• A-anerkjennelse,  M-medvirkning,  Omsorg,  psykiskhelse,  Sosialt arbeid i klasserommet

    Hele skolen jobber med OMSORG!

    Hei!

    Røråstoppen skole ligger i Re kommune i Vestfold og er en av skolene i RE som jobber med SMART oppvekst. Vi er heldige å ha en rektor som er engasjert og er god til å drive prosesser som gjør at man føler at man er med på å bestemme. I et samarbeid mellom elevrådet på skolen, skolens visjon og foreldre har skolen valgt å jobbe felles med Omsorg. I ca 2 mnd skal alle klassene jobbe på sin måte mot å få mer omsorg i klassen og skolen. Elevrådet har bestemt noen tiltak slik som; omsorgshemmelig venn og lage omsorgs tegninger som skal henges opp i fellesområdet. Før vi startet i klasserommet fikk vi tid til å prate sammen på små grupper på et møte og kom på mange ideer. Alle ideene ble skrevet ned og delt ut på et ark. Neste møte fikk vi utdelt en liste med forslag og fikk tid til å bestemme oss for “omsorgstiltak”.

    20170421_143540I min klasse har vi gjort dette:

    Aller først definerte vi hva omsorg er for oss. Jeg spurte spørsmålet: Hva tenker du at omsorg er? Elevene snakket sammen to og to og skrev ned noen forslag, deretter satte jeg to og to par sammen slik at det ble en liten gruppe. De sammenliknet forslagene og lagde en lengre liste. Så fikk de i oppgave å velge ut de to viktigste forslagene. Tilslutt spurte jeg en og en gruppe i plenum om å høre et forslag. Dette skrev jeg opp på tavlen. Jeg hørte opp svar helt til de ikke hadde mere. Jeg tok bilde av tavlen og lagde en “Dette er Omsorg for oss” plakat som jeg hang opp i klasserommet. Den ser slik ut:

    Neste steg for oss var å finne tiltak som vi skulle gjøre hver uke. Jeg hang opp en omsorgsplakat øverst i veikartet vårt. Så delte jeg opp veien i uker. Uke 19, 20, 21. Deretter spurte jeg spørsmålet til klassen: Hva kan vi gjøre for å få mer omsorg i klassen vår? Jeg er ute etter helt konkrete tiltak, små ting de kan gjøre hver dag mot hverandre, sammen eller aleine. Elevene snakket sammen to og to, og jeg skrev på tavlen. Da tavlen var full, snakket de sammen igjen om hvilke forslag som var en favoritt. Vi valgte en uke av gangen. Dette var det de valgte:

    20170522_13061120170522_13061620170522_130619

    20170522_130607

     

     

     

     

     

     

     

     

    Slik ser veikartet vårt ut nå. I uke 19 valgte de å lage en handshake de skulle gjøre hver morgen og etter skoleslutt. Jeg trakk to og to elever og de øvde på en håndhilsen sammen. De bestemte også at vi skulle ha noe vi kaller “love bomb”. Det foregår slik: En elev trekkes og setter seg på en stol foran hele klassen. Eleven skal ikke krysse armer eller bein, prøve å ha et åpent kroppspråk. Den som blir “bombet” skal også se på de som snakker til dem og “puste”komplimentet inn. Eleven som mottar får ikke lov til å si noe. Jeg setter klokken på 5 minutter og setter meg sammen med klassen. Klassen lager setninger som de forteller den forand. Vi har respekt for hverandre og bare venter på tur, rom til at vi kan si noe. Begynner noen samtidig, stopper vi opp og en av oss sier det og deretter den neste. Dette blir en god flyt som ikke blir avbrutt av håndsopprekning ol. Jeg lagde starten på noen setninger som sto på tavlen bak eleven. Setningene starter på:

    Jeg liker at…

    Jeg elsker at…

    Du er/har….

    Jeg er glad for…

    Du er god til…

    Jeg har en liste hvor jeg skriver opp de som har blitt “bombet” og vi har sommål å komme igjennom alle før skole slutt. Elevene elsker dette, og det er virkelig rørende å sitte å lytte til!

    I uke 20 ville de fortsette med dette og lage rollespill. De ble satt i grupper og måtte komme på hva de skulle rollespille helt selv. De kikket på definisjonsplakaten for inspirasjon. Tilslutt viste alle rollespillene sine. Vi brukte en lang økt på dette. 1,5 time.

