• Foreldresamarbeid,  julekalender,  karakteregenskap,  M-medvirkning,  psykiskhelse

    ÅRETS JULEKALENDER I BARNEHAGEN

    Da var det tid for ny julekalender i barnehagen.

    I Ramnes private barnehage er vi nå i full gang med årets julekalender på avdelingen min i barnehagen. I år er dette Baglerne som består av 3-4-åringer. Siden fjorårets kalender var så vellykket ønsker vi å gjøre det med samme fokus, dvs. SMART fokus på foreldresamarbeid. Men i år ønsker vi en ny vri for å koble den sammen med årets prosjekt – de fire elementene.

    Det er mange sannheter om deg og meg. Det å leite etter styrker og gode sider hos hverandre i stedet for feil og mangler vil være avgjørende for hvilken virkelighet vi skaper. Å ha fokus på suksesser og suksessfaktorer vil gi bedre resultater enn et problemfokus. Vi skal ikke avvise problemer og utfordringer, de må også anerkjennes og bearbeides, men forskning viser at hvis vi klarer å ha et forhold på 5 positive mot 1 negativ vil det føre til oppadgående spiraler.

    Med dette som bakgrunn for hvordan vi ønsker å skape de mest verdifulle og fruktbare sannhetene og best mulig barndom og oppvekstvillkår for barna i barnehagen, har vi i år som i fjor valgt å koble på foreldrene i styrkefokuset i SMART tankesettet. Vi har også valgt å koble opp julekalenderen mot årets prosjekt – de fire elementene, noe som vil hjelpe oss å holde den røde tråden med målsettingen for prosjektarbeidet vårt på plass gjennom hele året. Målet med prosjektjobbingen er:

    “I arbeidet med de 4 elementene jord, luft, ild og vann, skal vi stimulere til nysgjerrighet og læringsglede. Alle skal oppleve sammenheng og fellesskap.”

    Som kjent er vann et av de fire elementene. Vann kommer i tre forskjellige former, bl.a. som fast – dvs. is. Så hva med å fryse fast “kindereggkuler” med navn inni i en pose med vann, slik at barna må knuse isen for å finne ut hvem som skal få sitt brev denne dagen? Barna i barnehagen elsker is og under vinteren er de stadig på jakt etter istapper som de kan slikke og suge på. De samler dem i bøtter og skulle helst tatt dem med seg inn og etter det også hjem.

    I rammeplan for barnehagen står det:

    “I barnehagen skal barna oppleve et stimulerende miljø som støtter opp om deres lyst til å leke, utforske, lære og mestre. Barnehagen skal introdusere nye situasjoner, temaer, fenomener, materialer og redskaper som bidrar til meningsfull samhandling…Personalet skal være oppmerksomme på barnas interesser og engasjement og legge til rette for læring i ulike situasjoner og aktiviteter.” (Udir 2017:22)

    Videre står det:

    “Gjennom arbeid med natur, miljø og teknologi skal barnehagen bidra til at barna opplever, utforsker og eksperimenterer med naturfenomener og fysiske lover.” (Udir 2017:52)

    Ved ha på seg de “riktige brillene” for å få med oss hva barna er opptatt av når vi skal velge hva og hvordan vi vil jobbe med barnegruppa, vil vi kunne skape et større engasjement hos barna rundt forskjellige temaer. Ved å dra inn barnas interesse for vann og is i julekalenderen tenker vi at det kan bli en fin måte å holde den røde tråden i prosjektet i live under julemåneden , samtidig som vi har fokus på både foreldresamarbeid og det å løfte fram de gode sidene ved hvert enkelt barn. Dette vil igjen hjelpe oss å holde fokus på hvilke sannheter som er viktige å holde fokus på. Samtidig etterkommer vi også rammeplanens føringer ved å spille videre på det barna er interesserte i og nysgjerrige på.

