• EQ,  følelser,  psykisk helse i klasserommet,  psykiskhelse,  S-styrkefokus,  SMART oppvekst,  SMART oppvekst 4,  Sosialt arbeid i klasserommet,  suksesshistorie,  Takknemlighet

    Ha det bra, Enhjørninger!

    Jeg sitter for tiden å skriver en liten tekst til hver elev jeg skal si ha det til i 7.trinn. Det er ingen enkel oppgave merker jeg. Jeg ler, tørker en tåre og smiler mens jeg skriver. Vi lærere har en fantastisk jobb. Tenk å få lov til å bli glad i så mange mennesker og være så mye sammen med dem hver dag, og så vondt det er å slippe tak i dem.

    Jeg har i 4 år jobbet med den samme klassen med et systematisk styrkefokus og psykisk helse hver eneste uke. 4 år har de hørt meg snakke om styrker, anerkjennelse, følelser, hatt medvirkning på alt som er mulig å få til, trekket ispinner, byttet plasser, snakket om positiv intensjon forståelse, ansvarliggjort dem, hatt høye krav med en støttende hånd i ryggen, lest fortellinger, hatt moralske dilemmaer, ordnet opp i krangler og uenigheter, snakket om at alle er viktig, alle har en stemme, alle skal frem, alle har styrker. Nå er de ferdige i 7.klasse og på vei videre ut i verden, der jeg ikke følger med. Jeg håper jeg har sådd noen frø i dem.

    Vi har grått, ledd og følt. Sammen, alltid sammen. Det startet kanskje som et lite eksperiment fra min side. Hva vil egentlig skje hvis jeg gjør dette HVER uke? Fort forsto jeg at jeg måtte utvikle mer. Begrep på følelser, metoder og inngangsporter som måtte lages. Jeg har fulgt det de har hatt behov for der de er. Det de har etterspurt har jeg utviklet metoder for. Det er mange eksperter som sier mye som er lurt, men ikke viser praktiske metoder for å gjennomføre det i full klasse. Det er også vanskelig å få støtte til å ta utdanning innenfor dette. Derfor har jeg gjort det på egen regning og utviklet metoder derifra, og jeg har skrevet ned alt sammen. Fra høsten av vil dette kanskje bli samlet i en ny praksis bok? Jeg krysser fingrene.

    Jeg har jobbet som lærer i 13 år nå, men jeg har aldri investert så mye i et kull som jeg har gjort denne gangen. Jeg er så stolt at jeg holdet på å sprekke. De er så utrolig dyktig faglig og jeg har aldri opplevd en så faglig sterk klasse. De har også mye empati for andre, verktøy til å forstå seg selv og ordne opp i konflikter. Livet er ikke lett, og jeg kan ikke si at jeg vet hvordan man kan leve dette livet uten å feile, få vondt, lide eller gråte. Vi feiler, men vi reiser oss igjen og prøver igjen. Det er ikke alltid like pent å forstå noe nytt om deg selv eller andre, men det er godt å oppleve at det kan ordne seg. Det å oppleve at det går bra er viktig. Det er faktisk vanlig å synes noe er vanskelig, men vi prøver igjen, sammen. Perfekt finnes ikke, eller er det det som er perfekt?

    Jeg har som en spøk fortalt dem at jeg tror på enhjørninger. For meg ligger det mye bak. Det er et symbol på at vi må ha døren åpen for muligheter. Kanskje er det vi sier til oss selv, ikke sannhet? Kanskje er noen av de tingene vi tror er sannhet, ikke sant i det hele tatt? Våg å tvile litt på de harde rammer vi må forholde oss til. Kanskje er det mye innenfor rammen vi faktisk kan gjøre? Det var ingen som sa at jeg måtte gjøre de tingene jeg har gjort i klasserommet. Det var en flamme i meg som brant, og jeg følte jeg ikke hadde noe valg. Da de rundt meg begynte å se resultatene begynte de å spørre, hva har du egentlig gjort i klassen din, Eira? Heldigvis har jeg hatt kolleger og en rektor med samme verdisystem som har opprettholdt verdisystemet vårt.

