eksempel være knutemor, walk and talk, folk mot folk, hva er forandret parter osv.

    Fortløpende gjennom hele prosessen var jentene med å evaluere sitt eget arbeid; Hvilke gode ting har skjedd i jentemiljøet? Hva har du gjort? Hva har de andre gjort? Ved å jobbe på denne måten hadde vi hele tiden fokuset mot ønsket adferd og jentene selv ble bevisst på de positive endringene som foregikk i miljøet. Gradvis ble det bygd nye og sterkere relasjoner mellom A og B klassen, og jentene selv beskrev det som at det var blitt en hull i muren – nå gikk alle i C.

    Når vi nærmet oss avslutning for jentegruppemøtene evaluerte vi hele perioden sammen; Hvordan hadde du det i jentemiljøet på trinnet før vi begynte med jentegruppe? Hvordan har du det i jentemiljøet nå? Jentene fikk i oppgave å skrive og/eller tegne for å besvare oppgaven, og tilbakemeldingene som kom var mange og ga inntrykk.

    En jente som ved kartleggingen av relasjonene 3 måneder tilbake i tid stod veldig sterkt i gruppa, sier nå: «Jeg trodde alle hadde noen å leke med, men først nå forstår jeg hva vennskap betyr! Jeg skjønner at jeg må se meg rundt for å spørre andre om de vil være med.»

    En annen jente som ved kartleggingen av relasjonene stod svakt i gruppa, forteller etter 3 måneder med jentegrupper: «Det føles så godt når dere kommer bort til meg i friminuttet for å spørre om jeg vil bli med i leken. »

  • EQ,  følelser,  psykisk helse i klasserommet,  psykiskhelse,  S-styrkefokus,  SMART oppvekst,  SMART oppvekst 4,  Sosialt arbeid i klasserommet,  suksesshistorie,  Takknemlighet

    Ha det bra, Enhjørninger!

    Jeg sitter for tiden å skriver en liten tekst til hver elev jeg skal si ha det til i 7.trinn. Det er ingen enkel oppgave merker jeg. Jeg ler, tørker en tåre og smiler mens jeg skriver. Vi lærere har en fantastisk jobb. Tenk å få lov til å bli glad i så mange mennesker og være så mye sammen med dem hver dag, og så vondt det er å slippe tak i dem.

    Jeg har i 4 år jobbet med den samme klassen med et systematisk styrkefokus og psykisk helse hver eneste uke. 4 år har de hørt meg snakke om styrker, anerkjennelse, følelser, hatt medvirkning på alt som er mulig å få til, trekket ispinner, byttet plasser, snakket om positiv intensjon forståelse, ansvarliggjort dem, hatt høye krav med en støttende hånd i ryggen, lest fortellinger, hatt moralske dilemmaer, ordnet opp i krangler og uenigheter, snakket om at alle er viktig, alle har en stemme, alle skal frem, alle har styrker. Nå er de ferdige i 7.klasse og på vei videre ut i verden, der jeg ikke følger med. Jeg håper jeg har sådd noen frø i dem.

    Vi har grått, ledd og følt. Sammen, alltid sammen. Det startet kanskje som et lite eksperiment fra min side. Hva vil egentlig skje hvis jeg gjør dette HVER uke? Fort forsto jeg at jeg måtte utvikle mer. Begrep på følelser, metoder og inngangsporter som måtte lages. Jeg har fulgt det de har hatt behov for der de er. Det de har etterspurt har jeg utviklet metoder for. Det er mange eksperter som sier mye som er lurt, men ikke viser praktiske metoder for å gjennomføre det i full klasse. Det er også vanskelig å få støtte til å ta utdanning innenfor dette. Derfor har jeg gjort det på egen regning og utviklet metoder derifra, og jeg har skrevet ned alt sammen. Fra høsten av vil dette kanskje bli samlet i en ny praksis bok? Jeg krysser fingrene.

    Jeg har jobbet som lærer i 13 år nå, men jeg har aldri investert så mye i et kull som jeg har gjort denne gangen. Jeg er så stolt at jeg holdet på å sprekke. De er så utrolig dyktig faglig og jeg har aldri opplevd en så faglig sterk klasse. De har også mye empati for andre, verktøy til å forstå seg selv og ordne opp i konflikter. Livet er ikke lett, og jeg kan ikke si at jeg vet hvordan man kan leve dette livet uten å feile, få vondt, lide eller gråte. Vi feiler, men vi reiser oss igjen og prøver igjen. Det er ikke alltid like pent å forstå noe nytt om deg selv eller andre, men det er godt å oppleve at det kan ordne seg. Det å oppleve at det går bra er viktig. Det er faktisk vanlig å synes noe er vanskelig, men vi prøver igjen, sammen. Perfekt finnes ikke, eller er det det som er perfekt?

    Jeg har som en spøk fortalt dem at jeg tror på enhjørninger. For meg ligger det mye bak. Det er et symbol på at vi må ha døren åpen for muligheter. Kanskje er det vi sier til oss selv, ikke sannhet? Kanskje er noen av de tingene vi tror er sannhet, ikke sant i det hele tatt? Våg å tvile litt på de harde rammer vi må forholde oss til. Kanskje er det mye innenfor rammen vi faktisk kan gjøre? Det var ingen som sa at jeg måtte gjøre de tingene jeg har gjort i klasserommet. Det var en flamme i meg som brant, og jeg følte jeg ikke hadde noe valg. Da de rundt meg begynte å se resultatene begynte de å spørre, hva har du egentlig gjort i klassen din, Eira? Heldigvis har jeg hatt kolleger og en rektor med samme verdisystem som har opprettholdt verdisystemet vårt.

    Jeg begynte for ca. 2 år siden å bekymre meg litt for hvordan det skulle gå hvis de kommer i klasser på ungdomskolen som ikke lytter til dem, ikke har styrkefokus osv? Da begynte jeg å jobbe enda mer med deres integritet og mot. Håpet mitt er at de kan sette igang og få ringvirkninger rund seg. Jeg har tro på at det finnes dyktige folk videre i systemet de kommer til å møte. Hvis ikke har jeg “samskapt” en liten arme av Enhjørninger som jeg er sikker på kommer til å sette spor. Det har de i meg, og de siste ukene nå mot slutten er som å miste 39 barn. Jeg skal glede meg og sørge på samme tid.

    Samtidig ligger det glede og forventninger til neste kull jeg skal få. Jeg skal nemlig ned i 4.klasse igjen, men nå med nye samarbeidspartnere. Vil jeg få det til igjen? Vil det fungere enda en gang? Kanskje vil det være enda mer tilpasset, siden jeg nå vet sånn ca. hva som fungerte på denne gjengen. Eller vil det bare være akkurat den sammensetningen av mennesker som ble til det jeg ser nå? Tiden vil vise. Jeg er heldigvis forelsket i prosessene, og håpløshet og motgang er nøtter for meg å knekke og et fokus for meg å snu.

    Jeg gleder meg!