    Utfordringen var det visuelle for barna. Kalenderen kan jo ikke fysisk være til stede inne på avdelingen og ute er det jo ikke gitt at det er kaldt nok heller. Vinduet vårt har derfor blitt rutet inn i 24 felt ved hjelp av rød tape. På hver ispose med “kindereggkule” henger det en laminert tegning som alle barna har laget en hver av. Disse tegningene er blitt nummerert og blir satt fast på isposene i fryseren slik at vi vet hvilken pose som er dagens “luke” i kalenderen. Etter at barnet har “åpnet luken” sin blir tegningen hengt opp i vinduet og vi får en form for nedtelling til jul.

    Brevene til barna henger på en snor i taket. Når brevet fra foreldrene er lest og reflektert rundt vil det bli hengt tilbake opp på snoren uten konvolutten slik at alle kan se historien. Vi vil også benytte mulighetene som byr seg til å lese historiene om igjen, på lik linje med historiene som barna har i permene sine.

       

     

    Hvis du vil lese mer om fjorårets kalender og hvordan den ble til kan du klikke på linken under:

    http://smartoppvekst.no/planlegging-av-arets-julekalender-i-barnehagen-smart-fokus-pa-foreldresamarbeid/

    Ha en riktig god førjulstid og husk å roe ned.

    Hilsen Eva Bonde

    SMART-konsulent

    Barne- og ungdomsarbeider

     

     

     

     

     

     

     

  • Ukategorisert

    Julekalender 4. desember

    HVA ER FORANDRET, PARTNER?-par
    Utstyr: 0

    Positive karakteregenskaper:

    • Kreativitet -Det er når vi tenker nytt og finner nye og gode løsninger.
    • Samarbeid – Det er når vi klarer å jobbe sammen med andre for å få til noe.

    Dette er en lek hvor man kan jobbe i små grupper eller to og to. Del elevene inn på en av disse måtene:

    • Be alle om å finne seg en partner
    • Gå rundt i klasserommet for å finne en med samme øyenfarge.
    • Finn en i klassen som har samme hårfarge som deg.
    • Be elevene stille seg på en rekke fra svart hår til lyst hår. sett dem deretter sammen to og to fra start til slutt på rekken.

    Be dem først om å se på hverandre i noen få sekunder og deretter snu ryggen til hverandre og forandre fem ting på utseende sitt (klær, hår, noe de holder i hendene, m.m.). Minst en forandring skal være veldig tøysete. Partnerne snur seg så mot hverandre igjen når de er klar og forsøker å gjette de fem tingene som er forandret. Bytt deretter roller.

    Spør elevene hvilke egenskaper de brukte under lekene til slutt!

    Fremgangsmåte når man skal leke SMART leker

    Før leken:

    • Vis frem styrkene som skal øves på i dag gjennom lek. Les teksten på bildet og snakk litt om egenskapen.
    • Forklar reglene i leken.
    • Bli enige om regler.

    Under leken:

    • Styrkespott elevene underveis i leken. “Nå er dere kreative!”, “Her skjer det omsorg.”
    • Snakk om det som skjer under leken: tanker, følelser og styrker. Vi har en anerkjennende tone og holdning til det som skjer.
    • Juster regler, hvis det er nødvendig.

    Etter leken:

    • Snakk om styrker: “Hvilke styrker ble brukt nå?”, “På hvilken måte ble denne styrken brukt?”
    • Finn nye kreative løsnigner og/eller forbedringer i leken.

     

    Lykke til!

    Hilsen SMART oppvekst gjengen

  • julekalender,  Ukategorisert

    Julekalender 3. desember

    NAVNEBØLGE med bevegelse

    Utstyr: 0
    Positive karakteregenskaper:
    • Kreativitet – Det er når vi tenker nytt og finner nye og gode løsninger.
    • Humor – Evne til å glede seg selv og andre med smil og latter.

    Alle står i en ring. En person starter med å si navnet sitt og gjør en bevegelse. F.eks. «Jeg heter Hanne og gjør sånn» og personen hopper. Etterpå svarer alle: «Jeg heter Hanne og gjør sånn» –og alle hopper. Dette fortsetter hele veien rundt. Spør til slutt; Hvilke karakteregenskaper brukte vi nå?