    Jeg begynte for ca. 2 år siden å bekymre meg litt for hvordan det skulle gå hvis de kommer i klasser på ungdomskolen som ikke lytter til dem, ikke har styrkefokus osv? Da begynte jeg å jobbe enda mer med deres integritet og mot. Håpet mitt er at de kan sette igang og få ringvirkninger rund seg. Jeg har tro på at det finnes dyktige folk videre i systemet de kommer til å møte. Hvis ikke har jeg “samskapt” en liten arme av Enhjørninger som jeg er sikker på kommer til å sette spor. Det har de i meg, og de siste ukene nå mot slutten er som å miste 39 barn. Jeg skal glede meg og sørge på samme tid.

    Samtidig ligger det glede og forventninger til neste kull jeg skal få. Jeg skal nemlig ned i 4.klasse igjen, men nå med nye samarbeidspartnere. Vil jeg få det til igjen? Vil det fungere enda en gang? Kanskje vil det være enda mer tilpasset, siden jeg nå vet sånn ca. hva som fungerte på denne gjengen. Eller vil det bare være akkurat den sammensetningen av mennesker som ble til det jeg ser nå? Tiden vil vise. Jeg er heldigvis forelsket i prosessene, og håpløshet og motgang er nøtter for meg å knekke og et fokus for meg å snu.

    Jeg gleder meg!

    Eira Susanne Iversen

    Lærer, forfatter og foredragsholder

  • følelser,  PIF- positiv intensjon forståelse,  psykisk helse i klasserommet,  Ukategorisert

    PIF – Positiv Intensjon Forståelse

    Hei!

    Gjennom mitt arbeid med psykisk helse i klasserommet har jeg etterhvert utviklet mange metoder og begreper. En prosess som har vært svært nyttig har vært å jobbe med noe jeg har kalt Positiv Intensjon Forståelse.

    Jeg hører ofte frasene “snillt og slemt barn”. Jeg forstår hva man tenker det skal bety, men det er egentlig et forferdelig ordvalg. Ved å ha jobbet 12 år i skoleverket og et levd liv, vet jeg en del om merkelapper som blir satt på barn og voksne. Paul Moxnes kaller det flytangst når vi mennesker trenger å putte mennesker i bokser, lage systemer, regler og følge de. Vi lager disse sikre boksene for å føle oss trygge. Det er det samme som skjer når vi leter etter ansikter i et abstrakt maleri. Vi prøver febrilsk å finne mønster, systemer og sette merkelapper på slik at vi vet hvor vi har folk. Da føles det trygt. Jeg kan forstå at det kanskje er mer utygt for noen å tenke at mennesker kan være og gjøre både og. At det ikke er svart-hvitt, rett-galt eller slem-snill. For vi har lyst til å se på oss selv som gode mennesker. Men jeg tenker at vi kan såre andre mennesker uten at det vår intensjon. Vi kan gjøre noe ut fra en god intensjon, som får en negativ konsekvens for andre, uten at vi tenkte på det. Det gjør oss ikke til slemme mennesker.

     

    Jeg nekter å være med i merkelapp-klubben og vil heller leve i svevende undrende-land, der jeg etterstreber å finne ut den gode intensjonen til folk. For meg blir verden et bedre sted på den måten. Det gir meg håp at bak en negativ hendelse, ligger det en positiv intensjon som slo negativt ut. Fordi vi ikke er tankelesere eller fremtidsvitere, kan vi ikke alltid se at vi kommer til å såre noen. Vi kan ha tenkt det ville bli bra, så slår det helt feil ut. Det gleder meg stort når noen kommer til meg, sier de opplevde noe, og spør om det stemmer. Da viser de meg at de har en åpen dør for at det kanskje var noe annet enn ondskap som fikk meg til å gjøre akkurat det.