    Eira Susanne Iversen

    Lærer, forfatter og foredragsholder

  • Foreldresamarbeid,  følelser,  julekalender,  karakteregenskap,  psykiskhelse,  S-styrkefokus,  suksesshistorie

    PLANLEGGING AV ÅRETS JULEKALENDER I BARNEHAGEN – SMART FOKUS PÅ FORELDRESAMARBEID

    I Ramnes private barnehage er vi nå i full gang med å planlegge og klargjøre årets julekalender for avdelingen min i barnehagen. I år er dette Baglerne som består av 3-4-åringene. Siden fjorårets kalender var så vellykket ønsker vi å gjøre det med samme fokus, dvs. SMART fokus på foreldresamarbeid. Men i år ønsker vi en ny vri for å koble den sammen med årets prosjekt – de fire elementene. Her kommer en beskrivelse av fjorårets kalender som vi ønsker å ta utgangspunkt i:

    Julekalenderen for avdelingen min i fjor «Ridderne» som består av 4-5-åringer ble laget med et ønske om å ha en kalender hvor vi fokuserte på de gode handlingene som barna gjør i hverdagen. I tillegg ønsket vi å trekke inn foreldrene for å koble dem på vårt SMART-arbeid i større grad. Vi la derfor inn en bestilling hvor vi ba foreldrene skrive ned en historie hvor barnet deres hadde gjort en god handling. Vi var nøye på å få frem at de skulle gjøre det enkelt og at det ikke trengte være en lang avhandling, selvfølgelig litt utfra hva de selv ønsket. Så skulle de finne en eller flere egenskaper som de syns passet godt inn på barnet i denne historien. Hvis de ønsket kunne de også sende med et bilde. Vi satte en tidsfrist slik at vi skulle rekke å lage alt klart til den første kalendertrekkingen. Alle historiene ble så skrevet ut og limt opp på et «julete» ark med egenskaper og ev. bilder og lagt i en konvolutt med barnets navn på.

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

    I rammeplan for barnehagen står det at «personalet skal utforske kreativ og skapende bruk av digitale verktøy sammen med barna.» Da digitale verktøy er noe dagens barn i stort sett er godt kjent med, men også for å vise andre måter å bruke det på, var dette noe vi også ønsket skulle være en del av kalenderen vår. Vi voksne satte i gang å ta bilder av forskjellige plasser i barnehagen. Disse bildene ble så koblet opp mot QR-koder som ble skrevet ut og rullet inn i kalenderen vår for så å kunne skannes med mobilen og på den måten finne ut hvor brevet var gjemt i barnehagen.

    Utfordringen ble så å passe på at den som ble trukket i kalenderen fikk sitt eget brev. Derfor måtte vi vite hvem som ble trukket i kalenderen, men det trengte jo ikke barna å vite.

    Første desember kom og vi var alle veldig spente på barnas reaksjon. Vi hadde valgt ut et barn som skulle være det første barnet. Rekkefølgen var ikke viktig i det hele tatt, men det var viktig at barnet var der denne dagen. Vi trakk barnets navn og barnet fikk hente rull nummer 1 på kalenderen. Vi hadde mobilen klar og fant fram QR-kodeskanneren. Barnet fikk holde mobilen og skanne koden. Der dukket det opp et bilde fra et sted i barnehagen som barnet skulle finne ut hvor det var. Barnet gikk dit sammen med den voksne og hentet konvolutten. Tilbake i samling åpnet barnet brevet sitt og vi leste historien høyt. Det var veldig gøy å se hvor stolt barnet var over å høre en historie hvor det hadde gjort noe bra og brukt noen gode egenskaper. Og ikke minst fordi historien kom hjemmefra. (Barna har blitt vant til at vi forteller disse historiene fra barnehagen, men å få det fra foreldrene var ekstra stas.) Vi snakket litt om historien og egenskapene barnet hadde brukt før vi satte den inn i barnets SMART-perm. Permene står alltid lett tilgjengelig i en hylle slik at barna kan finne dem fram og se i dem, både sine egne og andre sine.

    Gjennom å lage en kalender på denne måten fikk vi trukket inn flere viktige punkter fra rammeplan for barnehagen: bruk av digitale verktøy, foreldresamarbeid. Vi fikk også fremmet læring ved å støtte barnas refleksjoner rundt situasjonene som var beskrevet i historiene ved at vi snakket om det de hadde gjort og hvordan de brukte forskjellige egenskaper for å komme seg igjennom de gjengitte situasjonene fra historiene. Eksempler på spørsmål vi kunne reflektere over:

    • Hva kunne skjedd hvis du ikke hadde vært utholden på sykkelturen?
    • Hvordan kjentes det ut når du orket å sykle hele veien hjem igjen, selv om du ble sliten og kald?

    Planene for årets kalender er mer eller mindre klare og jeg håper at den vil bli enda litt bedre i år med tanke på at vi tok med oss noen erfaringer fra i fjor. Bl.a. det å sette historien rett inn i permen. I år ønsker vi la historiene bli hengende synlig på rommet vårt slik at alle ser dem hele tiden og når julen er over kan vi sette den inn i barnets perm hvor de så kan finne den sammen med sine andre historier.

    Husk å følge med for å få med dere årets julekalender!

    Lykke til med årets julekalender!

    Hilsen Eva Bonde

    SMART-konsulent

    Barne- og ungdomsarbeider

  • SMART oppvekst,  suksesshistorie

    Hvordan kan vi forstå SMART oppvekst?

    SMART oppvekst – skaper sosiale innovasjoner

    Vi tar utgangspunkt i “en helt vanlig klasse på mellomtrinnet” og endringene som skjedde der. I denne klassen gikk det 22 elever. 12 gutter og 10 jenter. Gjennom å skifte perspektiv til:

    vidarblogg1
    Styrkefokus
    Medvirkning
    Anerkjennelse
    Relasjonsfokus
    Trening

     

    Da opplevde vi enorme endringer i elevenes engasjement både faglig og sosialt.