    Fremgangsmåte når man skal leke SMART leker

    Før leken:

    • Vis frem styrkene som skal øves på i dag gjennom lek. Les teksten på bildet og snakk litt om egenskapen.
    • Forklar reglene i leken.
    • Bli enige om regler.

    Under leken:

    • Styrkespott elevene underveis i leken. “Nå er dere kreative!”, “Her skjer det omsorg.”
    • Snakk om det som skjer under leken: tanker, følelser og styrker. Vi har en anerkjennende tone og holdning til det som skjer.
    • Juster regler, hvis det er nødvendig.

    Etter leken:

    • Snakk om styrker: “Hvilke styrker ble brukt nå?”, “På hvilken måte ble denne styrken brukt?”
    • Finn nye kreative løsnigner og/eller forbedringer i leken.

     

    Lykke til!

    Hilsen SMART oppvekst gjengen

  • Ukategorisert

    Hvordan jobbe med gode relasjoner i klasserommet – Del 2

    Hei!

    Å jobbe med klassemiljø er ikke noe man gjør en og annen periode. Det er ikke noe man “når” og blir ferdig med. Det er noe jeg er nødt til å ha fokus på hele tiden, og det er ikke noe som blir perfekt. Vi er mennesker, vi føler tenker og handler både bevisst og ubevist. Og derfor har jeg valgt å legge mye i å forstå hverandre og å være innenfor samme enhet i klasserommet. Det er ikke alltid vi er det, men det er noen ganger jeg får gåsehud av å se på elevene ha et samspill og en trygghet som jeg ikke har sett før i en klasse. Andre ganger missforstår man og tenker at det  ha et godt klassemiljø bare er å ha positive følelser sammen. Det er det ikke. Det er å ha rom for alt vi føler og tenker, og vite hva vi skal gjøre når ting oppstår, og kunne bytte fokus og gå videre. For å føle seg trygg i en klasse, slik at du kan konsentrere deg om det du skal lære, må vi være nær og innenfor. Derfor vil jeg i denne lille blogg-serien fortelle hva jeg gjør i klassen for å holde den “varm”. Jeg har skerevet en del 1 av denne serien med 7 tips til bedre relasjoner i klasserommet også.

    Jeg elsker å ha små leker hvor jeg trekker en paralell til det virkelig livet. Slik som:

    Øvelse 8: Hviskeleken:

    Denne er ganske kjent! Elevene satt i trappen, en aula liknende undervisningstrapp vi har i basen vår. En elev på den ene enden lagde en setning og hvisket den videre. Det var 39 elever i trappen og i enden kom det ut en setning som var ganske så forskjellig enn den som begynte. Noen setninger hadde til og med funnet opp ord eller laget en helt annen mening enn den som var intensjonen fra start!

    Dette er en gylden mulighet til å snakke om 1. og 2. og 3. håndsinformasjon. Vi snakket om når andre mennesker snakker om andre mennesker, eller situasjoner de har hørt om at skjedde. Da er det ikke sikekrt dat var akkurat slik. Alarmbjeller bør gå av når du har personer foran deg som snakker om noen andre hele tiden. Når du ikke var der selv, da vet du faktisk ikke hva som skjedde. For det som skjedde blir tolket i hver hjerne den går innom, hvert eneste perspektiv forandrer historien litt. Hvert eneste menneske forandrer litt på historien slik at den passer den personen best. Slik at den kommer best ut av det. Ikke fordi folk er slemme, men kanskje fordi folk ønsker å bli oppfattet som gode. Dette skjer ikke alltid bevisst, men som mottaker bør man ha den bevisstheten at det man hører ikke nødvendig er sannhet. Jeg lagde denne plakaten for å henge opp i klassen som en påminner om det vi snakket om.

    Øvelse 9: Jeg og du er like vi!