    For jeg har enda ikke møtt et ondsakpsfult barn, som med mening, planlegger det negative utfallet. Hvis de finnes, og det forteller mange meg at de gjør, så vil jeg heller være naiv frem til jeg ikke ser noen annen utvei. Noen kan oppleve at det føles godt å lage opprør, men likevel er den innerste intensjonen å føle seg bedre. Jeg hører også voksne kalle barn egoister. Da kjenner jeg at jeg reagerer med en gang. Man skal ta hensyn til seg selv, det er en god ting. Men også andre. Slik jeg ser det er de halveis, neste steg er å oppleve at andres glede kan gjøre deg godt. For gjør vi virkelig noe BARE for at det er godt for DEM? Eller gjør vi det fordi det er godt for oss å gjøre godt? Er det en gang mulig at det kan være en vinn-vinn situasjon? Dette er filosofiske spørsmål som fortsatt diskuteres. Det å jobbe med empati og forståelse for andres handlinger er viktig for å få til gode relasjoner. For å kunne tilpasse deg og det du gjør, må du slippe ditt eget perspektiv for et øyeblikk og gå inn i den andres.

    La meg gi deg et eksempel:

    Et barn, la oss kalle hun Frida, kommer inn og forteller at Hanne slo henne. I denne situasjonen høre Hanne slem ut, og Frida er det synd på. Vi setter oss på et rom og jeg begynner å spørre spørsmål for å komme ned til hva som skjedde først. Det er akedag og elevene har utviklet en lek hvor de henger etter hverandre etter et akebrett. På grunn av mye knall og fall, har det blitt en regel om å bare ha 4 stk. pr akebrett. Hanne spurte 3-4 ganger om hun kunne være med Frida, men hun sa nei hver gang fordi akebrettet var fult. Likevel var det en annen elev som fikk være med. Mest fordi han ikke spurte og bare hang seg på akebrettet. Dette tolket Hanne som om Frida ikke ville ha med henne, og hun ble såret, men reagerte med sinne og slo til Frida. Frida forsto ikke hvorfor, fordi hennes positive intensjon var å følge reglene som var satt. Hanne sin positive intensjon var at hun ville leke med Frida og bli venn med henne, fordi hun ser opp til henne og liker henne godt.

    For å komme ned til det som ligger under en negativ hendelse og vonde følelser bruker jeg “pil ned”- metoden, der man spør “Hva så?” eller: “Hva er dumt med det?”, for å komme ned til sakens kjerne. Det endte med at begge gråt, fordi de så hvordan de hadde såret hverandre, uten at det var det de egentlig ønsket. De klemte hverandre og det var ingen behov for unskyldninger for de forsto hverandres perspektiv fult og helt.

    Kenneth Gergen forklarer i sin bok om sosial konstuksjonisme, at det ikke er en sannhet, men flere. Akkurat som historien om de blinde menn og elefanten, vet vi ikke alene den hele og fulle sannhet. Det vet vi bare når vi snakker sammen og prøver å sette oss inn i hverandres perspektiv.
    Denne perspektiv tenkningen er noe jeg tidlig forklarer mine elever.Ved å påpeke at det du synes er helt vanlig, kan en annen synes er fulstendig unormalt. Men hvem har bestemt at noe har mer verdi enn noe annet? Ingen. Eller slik som Gergen sier: alle som er enige. Men det har ikke vært oppe i et styre eller blitt stemt over alltid, vi kopierer atferd for å passe inn. Det er dette som er de sosiale konstruksjonene vi lager oss. ER vi enige om noe, eller at alle gjør det, da er det sånn det skal være.