    Et grovt bilde av hvordan vi opplevde klassemiljøet før SMART oppvekst
    Blant guttene var det stort konkurransejag. Det betydde mye å være først og best både i skolearbeidet, ute i friminuttene og på fritida. Dette satte et kraftig preg på klassen. En del av strategien for ganske mange handlet om å dukke andre for å hevde seg selv. Fotball var en hovedaktivitet, men her var det svært ofte krangler og uvennskap på grunn av feige lag, dårlig dømming, dårlige tapere osv. Noen av guttene var ikke interessert i fotball. De løp litt rundt omkring, mens en av guttene likte best å være sammen med en del av jentene.
    Blant jentene var det en del klikkdannelser. Det var viktig å holde seg inne med den rette. Jentene uttrykte at de ikke turte å vise hvem de egentlig var og hva de egentlig mente. Det kunne handle om meninger, klær, ting de deltok på osv. Enkelte jenter opplevde å være kasteballer i et spill.
    Noen av elevene brukte mye energi på å komme seg inn i ‘’gjengen’’ og bli godtatt av de andre. Det ble gjort på mange ulike måter. En av de mest brukte måtene var å snakke stygt om de som ikke var tilstede for selv å være midtpunktet. To av elevene fant ikke plassen sin og søkte seg heller til yngre elever i friminuttene.
    Elevene satte merkelapper på hverandre. Ord som ofte gikk igjen var kule, slemme, dumme, teite, flinke, idiot osv.
    Det var flere elever som hadde spesielle utfordringer og en elev fikk tildelt spesialpedagogisk hjelp. Gutten som vi heretter kaller Truls hadde store relasjonelle vansker som også hindret han i læringsarbeidet. Truls sitt høyeste ønske var at noen kom og ringte på døra og lurte på om han ville leke med de. Han brukte kraftige virkemidler for å komme inn og være en del av fellesskapet. Han hadde ofte en truende måte å opptre på slik at mange elever var redd han. De andre svarte tilsvarende. I krevende situasjoner hadde han vansker med å styre sinnet sitt og det førte ofte til slagsmål og vold.
    Vi prøvde å løse utfordringene på denne måten
    Det oppstod nesten daglig krevende situasjoner for en eller flere av elevene. Når vi hadde tid og anledning hadde vi samtaler der de det gjaldt ble involvert. Vi hadde mange klassesamtaler der fokuset lå på klare regler og konsekvenser. Vi brukte ufattelig mye tid på å rydde opp i situasjoner som hadde oppstått. Vi var strenge, vi sendte mange beskjeder hjem til foreldrene, ofte av negativ karakter. De ble innkalt til skolen når det gikk over stokk og stein osv.
    Det som kjennetegnet vårt arbeid var problemfokus. Vi gikk inn i problemene med det for øye å prøve å løse det for de det gjaldt.
    Vi hadde individfokus. Vi snakka med de gjaldt og ble sittende i ørkesløse samtales om hvem som hadde gjort hva når. Løsningen handlet om at den enkelte elev måte gjøre ting på en annen måte. Vi som lærere følte vi satt med løsningen og prøvde å fortelle elevene hva som var lurt for dem å gjøre. Dette fokuset og disse samtalene opplevde vi hadde meget kortvarig effekt. Enkelte ganger skapte det også en opposisjon hvis elevene ikke var enige i våre løsninger.
    Vi lå i etterkant og skulle løse ting når problemer oppstod. Det var ikke få timer som ble brukt til dette. Vi hadde gode intensjoner og jobbet nesten livet av oss for at elevene skulle oppleve et trygt og godt klassemiljø der læring stod i sentrum.
    Vi skifter til et SMART fokus
    Vi innså smått om senn at dette fokuset ikke gav ønskede effekter. Vi hadde skrudd skruen hardt nok til og det førte bare til enda mer konflikter og opposisjon, også fra foreldre.
    Vi måtte endre perspektiv fra problemfokus til styrkefokus. Vi måtte endre vår forestilling om at vi ansatte vet best hva som fungerer for elevene. Vi måtte skape prosesser der elevene ble involvert i å finne de beste løsningene. Vi trengte å se på den enorme ubenyttede ressursen som ligger hos elevene i stedet for å ha fokuset på de ‘’vanskelige’’. Når alle drar i samme enden av tauet er det få grenser for hva som kan skapes.
    Vi utstyrte alle med ei positiv linse. Vi gikk på jakt etter det som var bra, fortalte hverandre historier og løftet det som fungerte. Vi stoppet negativ adferd, men brukte mindre tid på dette fokuset. Det var også lov å ta opp vanskelige og krevende situasjoner, men vi etterspurte det motsatte.
    Vi utviklet Drømmeklassekonseptet som er beskrevet detaljert i SMART 3. Kort fortalt handler det om å skape medvirkende prosesser der elevene er opptatt av å skape et klassemiljø der ALLE trives og opplever læringsglede. Elevene skaper sammen en drøm for klassemiljøet. De velger ut temaer de vil prioritere og legger planer for hvordan de skal nå dit. På denne måten skapte klassen sine egne regler som over tid helt og holdent ble deres. Vi tok medvirkning på skikkelig alvor og var opptatt av at alle stemmer er like mye verdt og at alle stemmer måtte komme til uttrykk. Når de skulle reflektere brukte vi IRP. Alle måtte tenke litt selv, før de samtalte sammen med en annen eller i liten gruppe før vi tok samtalene i plenum.
    Eksempler på regler: Alle skal ha noen å leke med. Vi skal si hyggelige ting til hverandre. Vi hjelper hverandre når noen trenger det.
    Klassen lagde veikart og trente inn sosiale ferdigheter som de opplevde som viktige for å lykkes. Trening ble satt i system gjennom samtaler og rollespill i små grupper og full klasse. Utgangspunktet er at dette ikke er naturlige ferdigheter for alle barn. En del barn mangler gode rollemodeller hjemme. Det kan være meget krevende å opptre godt sosialt i ulike kontekster. Vi tar ofte for gitt at alle barn har de sosiale ferdighetene som trengs.
    Gjennom ART treningen så vi at elevene fikk masse trygghet og støtte i hverandre. Et eksempel på en klasseregel vi øvde mye på: Vi skal si hyggelige ting til hverandre. Spørsmålene vi samtalte rundt og ferdighetene vi øvde på handlet om: Hva er hyggelig å høre for deg? Hvordan kan det sies for at du skal oppfatte det som hyggelig? Det er svært mange ørsmå nyanser som kan gjøre det til noe helt annet og utilsiktet.
    Et annet eksempel på hvordan vi endret tenkesett var på fotballbanen. Der hadde vi tidligere i perioder nektet de å spille når det ble for mye uro. Nå ble vi opptatt av at denne viktige arenaen for sosial trening og relasjonsskaping måtte bli en arena de lyktes på. Vi satte inn ekstra ressurser som hjalp de med dømming og å løse opp i uoverensstemmelser på et tidlig tidspunkt. Vi hadde ukentlige fotballmøter der elevene bestemte regler og endret de i felleskap. De bestemte også hvordan lagene skulle deles inn. Slik jobbet vi sammen med elevene på mange ulike områder.
    Hva har et SMART fokus skapt?
    Dette perspektivskiftet skapte over lang tid en annen dynamikk i klassen. Negativ adferd som hadde fått stor plass ble mindre framtredende. Elever som hadde fått mye oppmerksomhet ved å tulle og tøyse ble etter hvert nødt til å skaffe seg oppmerksomhet på andre og mer positive måter. Fokuset og treningen gav en standard for adferden. Engasjementet for disse samtalene og denne treningen hadde vi ikke fått til hvis det ikke var elevene selv som hadde bestemt målet og tiltakene.
    Vi brukte en del tid på disse samtalene og på treningen. Vi erfarte at mange små korte samtaler/treningssituasjoner var viktigere enn å bruke mye tid en gang i blant. Men den store oppdagelsen var at vi sparte masse tid på konflikteløsning. Ikke umiddelbart, men på lang sikt viste det seg at dette var godt anvendt tid.
    Hør hva en lærer på trinnet uttaler: Det er et lite under det som skjer i år. Har time i natur og miljø (om sjøgress). Det er ikke et knyst i klassen. Alle elevene holder koken. Det er helt utrulig. Elevene holder helt fram til mål (dette intervjuet er tatt 25.mai på 7. trinn). Før tenkte vi at elevene holder til vinterferien. Deretter tenkte vi til påske.. må sette inn grep… uttaler læreren som har fulgt ut mange 7.klasser. Videre sier han: – Selv om vi har brukt mye tid på det sosiale – er vi mer effektive. Stort sett har elevene god arbeidsmoral, også de som sliter sosialt. Elevene opplever suksess i forhold til eget ståsted.
    Vi opplevde også store endringer i det relasjonelle samspillet elevene i mellom. En av klassens lærere sier: Gruppemønsteret i klassen er brutt. Det er etablert vennekonstellasjoner som ikke ville vært der før. Det er større mulighet for elevene til å søke den de har lyst til å være sammen med.
    På slutten av 7.klasse inviterte vi inn elever, foreldre til samtale for å oppsummere erfaringene. På møtet forteller en av elevene:
    vidarblogg2For tre år siden var klassen delt i tre grupper. Den ene gruppa var jentene og meg. Vi lekte i skogen. Gutta var på fotballbanen. Det var en gruppe til. Løp litt rundt. De var ikke en del av klassemiljøet. De var ikke med i den kule gjengen. Nå er det mer sånn at vi kan være sammen med hvem vi vil.
    En av guttene legger til: Vi kan gå rundt å snakke med den vi vil. Lar folk være velkommen. Før var vi mer redde for å vise hvem vi var. Du måtte ha det og det for å bli akseptert. En ble dytta ut av gjengen. Var ikke kul nok.
    En tredje kommenterer: Før i tiden var det sånn at når vi delte inn i grupper ble det småklikker i gruppene. Nå kan alle jobbe med alle.
    En av mødrene sier:

    “Respekten mellom elevene er veldig stor. Elevene har et engasjement for hverandre.”
    “Klassen er også flink til å ta seg av nye elever som kommer”, forteller en annen mor.
    Vi opplevde over tid store endringer hos elevene som slet med det sosiale samspillet. Det gikk litt to skritt fram og et tilbake. Det var viktig å se de store linjene og ikke la seg forstyrre av de negative hendelsene. Derfor er det svært gledelig når mor til Truls rett før ungdomsskolen uttaler følgende:

    “Min sønn har tatt ”alle kursa”. Han kan nå sette ord på følelser. Kan fortelle hvordan han har det. Han er blitt flink til å fortelle hva som er innvendig. Har lært at alle saker har to sider… Når jeg har vært trøtt og sliten har det vært vanskelig (å gjøre de rette tingene). Når min sønn begynte på skolen ble han sett på som en bråkemaker. Alle var livredde for å møte han i garderoben. Guttene i klassen har lært å bli kjent med han på en ny måte. Her blir du sett og hørt. Det er ikke tvil om at dette har hatt betydning for klassen… Nå har han lært å se – hvordan de tingene han sier til andre kan såre. De andre barna har samtidig lært å kjenne min sønn på en ny måte”
    Siden er det skapt mange nye SMARTe innovasjoner
    Drømmeklassen og erfaringene fra Kirkevoll skole skapte mye energi og optimisme. Dette har ført til nye ideer og sosiale innovasjoner. En av de viktigste er SMART språket. Et språk brukt i relasjonelle samtaler, som gjør det mulig å leite etter gode egenskaper og styrker hos hverandre.
    For at SMART språket skal bli tilgjengelig og felleseie for alle barn og voksne er det utarbeidet et undervisningsopplegg der barna skal gå inn i forskerrollen og forske på gode egenskaper i fortellinger som beskriver hverdagssituasjoner som barn kan kjenne seg igjen i. SMART oppvekst 1 for de eldste i barnehagen, SMART oppvekst 2 for første og andre trinn og SMART oppvekst 3 for tredje og fjerde trinn. SMART oppvekst 4 går mer i dybden og flytter i større grad forskningen over på en selv og relasjonene man inngår i (utgis høsten 2017). SMART ungdom er utviklet som et 90 timers undervisningsopplegg for ungdomsskole og videregående.
    Tenk hva arbeidet i denne klassen har ført til av energi, optimisme, pågangsmot og ikke minst håp om at våre kjære barn og unge kan takle skolegangen og livet på en mer meningsfull og bedre måte. Gjennom å bli verdsatt og anerkjent har Drømmeklassekonseptet utviklet seg til å bli noe mye mer og mye større. Vi står midt i en spennende reise det hele tiden skapes nye og lokale sosiale innovasjoner med barn og unge i sentrum. Arbeidet har spredd seg fra et klasserom til en hel skole, til en hel kommune og nå videre ut i Norges land og enda videre ut i den store verden. Følg oss på facebook.

    smart-poster-x2

  • S-styrkefokus,  suksesshistorie,  Undervisningstips

    Glisebok avslutning

    Hei!

    Nå har jeg holdt på med Gliseboken i 4.klasse et helt år, og de positive konsekvenene merkes godt. Vi ser at konflikter har gått ned, barna er mer fornøyde, har mer mimikk i ansiktet, gir komplementer til hverandre, kommenterer hverandres styrker, sier positive ting til oss som er der sammen med dem og jobber hardt og med glede i timene. Det er mer liv i dem nå, de føles tryggere og jeg ser at flere elever akkurat har startet en blomstring jeg gleder meg til å se fortsettelsen på. Vi har hatt utviklingsamtaler med elever og foreldre og sammen har vi opplevd å sitte med tårer i øynene over den fremgangen vi ser. Det gleder meg stort.

     

    20160609_090914Forrige uke var det sommeravslutning og dagen før hadde jeg planlagt en øvelse for å få oversikt over alle styrkene de har funnet til seg selv og andre i løpet av året. Alle styrkene har blitt limt inn i en liten bok og fortellingen er fortalt og skrevet ned. Jeg har skrevet en blogg om Gliseboken før. Jeg har satt av en time, siste time fredag, til dette. Denne timen er 30 min. norsk og 30 min. KRLE. Vi bruker timen til Glisebok, klassenstime og elevråd. Forrige uke gjorde vi noe annet med gliseboken vår en vi har gjort før. Vi lagde statestikk over alle egenskapen vi har limt inn og skrevet om i hele 4.klasse. Jeg gjorde det samtidig med ungene på pcen for en elev som var syk den dagen. Alle elevene skrev tellestreker på hvor mange ganger de hadde brukt styrker og skrevet om det. Deretter lagde de en 1.-3. plassering av styrkene. Tilslutt valgte de en styrke de føler ER dem. De kunne velge fra listen eller helt fritt fra alle styrkene.

     

    Et eksempel: 20160609_09285420160609_092923

    Mine styrker i 4.klasse
    Humor: llllllll=8
    Utholdenhet: llll=4
    Kreativitet: ll=2
    Hjelpsomhet: lll=3
    Tålmodighet: ll=2
    Mot: ll=2
    Nysgjerrighet: l=1
    Læringsglede: ll=2
    Ærlighet: l=1
    Omsorg: ll=2
    Integritet: lll=3
    Takknemlighet: ll=2
    Lederegenskaper: l=1
    Selvkontroll: l=120160609_092935
    Ansvarsbevissthet: l=1

    1. Humor=8
    2. Utholdenhet=4
    3. Hjelpsomhet, integritet=3

    Min hovedstyrke er: Humor

     

     


    20160609_170344_00120160609_170337

     

     

     

     

     

     

    Elevene leverte arket til meg og jeg begynte å lage kjeder med deres valgte styrke på. Jeg har plastkort med styrkene på og tredde i en farget tråd. På sommeravslutningen delte jeg ut høytidelig deres valgte styrke ved å si; Du er omsorgsfull! Alle klappet og neste person ble ropt opp. Dagen etter var de mange som valgte å gå med kjedet på skolen. Vi fikk også gode tilbakemeldinger fra rørte foreldre og besteforeldre. Jeg føler det var en god måte å runde av Glisebokarbeidet vi har hatt sammen. Neste år vil vi begynne på en ny bok som skal være

     

    full av styrker vi utvikler, ser og anerkjenner for andre og hverandre. Jeg gleder meg!