    Jeg har før brukt et venndiagram og snakket om likeheter og forskjeller mellom oss. Men hvis målet er at vi skal bli bedre kjent og like hverandre, da kan vi ikke fokusere på forskjeller. For hva er det som gjør at man liker folk? Jo, at de likner deg. At man har felles interesser, like måter å være på, liker det samme osv. Når noen er lik oss selv, eller har noe vi ønsker å ha selv, da får vi positive følelser for den andre. Så ut i fra den tanken lagde jeg denne oppgaven:

    Jeg lagde en liten sirkel i midten der elevene skrev: navnet sitt og… Deretter lagde jeg en strek til hvert hjørne på et a4 ark. Hver lille trekant skal fylles med det du og en annen har av like ting. SLik som matretter dere begge liker, saker dere brenner for, farger, familie, film, serie, hobby, ønsker, øyenfarge, tro, fag du liker, klær, utseende, og alt mulig som dere har som er likt. For hvor mer du ser at dere har flere likheter hvor lettere er det å like den andre. For man kan vel ikke mislike noen som er SÅ lik meg eller? Hver gang elevene fikk en ny sidemann, så fikk de denne oppgaven å fylle ut en trekant. Det vil si at eleven kunne bruke det samme arket til fire elever. I mellomtiden hang arket oppe på veggen så alle kunne se hvor like vi er!

     

     

     

     

     

     

     

    Øvelse 10: 1, 2, 3 -lek

    På slutten av timen leker vi noen ganger små par-leker. Siden vi bytter plasser ofte, gjør vi slike relajonsleker når vi bytter partner. Denne leken heter 1, 2, 3. To og to sitter sammen og skal telle til tre om igjen og om igjen, et tall hver. Da vil man måtte si forskjellige tall hver gang, og man må konsentrere seg godt sammen. Etter en liten stund bytter jeg ut ett og ett tall med forskjellige tegn, ord, lyder ol. Slik:

    Bytte ut 2 med wow!: 1 – wow! – 3.

    Bytte ut 3 med tommel opp tegn: 1 – wow – tommel opp

    Bytte ut 1 med HEI: Hei – Wow! – Tommel opp.

    Kjempe gøy lek som bygger relasjoner og får elevene (eller voksne) å gjøre noe sammen.

     

    Det var tre øvelser jeg har gjort i min klasse! Del gjerne dine tips på SMART oppvekst forum!

    Hilsen Eira Susanne Iversen

    Lærer, forfatter, coach og

    SMART konsulent

  • følelser

    Å anerkjenne følelsene i samtalen

    Hei!

    Vi har i disse dager fått se den nye overordnet del i opplæringsplanen. Jeg kjenner det er mange punkter der som både engasjerer meg og utfordrer oss i skolen.

    Jeg var ferdig utdannet lærer i 2006 og var det første kullet med 4 år lærerudanning på Eik i Tønsberg. Vi hadde bare fag over 30 stp, noe som gjør meg kvalifisert for jobben min ifølge de nye kravene. Det betyr også at jeg ikke behøver å ta mer fag for å kunne undervise videre på skolen der jeg jobber. Men jeg har selv valgt å gjøre det. Selv om min interesse for psykisk helse ikke blir prioritert med støtte, og de studiepoengene jeg samler innenfor psykisk helse for barn, unge og voksne ikke står på listen over fag vi kan studere, ser jeg det som en av de viktigste tingene jeg har studert som lærer.

    For uten at barna har det trygt og godt i klasserommet og sammen, skjer det ikke mye læring. Er hodet fult av støy og mørke tanker, kroppen i brann og i skyggeland, hjelper det ikke hvor kunnskapsrik jeg er i KRLE. Jeg trenger andre verktøy, annen kunnskap fra et annet felt: Helse. Jeg vil vite mye om tanker, følelser og hvorfor hendelser skjer. Hvordan hjernen fungerer og hvordan jeg

    kan anerkjenne og hjelpe til med å utjevne forskjeller i samfunnet. Både emosjonellt og faglig må barna få mulighet til å få lik kompetanse slik de fungerer godt i samfunnet. Eller for å dra det litt lenger; nå drømmene sine, tåle å leve, tåle motgang, vite hva man skal gjøre når vanskelige ting oppstår, ha viljekraft og mot til å ta valg ut fra det de vil, ønsker og vil bidra med, oppleve glede og gode relasjoner.