    Positiv intensjon forståelse handler om å finne den positive grunnen til at man gjør som man gjør. Hvis vi lager en sosial konstruksjon om at; her er det ikke slemme barn og alle sitt perspektiv har verdi, blir det lettere å forske i hva som har skjedd når det oppstår negeative hendelser. Barna blir rolige og tryggere når de tror på at jeg ikke er på jakt etter hvem sin skyld det var. Jeg er opptatt av å forstå og at de forstår. Da er det lettere å gjøre noe annet neste gang.

    La meg gi deg et til eksempel:

    Det er norsk time og jeg har gitt beskjed om at alle elevene skal hente norskbøkene sine i skuffen sin.
    I mitt klasserom, som i alle andres regner jeg med, blir det å komme først til skuffen en konkurranse. Skuffeseksjonen som elevene har bøker i er ekstremt lite effektivt system, og elevene blir stående i kø å vente til den foran er ferdig. Dette er et fødested for konflikter og denne dagen kom to gutter tilbake til klasserommet, gråtende. Den ene hadde slått den andre i bakhodet fikk jeg høre.

    Jeg kunne sagt:
    «Fy deg for å slå” og “si unnskyld” og fortsatt med undervisningen.
    Men jeg føler det blir liten læring av disse ordene og som ikke løser noe som helst. Isteden pleier jeg å forske i hva som hendte. Jeg var alene som lærer denne timen og hadde ikke mulighet for å ta guttene ut. Dessuten synes jeg det vil frarøve de andre elevene, som har sett hele situasjonen, mye læring. Det er alltid slik at elever holder med hverandre ut ifra hvordan de tror situasjonen oppsto. Jeg går inn i hvert perspektiv og lar de fortelle.

    -Fortell meg hva som skjedde, Henrik?
    -Roar slo meg, sier han.
    -Ja, sier jeg , det var ikke noe godt og det kan jeg godt forstå.
    -Fortell fra begynnelsen, hva skjedde? Gutten forteller at han sto i kø og følte han foran tok så lang tid. Han ba han bli ferdig fort, og da svarte gutten foran med å slenge en bok i hode på han.
    -Hvordan var det å vente i kø?, spør jeg.
    -Det var kjedelig, jeg tenkte på at jeg ble sein til timen og jeg følte han brukte lenger tid enn nødvendig, med mening. Jeg kjente stresset i magen, forteller han videre.
    Jeg spør alltid hvor følelsen sitter og ber de beskrive den slik at de utvikler begreper på følelsene sine og kan kjenne de igjen.

    -Det boblet i magen og hjertet dunket, fortalte han.

    Så det er kø og de i køen er utålmodige, hvordan opplever du det, Roar? spør jeg gutten som hadde stått først i køen.

    -De bak meg presset meg mot skuffen så jeg ikke klarte å åpne den. Jeg ble sint da de ikke hørte på meg da jeg sa jeg ikke klarte å åpne skuffen. Sinnet boblet i magen og jeg ble varm i ansiktet. Så da jeg fikk opp boken kastet jeg den bakover.

    -Det boblet i magen og hjertet dunket, fortalte han.

    -Så det er kø og de i køen er utålmodige, hvordan opplever du det, Roar? spør jeg gutten som hadde stått først i køen.

    -De bak meg presset meg mot skuffen så jeg ikke klarte å åpne den. Jeg ble redd for å klemme fingrene mine og jeg ble sint da de ikke hørte på meg da jeg sa jeg ikke klarte å åpne skuffen. Sinnet boblet i magen og jeg ble varm i ansiktet. Så da jeg fikk opp boken kastet jeg den bakover.

    Når begge parter har forklart hvordan de følte situasjonen og forstår hvorfor de har oppført seg slik de gjorde er det sjeldent behov for en unnskyldning, selv om de ofte utrykker det. Ingen av de ønsket at det skulle bli som det ble. Det var ingen planlagt ond handling som ble utført. Meningen og merkelappen de hadde puttet på situasjonen er borte og saken er forløst. På denne måten blir begge parters følelser og opplevelse av situasjonen anerkjent. Når vi forstår hvorfor (den andres perspektiv), forsvinner også behovet for en unnskyldning, selv om det ofte naturlig kommer.