    I uke 21 ville de fortsette med rollespill og love bomb. Og jeg førte på veikartet et ønske fra meg; skrive i Omsorgsprotokollen. Rektor har lagt en bok i allrommet der alle elevene på skolen kan skrive en historie om omsorg. I en time mens de jobbet, og under undervisning gikk en og en opp og skrev en historie.

    Dette har virkelig vært et fantastisk prosjekt. Jeg merker godt at veikartet gjør at vi klarer å holde tråen og ikke glemme fokuset. De siste ukene vil jeg i tillegg gi de en hemmelig venn, og vi tegner tegninger om hvordan omsorg ser ut. De skal henge i fellesrommet på skolen.

    Hilsen Eira

     

  • A-anerkjennelse,  suksesshistorie,  Teori om SMART,  Undervisningstips

    Hvordan jobbe med A – anerkjennelse i klasserommet

    Jeg jobber som kontaktlærer på 4.trinn i år samtidig som jeg har en 30% stilling i SMART oppvekst i Re kommune. SMART bokstavene står for de verdiene vi synes definerer hva smart oppvekst er: S – styrkefokus, M – medvirkning, A – anerkjennelse, R – relasjoner, T – trening. Prosjektleder Vidar Bugge-Hansen har skrevet mer om dette i sin blogg: Smart oppvekst – som kompass. Slik forklarer han A’en i SMART:

    A – anerkjennelse. ALLE må oppleve å bli sett på med positive øyne og bli fortalt med ord og kroppsspråk at man er verdifull. Dette er mikroferdigheter som kan skape oppadgående eller nedadgående spiraler i relasjonen og i den andres liv.  Uenighet og ulik forståelse er kilde til framgang og refleksjon. Ved å prøve å være gjest i den andres tanker og prøve å forstå hvordan verden ser ut herfra vil man også kunne oppnå anerkjennelse og gode relasjoner også i slike situasjoner.

    For meg er dette slik jeg ønsker å møte alle, med anerkjennelse og forståelse av deres perspektiv. Hvis jeg skal være helt ærlig har jeg en ganske så positivt syn på mennesket. Det er ikke alltid like lett å ha når man ser hva som skjer i verden, men jeg velger likevel å tro på at alle gjør så godt man kan. Det er bare det at noen ganger så blir ikke utfallet av slik man handlet så godt. Men jeg velger å tro at det ikke finnes onde barn. Det finnes barn som gjør ting som er uheldig for de rundt, som ikke tenker konsekvenser eller hva andre kan tro om deres handlinger. Derfor prøver jeg å lære dette til barna jeg har rundt meg. La meg komme med et eksempel;

    Det er norsktime og jeg har gitt beskjed om at alle elevene skal hente norskbøkene sine i skuffen sin. I mitt klasserom, som i alle andres regner jeg med, blir det å komme først til skuffen en konkurranse. Skuffesksjonen som elevene har bøker i er ekstremt lite effektiv, og elevene blir stående i kø å vente til den foran er ferdig. Dette er et fødested for konflikter og denne dagen kom to gutter tilbake til klasserommet gråtende. Den ene hadde slått den andre i bakhodet fikk jeg høre. Jeg kunne sagt “fy deg for å slå” og “si unskyld” og fortsatt med undervisningen. Men jeg føler det blir liten læring av disse ordene og som ikke løser noe som helst. Istedet pleier jeg å forske i hva som hendte. Jeg var aleine som lærer denne timen og hadde ikke mulighet for å ta guttene ut. Dessuten synes jeg det vil frarøve de andre elevene, som har sett hele situasjonen, mye læring. Det er jo altid slik at elever holder med hverandre utifra hvordan de tror situasjonen oppsto. Jeg går inn i hvert perspektiv og lar de fortelle.

    -Fortell meg hva som skjedde, Henrik?

    -Roar slo meg, sier han.

    -Ja, sier jeg , det var ikke noe godt og det kan jeg godt forstå.

    -Fortell fra begynnelsen, hva skjedde? Gutten forteller at han sto i kø og følte han foran tok så lang tid. Han ba han bli ferdig fort, og da svarte gutten foran med å slenge en bok i hode på han.

    -Hvordan var det å vente i kø?, spør jeg.