    Den overordnet delen forteller:

    2. Prinsipper for læring, utvikling og danning

    Skolen har både et danningsoppdrag og et utdanningsoppdrag. De henger sammen og er gjensidig avhengig av hverandre. Prinsippene for arbeid med læring, utvikling og danning skal hjelpe skolene til å løse dette doble oppdraget.

    Grunnopplæringen er en viktig del av en livslang danningsprosess som har enkeltmenneskets frihet, selvstendighet, ansvarlighet og medmenneskelighet som mål.
    Opplæringen skal gi elevene et godt grunnlag for å forstå seg selv, andre og verden, og for å

    gjøre gode valg i livet. (…)

     

    2.1 Sosial læring og utvikling

    (…) Å kunne sette seg inn i hva andre tenker, føler og erfarer, er grunnlaget for empati og vennskap mellom elevene. (…)

     

    Noen familier er gode til å snakke om følelser og hva som foregår inne i en selv. Andre snakker mest om hva som skjer i samfunnet, andre om hva andre gjør. De fleste familier kanskje litt av alt. Min mor er psykiatrisk sykepleier og skrev mastergrad om å lytte til andres fortellinger og anerkjenne dem, da jeg var en melankolsk og sint 14 åring. Kanskje er det det som gjorde at jeg er ekstremt opptatt av å lytte og anerkjenne barn og andre mennesker. Alles perspektiver skal frem og jeg ønsker vi skal  prøve å forstå hverandre. Jeg så fort at dette er ikke noe alle forstår hvordan foregår, og systematisk som jeg er, har jeg de siste årene viet mye tid til å lage pedagogiske framgangsmåter av noe som kan være ganske komplisert. Så husk når jeg kommer med forenklet utgave, at vi prater med mennesker, og ikke maskiner. Derfor er hver sak og samtale forskjellig og trenger kanskje forskjellige ting.

    Her er en forenklet 1-2-3 måte å anerkjenne følelsene barn har i en samtale. Når barn kommer til meg å forteller noe som her skjedd er det ikke alltid de ønsker råd eller en løsning. De trenger at jeg ser dem, at jeg “godkjenner” følelsen de føler som normal. De trenger å kjenne at det er helt riktig å føle det de føler. Som vi sier i min klasse:

    Du kan ikke føle feil!

    Men du kan ha oppfattet situasjonen på en måte den ikke var ment som. Da bruker jeg PIF- positiv intensjon forståelse som jeg har skrevet en annen blogg om. Jeg jobber også med å hjelpe barna med å forstå hva som foregår når de opplever forskjellige emosjoner. Jeg skrevet blogg om et pedagogisk opplegg om sint, fredfull og glad.

     

    Samtale som anerkjenner følelsen:

    Jeg ser du gråter – beskriver kroppsspråk
    Er du lei deg? – sette ord på følelsen
    Kan du fortelle meg hva som har skjedd? – knytte situasjon sammen med følelsen.
    Hva tenkte du da det skjedde? – knytte sammen hva de tror på
    Jeg forstår godt du er lei deg nå, det ville jeg følt også hvis jeg opplevde det. – anerkjenne følelsen: du er normal.
    Hva trenger du nå? Se om de klarer å foreslå det de trenger. Hvis ikke:

    Vil du sitte på fanget/få en klem? – foreslå hva de trenger, sette ord på det de trenger.
    Tror du de mente det slik? Snakke om forskjellige løsninger/råd for å ordne opp, er det sant det du tenker skjedde?

    Hva kan vi gjøre nå? Snakke med de det gjelder, foreldre ol.