     

    Hilsen Eira

  • A-anerkjennelse,  suksesshistorie,  Teori om SMART,  Undervisningstips

    Hvordan jobbe med A – anerkjennelse i klasserommet

    Jeg jobber som kontaktlærer på 4.trinn i år samtidig som jeg har en 30% stilling i SMART oppvekst i Re kommune. SMART bokstavene står for de verdiene vi synes definerer hva smart oppvekst er: S – styrkefokus, M – medvirkning, A – anerkjennelse, R – relasjoner, T – trening. Prosjektleder Vidar Bugge-Hansen har skrevet mer om dette i sin blogg: Smart oppvekst – som kompass. Slik forklarer han A’en i SMART:

    A – anerkjennelse. ALLE må oppleve å bli sett på med positive øyne og bli fortalt med ord og kroppsspråk at man er verdifull. Dette er mikroferdigheter som kan skape oppadgående eller nedadgående spiraler i relasjonen og i den andres liv.  Uenighet og ulik forståelse er kilde til framgang og refleksjon. Ved å prøve å være gjest i den andres tanker og prøve å forstå hvordan verden ser ut herfra vil man også kunne oppnå anerkjennelse og gode relasjoner også i slike situasjoner.

    For meg er dette slik jeg ønsker å møte alle, med anerkjennelse og forståelse av deres perspektiv. Hvis jeg skal være helt ærlig har jeg en ganske så positivt syn på mennesket. Det er ikke alltid like lett å ha når man ser hva som skjer i verden, men jeg velger likevel å tro på at alle gjør så godt man kan. Det er bare det at noen ganger så blir ikke utfallet av slik man handlet så godt. Men jeg velger å tro at det ikke finnes onde barn. Det finnes barn som gjør ting som er uheldig for de rundt, som ikke tenker konsekvenser eller hva andre kan tro om deres handlinger. Derfor prøver jeg å lære dette til barna jeg har rundt meg. La meg komme med et eksempel;

    Det er norsktime og jeg har gitt beskjed om at alle elevene skal hente norskbøkene sine i skuffen sin. I mitt klasserom, som i alle andres regner jeg med, blir det å komme først til skuffen en konkurranse. Skuffesksjonen som elevene har bøker i er ekstremt lite effektiv, og elevene blir stående i kø å vente til den foran er ferdig. Dette er et fødested for konflikter og denne dagen kom to gutter tilbake til klasserommet gråtende. Den ene hadde slått den andre i bakhodet fikk jeg høre. Jeg kunne sagt “fy deg for å slå” og “si unskyld” og fortsatt med undervisningen. Men jeg føler det blir liten læring av disse ordene og som ikke løser noe som helst. Istedet pleier jeg å forske i hva som hendte. Jeg var aleine som lærer denne timen og hadde ikke mulighet for å ta guttene ut. Dessuten synes jeg det vil frarøve de andre elevene, som har sett hele situasjonen, mye læring. Det er jo altid slik at elever holder med hverandre utifra hvordan de tror situasjonen oppsto. Jeg går inn i hvert perspektiv og lar de fortelle.

    -Fortell meg hva som skjedde, Henrik?

    -Roar slo meg, sier han.

    -Ja, sier jeg , det var ikke noe godt og det kan jeg godt forstå.

    -Fortell fra begynnelsen, hva skjedde? Gutten forteller at han sto i kø og følte han foran tok så lang tid. Han ba han bli ferdig fort, og da svarte gutten foran med å slenge en bok i hode på han.

    -Hvordan var det å vente i kø?, spør jeg.

    -Det var kjedelig, jeg tenkte på at jeg ble sein til timen og jeg følte han brukte lenger tid enn nødvendig. Jeg kjente stresset i magen, forteller han videre. Jeg spør alltid hvor følelsen sitter og ber de beskrive den slik at de utvikler begreper på følelsene sine og kan kjenne de igjen.

    -Det boblet i magen og hjertet dunket, fortalte han.

    Så det er kø og de i køen er utålmodige, hvordan opplever du det, Roar? spør jeg gutten som hadde stått først i køen.

    -De bak meg presset meg mot skuffen så jeg ikke klarte å åpne den. Jeg ble sint da de ikke hørte på meg da jeg sa jeg ikke klarte å åpne skuffen. Sinnet boblet i magen og jeg ble varm i ansiktet. Så da jeg fikk opp boken kastet jeg den bakover.

    Når begge parter har forklart hvordan de følte situsajonen og forstår hvorfor de har oppført seg slik de gjorde er det skjeldent behov for en unnskyldning. Ingen av de ønsket at det skulle bli som det ble. Det var ingen ond handling som ble utført. Meningen de hadde puttet på situasjonen er borte og saken er løst. På denne måten blir begge parters følelser og opplevelse av situasjonen anerkjent. Når vi forstår hvorfor forsvinner behovet for en unnskyldning og. Det blir mer korekt å si; “Det var ikke slik jeg mente det skulle bli”.

    Det er mange måter å jobbe med anerkjennelse med barn. Her er noen eksempler;

    Anerkjennelse i klasserommet:

    1. Moralske dilemma situasjoner – I SMART oppvekst bøkene finnes det flere moralske dilemmaer man kan diskutere i klasserommet eller i barnehagen. Her er det viktig at vi som voksne ikke kommer med “riktige” løsninger, men holder oss nøytrale. Det er elevenes svar som skal spilles mot hverandre. Som lærer må jeg da si ting som speiler det de sier, oppsummerer det de sier og svare med nøytral stemme. Men samtidig  anerkjenne alles svar slik at de føler at det de sier er viktig.
    2. Snakke om hvordan det føles å ikke bli hørt på når man skal fortelle noe. Hvordan ønsker du andre skal opptre? Hvordan føltes det da?
    3. Lage plakat i klasserommet som handler om hvordan vi skal være med hverandre; Lytte til hverandre, se hverandre inn i øynene, nikke, smile, stille spørsmål og avslappet foroverlent kropp.
    4. Konflikthåndtering: Undersøke andres perspektiv. Hva skjedde? Det forstår jeg du følte. Det ville jeg også følt hvis jeg hadde oppled det samme. Hvordan kunne du ønske det skjedde?
    5. Sosialkonstruksjonisme perspektivet: Alle opplever en situasjon ulikt. Det er sammen vi kan finne ut hva som skjedde. Ved å forstå hvordan vi oppleved det som skjedde og hvilke merkelapper vi har puttet på situasjonen. Det er er ofte det ungen tror om situasjonen som gjør at det er vondt for dem. Det er ikke en sannhet, men flere sannheter.
    6. Ta alle elevene i hånden når de kommer inn i klasserommet imens du ser de i øynene.
    7. Hilse på morgen, øyekontakt og hei.
    8. Si hei. Det er mer virkningsfult når man bruker navnene til hverandre. Hei Eira, Hei Vidar osv.
    9. Hei- prosjekt på skolen: Alle elevene gikk med navnelapper en uke slik at vi kunne si “Hei …..” til dem.
    10. Lytte til det de har å fortelle og vise at man synes det er fint å høre. Følge opp med spørsmål.
    11. Anerkjenne styrkene de har.