     

    Jeg ønsker vi skal gå bort fra skyldfordeling til å prøve å forstå hverandre og hvorfor vi gjør som vi gjør. Hvis vi kan ha det så trygt sammen at vi kan vise våre sårbare sider, dele de, snakke om de, støtte hverandre og vise at vi setter pris på åpenheten mellom oss, blir også muligheten for å få en god relasjon bedre. Når det sårer meg at du har det vondt, og det gleder meg at du er glad- kan vi sammen skape den verden jeg tror vi alle drømmer om.

    Håpefull hilsen

    Eira Susanne Iversen

    Lærer, forfatter, coach

    og SMART konsulent

     

     

    Kilder:

    Coaching : hva – hvorfor – hvordan
    Gjerde, Susann, Bergen, Fagbokforl, 2010, 296 s., isbn: 9788245009699,

    Positiv angst i individ, gruppe og organisasjon : et organisasjonspsykologisk perspektiv
    Moxnes, Paul, Oslo, Universitetsforl, 2012, 302 s., isbn: 9788215019901,

    Ekte lykke : den nye positive psykologien
    Seligman, Martin E.P., Tangeraas, Thor Magnus, Oslo, Universitetsforl, 2009, 310 s., isbn: 9788215016184,

    En invitasjon til social konstruktion,

    Gergen, Kenneth, Mindscape 2.utg. 2012.

  • følelser,  psykisk helse i klasserommet,  psykiskhelse,  Sosialt arbeid i klasserommet,  Vennskap

    En prosess mot GODE VENNSKAP

    Hei!

    Det er spennende hvordan vi lærer. Jeg var på en forelesning hvor vi snakket om dybdelæreing som er en av de “nye” begrepene vi lærere skal få under huden. Ved gjevne mellomrom bytter man ord på ting, og vi skal inn i noe nytt. Heldigvis er “dybdelæring” gjennom å forstå begreper ikke noe nytt når man er lærer, men jeg forstår mer og mer viktigheten av det. SMART begrepene er nettopp slike begreper. Det hjelper til med dybdelæring av begrepene som er knyttet opp mot det å være menneske og ha gode relasjoner. Bare tenk etter hvor viktig det er å vite hva omsorg er, eller hjelpsomhet og respekt. Via begreper og forståelse av dem, kobler vi på følelsene og så kan vi øve på handlingene. Det er ikke så lett å vite hva som er gode relasjoner hvis man ikke har opplevd det, følt på det eller snakket om det.

     

    Det er desverre ikke slik at alle vet hvordan det  er å ha en virkelig god venn. Kanskje finner de seg i å bli behandlet dårlig, eller tror at et vennskap skal være vanskelig og at man skal regne med å bli såret eller gjort narr av. Derfor føler jeg at ved å definere hva en venn er, kan elevene lettere gjenkjenne og derfor velge de gode relasjonene i livene deres.

    I arbeidsboken til SMART oppvekst 4 har vi laget flere måter å drømme fremover på. Det er viktig å la seg drømme om hva man ønsker, på den måten vil vi automatisk fjerne stengsler, gjøre ting tydeligere, og gå mot det vi vil ha mer av i livet. For mellomtrinnet har vi delt opp drømmen innenfor flere tema slik som vennskap.

    På høyre side i boken står spørsmålene og venstre side kan fylles inn i et tre alt de kommer på i forhold til spørsmålene jeg stiller.