    -Det var kjedelig, jeg tenkte på at jeg ble sein til timen og jeg følte han brukte lenger tid enn nødvendig. Jeg kjente stresset i magen, forteller han videre. Jeg spør alltid hvor følelsen sitter og ber de beskrive den slik at de utvikler begreper på følelsene sine og kan kjenne de igjen.

    -Det boblet i magen og hjertet dunket, fortalte han.

    Så det er kø og de i køen er utålmodige, hvordan opplever du det, Roar? spør jeg gutten som hadde stått først i køen.

    -De bak meg presset meg mot skuffen så jeg ikke klarte å åpne den. Jeg ble sint da de ikke hørte på meg da jeg sa jeg ikke klarte å åpne skuffen. Sinnet boblet i magen og jeg ble varm i ansiktet. Så da jeg fikk opp boken kastet jeg den bakover.

    Når begge parter har forklart hvordan de følte situsajonen og forstår hvorfor de har oppført seg slik de gjorde er det skjeldent behov for en unnskyldning. Ingen av de ønsket at det skulle bli som det ble. Det var ingen ond handling som ble utført. Meningen de hadde puttet på situasjonen er borte og saken er løst. På denne måten blir begge parters følelser og opplevelse av situasjonen anerkjent. Når vi forstår hvorfor forsvinner behovet for en unnskyldning og. Det blir mer korekt å si; “Det var ikke slik jeg mente det skulle bli”.

    Det er mange måter å jobbe med anerkjennelse med barn. Her er noen eksempler;

    Anerkjennelse i klasserommet:

    1. Moralske dilemma situasjoner – I SMART oppvekst bøkene finnes det flere moralske dilemmaer man kan diskutere i klasserommet eller i barnehagen. Her er det viktig at vi som voksne ikke kommer med “riktige” løsninger, men holder oss nøytrale. Det er elevenes svar som skal spilles mot hverandre. Som lærer må jeg da si ting som speiler det de sier, oppsummerer det de sier og svare med nøytral stemme. Men samtidig  anerkjenne alles svar slik at de føler at det de sier er viktig.
    2. Snakke om hvordan det føles å ikke bli hørt på når man skal fortelle noe. Hvordan ønsker du andre skal opptre? Hvordan føltes det da?
    3. Lage plakat i klasserommet som handler om hvordan vi skal være med hverandre; Lytte til hverandre, se hverandre inn i øynene, nikke, smile, stille spørsmål og avslappet foroverlent kropp.
    4. Konflikthåndtering: Undersøke andres perspektiv. Hva skjedde? Det forstår jeg du følte. Det ville jeg også følt hvis jeg hadde oppled det samme. Hvordan kunne du ønske det skjedde?
    5. Sosialkonstruksjonisme perspektivet: Alle opplever en situasjon ulikt. Det er sammen vi kan finne ut hva som skjedde. Ved å forstå hvordan vi oppleved det som skjedde og hvilke merkelapper vi har puttet på situasjonen. Det er er ofte det ungen tror om situasjonen som gjør at det er vondt for dem. Det er ikke en sannhet, men flere sannheter.
    6. Ta alle elevene i hånden når de kommer inn i klasserommet imens du ser de i øynene.
    7. Hilse på morgen, øyekontakt og hei.
    8. Si hei. Det er mer virkningsfult når man bruker navnene til hverandre. Hei Eira, Hei Vidar osv.
    9. Hei- prosjekt på skolen: Alle elevene gikk med navnelapper en uke slik at vi kunne si “Hei …..” til dem.
    10. Lytte til det de har å fortelle og vise at man synes det er fint å høre. Følge opp med spørsmål.
    11. Anerkjenne styrkene de har.

    ElephantJeg tenker at ofte kan det virke som om barna trenger hjelp eller råd. Men så er det anerkjennelse de trenger for å komme seg ut av følelsen de opplever, eller/og for å føle seg sett og forstått. Dette er ikke noe som bare er for barn, men for alle mennesker i alle aldre.

     

    Her er flere blogger om de andre bokstavene i SMART: S-styrkefokus i klasserommet og M-medvirkning i klasserommet.

     

    Jeg er sikker på at du har mange andre måter å anerkjenne barna på. Del med oss på vår facebookgruppe og lik oss på vår side og få med deg nyheter fra oss.

    Lykke til!

    Eira Susanne Iversen

    Lærer, forfatter og SMART konsulent