    ElephantJeg tenker at ofte kan det virke som om barna trenger hjelp eller råd. Men så er det anerkjennelse de trenger for å komme seg ut av følelsen de opplever, eller/og for å føle seg sett og forstått. Dette er ikke noe som bare er for barn, men for alle mennesker i alle aldre.

     

    Her er flere blogger om de andre bokstavene i SMART: S-styrkefokus i klasserommet og M-medvirkning i klasserommet.

     

    Jeg er sikker på at du har mange andre måter å anerkjenne barna på. Del med oss på vår facebookgruppe og lik oss på vår side og få med deg nyheter fra oss.

    Lykke til!

    Eira Susanne Iversen

    Lærer, forfatter og SMART konsulent

  • suksesshistorie,  Teori om SMART,  Undervisningstips

    En situasjonsrapport fra arbeid med Smart oppvekst i en tredjeklasse på Kirkevoll skole.

    Bjørn Hauger

     

                Det er en kald januar mandag morgen, og jeg er på vei inn i en tredje klasse på Kirkevoll skole. Elevene og læreren sitter allerede på plass da jeg kommer inn i klasserommet. Barna sitter i en halvbuet sirkel foran tavla. Iselin, som er elevenes klasseleder, starter opp timen med å forklare hva de skal gjøre. Elevene skal lære flere begreper for å kunne sette ord på måter å opptre på som gjør at både en selv     og andre har det godt i sosiale situasjoner. Elevene har allerede jobbet med fem   slike begreper. Det er selvkontroll, takknemlighet, integritet, omsorg og læringsglede. En sentral tanke bak utviklingsarbeidet Smart oppvekst er at når disse positive egenskapene (styrkene) tas i bruk i daglige situasjoner i klasserommet, og i barnas oppvekstmiljø så vil det skapes et miljø som gjør at barna er på sitt beste overfor hverandre, og i forhold til faglig læring.

                 Det jeg ønsket å lære mer om er hvordan en slik opplæring foregår.

     

     

    Iselin leser fra Smart oppvekst bok 3
    Iselin leser fra Smart oppvekst bok 3

    Oppstart

    Det første som slår mer når jeg kommer inn i klasserommet er hvor rolig det er. Barnas oppmerksomheten er rettet mot læreren, og det som skal skje i timen. Sirkelen brukes som en fysisk formen for organisering av møtet. Sirkelen åpner for likeverdig deltagelse fra alle. Alle elevene gis mulighet til å se hverandre. Alle har mulighet til å se og bli sett når man snakker. Sirkelen gjør det mulig for mange å ta i bruk mange former for deltagelse. Elevene kan tenke igjennom hver for seg, de kan snu seg til sidemannen og snakke sammen to og to, og man kan raskt ha samtaler i plenum. Sirkelformen er en struktur som brukes for å fremme likeverdig deltagelse.

    Iselin forteller hva de skal gjøre. De skal jobbe videre med ”Smart oppvekst”. Iselin går kort gjennom de Smart begrepene de har jobbet med før, og forteller at hun skal lese en ny historie fra en av ”Smart oppvekst bøkene”. Disse bøkene inneholder en rekke fortellinger om barns hverdagsliv på skolen. I fortellingene blir elevene kjent med barn som står overfor en rekke moralske dilemma og verdivalg i hverdagen. ”Smart oppvekst” har utviklet et språk bestående av 20 begreper, som man kan bruke for å sette ord på det som gjøres av gode ting (verdier), og er gode måter å være på (personlige styrker) i det sosiale samspillet mellom barn, og mellom barn og voksne.

    I dag skal klassen jobbe videre med begrepet integritet. Når jeg hører dette blir jeg litt overrasket. ”Dette er da et vanskelig begrep”, tenker jeg.” Kan elever i en tredjeklasse lære dette begrepet, ikke bare forstå hva det betyr leksikalt, men hva ordet betyr i bruk: Hvordan man kan opptre med integritet i en alder på ni år”?

    Jeg vender oppmerksomheten mot Iselin og elevene. Iselin begynner å leser fra Smart boka. Jeg ser på elevene. Jeg ser at en av jentene gjesper. En gutt vrir litt på seg. Noen kikker litt bort på meg. Men utenom det er barna helt stille. Alt vi hører er stemmen til læreren. Alles blikk er rettet mot Iselin. Det er en ganske lang historie. En av elevene rekker opp handa i det historien slutter. Læreren har ikke fortalt hva som skal skje etter at historien har blitt lest opp, men denne gutten vet det tydeligvis.

    Iselin lukker boka. Nå skal elevene involveres i en samtale om det de har hørt. Det første spørsmålet til elevene er slik: Husker dere hvor historien startet? Hendene rekkes ivrig i været. Vi får høre at historien begynner i en ”mattetime”. Rektor kommer inn i klassen. Husker dere hva hun het”, spør Iselin? Elevene svarer. Deretter neste spørsmål: ”Husker dere navnene på flere av på de som var med i historiene. Elevene svarer en etter en. Navnene Mons og Mille skrives på tavla. ”Hvem andre var med”, spør læreren? ”Jenny”, svarer en elev”. ”Husker dere enda flere navn”, spør Iselin. Nye navn nevnes. Iselin knytter en kort kommentar til hver av navnene etter hvert som navnene skrives opp på tavla slik at elevene skal huske hva slags rolle de har hatt i historien.

    I historien får vi høre om en gutt som feilaktig har blitt beskyldt for å gjøre noe galt, som han ikke har gjort. De snakker om hvordan denne gutten, i den forrige historien de leste, hadde mistet selvkontrollen og kasta linjalen i gulvet. Elevene blir spurt om hva han kunne gjort i stedet for å kaste linjalen i gulvet. Barna forslår at han kunne ha sagt i fra at han hadde følt seg urettferdig behandlet.

    I denne historien er det noen som står opp for Mons. Mons har blitt beskyldt for å ha stjålet et sverd. Det har han ikke gjort. Mons er den som får skylden når noe går galt. ”Jenny forsvarer Mons”, forteller en av elevene i klassen. ”Det er integritet”, forteller hun.

     

    Refleksjon og relasjon skapes
    Refleksjon og relasjon skapes

    Fra åpen samtale til fasilitering av dialoger

    Samtalene i denne timen handler om når styrker som takknemlighet, og verdier som læringsglede kom til uttrykk i den oppleste historien. Læreren spør og elevene svarer.Denne delen av samtalen er formet som en åpen samtale. De som vil svare rekker opp hånden. Mange deltar, men langt fra alle. Selv om det er en skog av hender som rekkes i været er det bare en som kan svare av gangen.