     

    På ungdomsskolen har klassemiljøet vært akkurat slik du håpet det skulle være. Her tør du å være deg selv
    med alle dine styrker og svakheter. Du har gode venner som du kan både le og gråte sammen med.
    a) Fortell hvordan et drømmeklassemiljø er for deg. Tenk relasjoner og hvordan dere har det sammen
    som venner. Hva håper du kommer til å skje resten av barneskolen og på ungdomsskolen?
    b) Hva håper du å fortelle om friminuttene? Hva gjør dere sammen? Hvordan ser drømmefriminuttet ut
    for deg?
    c) Hvilke gode egenskaper eller personlige styrker har du brukt mye av for å være en god venn? Hva
    håper du å fortelle (se gjerne gjennom SMART egenskapene og velg deg ut tre til fem)?
    Disse egenskapene skrives i røttene på treet neste side.
    d) På hvilken måte opplever du at vennene er en støtte for deg? Hva håper du å fortelle om?
    Hvilke styrker og gode egenskaper har de som du setter stor pris på?
    e) På hvilken måte er du en støtte for andre? Hva håper du å fortelle om?
    f) Nå skal du fantasere. Fortell om en spesielt viktig episode/hendelse som har hatt stor
    betydning for deg og ditt forhold til de andre i klassen. Det kan være en vanskelig situasjon for
    deg som har løst seg på en meget god måte eller noe helt annet. Hva ønsker du kommer til å skje?

    Elevene fylte ut sin side i arbeidsboken selv individuelt imens jeg stilte spørsmålene. Deretter samlet jeg alt i plenum på tavlen, og så skrev inn på pc og limte inn på en gul plakat. Nå har vi definert hva et godt vennskap er for oss og neste steg blir å gjøre noe for å oppnå det igjennom et veikart.

    ET GODT VENNSKAP

    Stole på hverandre
    Ha det hyggelig sammen
    Ha det morsomt sammen
    Finne på ting sammen
    Stille opp for hverandre
    Møtes ofte
    Hjelpe hverandre
    Dra på ferier sammen
    Trygghet – Være trygg
    Kunne være seg selv
    Samarbeider
    Humor
    Omsorg
    Respekt for hverandre
    Å kunne snakke sammen om forskjellige ting
    At man drar hverandre inn i praten
    Man vil det beste for hverandre
    Være der når det gjelder
    Tørre å gråte
    Snakke om vanskelige ting
    Snakke om positive ting
    Troverdig
    Tørre å prate om følelser
    Inkludere
    Gi gaver
    Ikke være redd for at hemmeligheter blir spredd
    Ikke klage og være sure

     

    Vi har laget slike oppgaver i forhold til disse temaene:

    VENNSKAP

    SKOLEFAG
    FRITID
    SELVFØLELSE
    DRØMMEBOLIGEN
    DRØMMEJOBBEN

    DRØMMEUTDANNINGA
    FRITIDSINTERESSER FYLT
    MED GLEDE OG ENERGI

     

    Det jeg opplever ved å jobbe på denne måten er at vi kommer dypere inn i hva et vennskap er. Ungene får bredere forståelse og jeg merker at de også kan sette ord på hva de vil ha i et vennskap. Ofte er det det at to unger ser på vennskap forskjellig som gjør at det blir krangler. En ønsker å være med hjem to ganger i mnd, eller finne på ting i helgene, imens den andre tenker at å møtes på skolen er nok. Disse forventingene er det som må snakkes om. En ønsker å kunne fortelle om vanskelige ting og bli møtt på en anerkjennede måte slik som; Å det skjønner jeg er vondt for deg. Mens en annen ønsker råd på hvordan man kommer seg ut av det. En tredje vil kanskje ikke snakke om slikt i det hele tatt og ønsker heller å le og spille spill via nett. Ved å snakke om og utrykke disse behovene blir det lettere å bli gode venner med de du passer sammen med og gir deg det du trenger og du kan gi dem det de trenger.

    Jeg gleder meg til å jobbe litt videre med dette fremover.

    Lykke til!

    Hilsen Eira S. Iversen

    Lærer, forfatter, coach og

    SMART konsulent.