    Læreren skifter derfor samtaleform. Alle elevene skal aktiviseres. Iselin kommer med følgende instruksjon. ”Nå skal du få et spørsmål. Dere skal først tenke igjennom en og en. Deretter skal dere snakke sammen to og to”. Iselin reiser seg opp og peker på hvem som skal snakke sammen. Deretter skal vi høre hva dere har kommet fram til i plenum.

    Det første spørsmålet som skal besvares er følgende: ”I historien får vi høre om noen som viser omsorg. Hvem gjør det – og hva var situasjonen? ” .Elevene sitter litt og tenker selv. Ingen sier noe. Det er helt stille. Deretter får de beskjed om å vende seg mot den de skal snakke sammen med.

     

    Det blir ivrige samtaler i klasserommet. Jeg ser at barna har blikk-kontakt. Jeg legger merke til at det er mange smil. Etter at elevene har fått pratet litt sammen to og to, oppsummeres svarene i plenum. Denne måten å strukturere samtalene på skjer gjennom mange spørsmål og svar runder. Den siste av disse rundene handler om integritet.

    ”Nå skal vi jobbe med integritet”, sier Iselin: ”Tenk igjennom. Har du noen gang stått opp og forsvart noen? Eller har du opplevd at noen har stått opp og forsvart deg?”

     

    Elevene sitter og tenker litt over spørsmålet i stillhet. Deretter setter de seg sammen to og to for å dele erfaringer. Jeg setter meg bort til to jenter som prater sammen. ”Jeg tror jeg har sett det”, sier den ene jenta”. ”Jeg vet ikke,” sier den andre. ”Dette er ikke lett”, tenker jeg. Men nå er de i gang med å trene. Jeg er spent på hva slags eksempler som kommer frem.

     

    Etter at elevene er ferdige med å dele erfaringer to og to, spør læreren: ”Kan du fortelle din historie Anders?”. Læreren har tydeligvis satt seg sammen med et par av elevene for å hjelpe dem til å hente fram eksempler. En av jentene forteller: ”Jeg forsvarte Emmeline. Det var noen større jenter som sa noe stygt om henne. Jeg fortalte at sånn skulle de ikke si”. Det kommer et nytt spørsmål fra Iselin. ”Hva skjer når noen står opp for deg?” Det kommer en ny hånd i været: ”Jeg blir glad inni meg”.

     

    Etter denne innledende samtalen, der et eksempel på integritet ble løftet frem, er det flere som ”husker” eksempler på situasjoner der de selv eller andre hadde vist integritet. Jeg får høre om historier der elevene står opp for andre i situasjoner der en lue blir kasta på taket, og der gutter i femteklasse opptrer truende i en situasjon når de venter på skolebussen.

    Iselin er SMART. Hun har styrkefokus, opptatt av medvirkning, opptrer anerkjennende, skaper gode relasjoner til hver enkelt elev og elevene i mellom. For å få dette til er hun opptatt av trening.
    Iselin er SMART. Hun har styrkefokus, opptatt av medvirkning, opptrer anerkjennende, skaper gode relasjoner til hver enkelt elev og elevene i mellom. For å få dette til er hun opptatt av trening.

     

     

    Kompass for utviklingsarbeidet

    Utviklingsarbeidet Smart oppvekst har som bakenforliggende antagelse at alle sosiale systemer, og alle mennesker har et potensiale til å fungere godt og dårlig. Vi vet for eksempel at ”et blikk fra en annen” kan være nok til at jeg føler meg liten, eller at en anerkjennende kommentar eller oppmuntring fra en venn, kan fylle meg med dyp glede og få meg til å strutte av selvtillit.

    Hvis dette stemmer blir spørsmålet hvordan man kan klare å være sammen, og lære sammen, på en slik måte at alle opplever å ha det godt. Kenneth Gergen (2009) bruker begrepet generativ dynamikk om en type samspill hvor det fylles liv inn i relasjonene, og en type samspill som får alle de involverte til å blomstre . Å skape liv inn i relasjonen handler ikke bare om å skape liv mellom mennesker, men også liv mellom barnet og for eksempel det emnet man skal jobbe med (Sjong, 2015). Når enkelte barn opplever mangel på motivasjon for et fag eller emne kan det være nyttig å stille spørsmål ved hva man kan gjøre for at relasjonen mellom barnet og en tekst (ei bok), eller et saksområde blir livfull, eller hvis man tar barnets perspektiv: Fylt med læringsglede eller kjærlighet til å lære.

    Fordi alle barn, skoleklasser og sosiale systemer er forskjellig, må de som skal være sammen og lære sammen finne ut hva de trenger for at de relasjonene de er en del av skal være preget av optimal livfullhet. Når man skal skape oppvekstmiljøer som skal gi alle mulighet til å ta ut sitt potensiale må de bakenforliggende kriteriene for å skape slike oppvekstmiljøer være tydelig for alle. Gjennom Smart oppvekst har Re kommune utviklet et kompass – og staket ut en felles kompasskurs for alt oppvekstarbeidet. Kompasset tar utgangspunkt i bakenforliggende teorier og forskning innen styrkebaserte endringsprosesser og over ti års erfaringer med anvendelse av disse teoriene i arbeidet med barn og unge (Våge- Bugge-Hansen, 2012;2103, Hauger, 2015)

     

    Kompasset Smart oppvekst – er:

     

    S – står for styrkebasert tenkning.

    M- står for medvirkning

    A – står for anerkjennelse

    R – står for relasjonsfokus

    T- står for trening

     

    I tillegg til dette verdikompasset er det utviklet en rekke praktiske verktøy som ledere og fagfolk som jobber med barn og unge, trekke veksler på for å skape samhandling i hverdagen som gjør at disse verdiene kan omsettes til praktiske handlinger.

    Blant annet har man gjennom utviklingsarbeidet ”Smart oppvekst” laget et felles språk og begrepsapparat om styrker, og verktøy for å trene barn og unge til å lete etter det som går bra i sosiale situasjoner, samt verktøy basert på deltagende aksjonsforskning for å skape regier for likeverdig involvering av alle barna i læringsprosesser både i enkelt-timer (her-og nå) , og i lengre utviklingsprosesser

     

    I denne undervisningsøkten har det vært et eksplisitt fokus på et begrepsapparat om styrker, og barna har øvet på ferdigheter i å identifisere og snakke om alt det som går bra i gjenkjennbare sosiale situasjoner. Gergen , MacNamee og Barrett (2001) skriver at vi trenger et mer relasjonelt ansvarlig språk i våre daglige liv. Smart oppvekst har bidratt til å utvikle et slikt språk og gjøre det tilgjengelig for barn og unge.

     

    Gjennom læringsprosessen involveres barna i relasjonelle samtaler om begrepene, om når styrkene er i bruk, og i moralsk resonnering (hvordan kunne han eller hun ha handlet annerledes?). Fokuset er på det relasjonelle medansvaret vi har for hverandre.

    I den relasjonelle tilnærmingen ligger det også en antagelse om at eleven lærer best når det de skal jobbe med oppleves som meningsfullt. Når elevene involveres i relasjonelle samtaler om historiene, når de må relatere til erfaringer i eget og andres liv, så handler det også om å søke etter det som skaper mening, som vekker positive følelser og som læres når vi er i trygge og varme relasjoner til andre.

     

    Oppsummering.

    Besøket i tredjeklasse er slutt. Timen er over. Elevene har trent på å ta i bruk et språk om styrker for å oppdage og sette ord på alt det som gjøres bra i mellom barn og voksne i hverdagen. De trener også på deltagerdemokratiske måter å lære på, og være sammen på, og på moralsk resonnering. Jeg legger merke til at alt elevene sier blir møtt med anerkjennelse. Det er ikke noe i det som blir sagt som er feil. Det er ingen korrigeringer, eller ”fasitsvar” som kommer fra læreren. Jeg legger også merke til at evnen til å ”huske” erfaringer der de selv har opptrådt i tråd med de foretrukne styrkene og verdiene: Takknemlighet, selvkontroll, omsorg, læringsglede og integritet øker når man begynner å snakke om det.

     

    Selv om fokus i denne timen har vært på TRENING, så har elevene blitt involvert i arbeidet med å SAMSKAPE et læringsmiljø som er bra for alle. Jeg velger å bruke begrepet å samskape fordi begrepet både kan brukes for å peke mot prosesser – og resultat. Prefikset ”sam” (co) forteller oss også hva slags verdier som skal legges til grunn for samarbeidet i klassen. Det peker mot en type likeverd eller komplementaritet mellom menneskene (Myers og Wooten, 2012). Både mellom barna og mellom læreren og barna. Dette understøttes av kompassbegrepene ”deltagelse” og ”styrker”. Styrker viser mot en komplementaritet preget av et mangfold av unike positive egenskaper i et samfunn.

     

    Ordet å skape viser til at det er noe som skal komme ut av prosessen. Målet er et oppvekstmiljø der alle kan være på sitt beste. Det er det som er hele idéen til prosjektet Smart oppvekst. I det Iselin er på vei ut av timen, forteller hun meg: ”Arbeidet med Smart oppvekst gjør at vi får elever som bryr seg oppriktig”.

     

    ”De har blitt positive medskaper av sitt eget oppvekstmiljø”, tenker jeg med meg selv.

     For mer utfyllende lesing henviser vi til mye god faglitteratur hos Sareptas

    Referanser

     

     

    Gergen, K.J. (2009) Relational Being. Beyond Self and Community. Oxford University

    Press.

    Hauger, Bjørn (2015). Anerkendende processer som drivkraft for kulturudvikling i større

    systemer. I: Lund, G.E. og Haslebo, G. Kulturutvikling i skolen – hvordan. København. Dansk psykologisk forlag.

    Myers, V., og Wooten, L.P. (2012) . Generative Change in Health Care Organizations: Co-

                Creating Health to Reduce Health Disparities. I: Golden-Biddle, K. og Dutton, J. E.      Using a Positive Lens to Explore Social Change and Organizations. Building a   Theoretical and Research Foundation.

    Sjong, E.(2015). Relations og styrkebasert klasseledelse som drivktaft for

                kulturudvikling. I: Emmertsen, G. og Haslebo, G. Kulturudvikling i skolen – hvordan. København. Dansk psykologisk forlag.

    Våge,G. A. and Bugge-Hansen,V (2015). Smart oppvekst 3. Identifiser barns styrker

    gjennom sosiale historier og moralske dilemmaer. Tønsberg: Sareptas.

     

  • julekalender,  karakteregenskap,  suksesshistorie,  Undervisningstips

    Julekalender luke 24: Vær så snill og smil

    Velkommen til Smart oppvekst sin julekalender luke 24! Her kommer det en ny lek!

    Positive karakteregenskaper:

    • Humor – Evne til å glede seg selv og andre.
    • Mot – Når vi gjør noe som er bra (eller har lyst til), enda vi synes det er litt skummelt.

    Sosiale ferdigheter:

    • Kjenne egne følelser
    • Bruke selvkontroll

    24. VÆR SÅ SNILL OG SMIL
    Utstyr: 0

    Alle sitter i en sirkel med en frivillig i midten. Den frivillige bøyer seg ned mot en person som han/hun velger ut, ser han/henne dypt inn i øynene og sier “Kjære, hvis du er glad i meg, så vær å snill og smil?” Mottageren skal svare “Kjære, jeg er glad i deg, men jeg kan ikke smile.” Det er lett -men mottageren KAN IKKE SMILE, glise, bevege munnvikene oppover eller fnise. Og den frivillige i midten kan ikke på noen måte berøre mottageren, men kan gjøre alt mulig annet. Den frivillige fortsetter til noen smiler og bytter deretter plass med den personen.

    04-mot16-humor

    Lykke til og god jul!

    Hilsen Smart oppvekst gjengen

  • julekalender,  karakteregenskap,  suksesshistorie,  Undervisningstips

    Julekalender luke 23: Putelek

    Velkommen til Smart oppvekst sin julekalender luke 23! Her kommer det en ny lek!

    Positive karakteregenskaper:

    • Kreativitet – Det er når vi tenker nytt og finner nye og gode løsninger.
    • Humanisme – Tro og handle ut i fra at alle mennesker er like mye verdt selv om de ser forskjellige ut og mener forskjellige ting.

    Sosiale ferdigheter:

    • Å takle det å bli flau
    • Vise forståelse for andres følelser

    23. PUTELEK
    Utstyr: Puter
    Det er en eller flere “fangere” med hver sin pute. Denne/disse puten(e) gis videre til andre, ved at den trykkes mot maven/brystet på personen. Den eneste måten du kan unngå å bli putefanget på, er ved å klemme en av de som står nærmest deg. Du har ikke lov til å klemme den samme hele tiden. Det er viktig at alle elevene er villige til å redde hverandre ved å klemme når “puten kommer”. De som nøler eller ikke tørr å klemme en de står ved siden av vil bli tatt. Elevene vel øve mye på å være nær hverandre. Dette er en gylden mulighet til å snakke om kroppspråk også.

    19-kreativitet

    Lykke til!

    Hilsen Smart oppvekst gjengen.

     

  • julekalender,  suksesshistorie,  Undervisningstips

    Julekalender luke 22: Syvsoveren

    Velkommen til Smart oppvekst sin julekalender luke 22! Her kommer det en ny lek!

    Positive karakteregenskaper:

    • Tålmodighet – Det trenger vi når vi venter på noe.
    • Selvkontroll – Når du bestemmer over det du gjør på en positiv måte.

    Sosiale ferdigheter:

    • Å takle et tap/nederlag
    • Følge instrukser

    22. SYVSOVEREN
    Utstyr: 0

    En av deltakere begynner å være “prikkeren”. De andre deltakerne i leken legger seg ned på gulvet med hodet ned, slik at de ikke ser. “Prikkeren” går rundt og vekker deltakerne ved å prikke de en gang på ryggen. Deltakere som blir prikket på ryggen reiser seg opp så lydløst som mulig. Til slutt er det bare en av deltakerne som “sover”. “Prikkeren” teller da lydløst til tre med tre fingre opp i været slik at alle deltakerne kan se det. Alle roper da “syvsover`n”. Den personen som blir syvsoveren får være “prikker” neste gang.
    02-tålmodighet05-selvkontroll

    Lykke til!

    Hilsen Smart oppvekst gjengen