     

    Det er vondt for oss å se noen vi er glad i ha det vondt. Og ofte kan vi ønske at de går ut av følelsen før de har følt seg ferdig. Da kan barnet føle at de ikke kan føle det de føler, eller at det er galt. Vi kommer inn i en situasjon hvor vi egentlig sier (uten å si det med ord);

    Kan du slutte å være lei deg? Det er så slitsom for meg!

    Jeg pleier å tulle litt med akkurat det, fordi det er jo egentlig ikke det vi ønsker. Men for å være et empatisk menneske, må vi føle på og kunne sette oss inn i andres situasjon, og la de føle seg ferdig før vi går inn på løsninger. Noen ganger trengte de bare akkurat det. Bli anerkjent sine følelser. Og når jeg hører de jeg lytter til at de trekker pusten av lettelse, som om trykket av smerte slipper, kan jeg gå videre til å finne løsninger eller gi råd:

    1. Få høre hva som har skjedd.

    2. Gjenfortell historien – speile

    3. Du føler …..(sett inn navn på følelsen)

    4. Det forstår jeg godt er vondt/dumt/kjipt/trist for deg. (vent på pusten av lettelse)

    5. Dekke behov – løsninger osv

     

     

    Det er umulig å komme gjennom livet uten negative følelser. Livet er full av opp og nedturer. Men hva ville skjedd om alle viste hva vi skulle gjøre når vi har det vondt? Hva hvis vi er så robuste at vi tåler det, vet hva vi trenger og har viljekraft til å gjøre noe med det? Som jeg sier til mine elever:

    Ja, det er vanskelig. Kan du gjøre det likevel?

    Da er det bare begynne å øve da. Det gjør jeg hver eneste dag, for det trengs tålmodighet for å forandre handlingene våre.

    Hilsen

    Eira Susanne Iversen

    Lærer, forfatter, coach

    og SMART konsulent

     

  • Vennskap

    Hvordan jobbe med å få gode relasjoner i klasserommet – Del 1

    Hei!

    I denne lille blogg-serien om relasjoner i klasserommet, skal jeg dele noen av de oppgavene vi finner på. Men aller først to gamle slagerne jeg ikke kan være foruten:

     

    Øvelse 1: IRP – Individuell, relasjon, plenum

    Når jeg stiller et spørsmål venter jeg ikke på hender i været. Jeg lar spørsmålet henge litt, gjerne si spørsmålet flere ganger, slik at det går ca 15 sek. Da har de tenkt litt selv. Så sier jeg; Snakk litt sammen –  da snakker de om spørsmålet eller oppgaven jeg presenterte. Jeg gir de ca 15-20 sek. Ikke noe mer, for da begynner de å snakke om noe annet. Deretter er de frittvilt, jeg behøver ikke hender i været, alle har pratet sammen. Så da kan jeg gå til hvem som helst å spørre; Hva snakket dere om? Eller stille spørmålet igjen og få flere hender.

    Jeg vet at alle klasser er forskjellige og hos oss er det ikke noe problem med arbeidsro, for det er en introvert klasse som godt kan være mer aktiv. Siden jeg bruker IRP hele tiden, vet jeg at alle prater hver time. Selv om det ikke er en hånd i været, så er det sammen med en læringspartner eller i gruppearbeid, som vi har mye av.

     

    Øvelse 2: Ispinner + Eira = sant

    Vi har tre kopper med ispinner i mine klasser. En i 7a og en i 7b og en i undervisningstrappen der vi har alle elevene. Dette trekker vi ispinner til:

    • Grupper
    • Plasser i klasserommet
    • Plasser i trappa
    • Samarbeidsoppgaver
    • ALT som krever at elever jobber sammen.

    Det viktigste for min klasse er at de kjenner hverandre. Det er ikke slik at alle skal være bestevenner eller være med hverandre hjem, men de skal kjenne hverandre godt nok til å kunne samarbeide, si hei og kunne snakke sammen. Jeg hører så og si aldri “Jeg vil ikke være på gruppe med …” eller “Jeg vil ikke sitte ved siden av ….”. Vi bytter plasser ca hver 3 uke og vi varierer mellom to og to, grupper, rekker og hestesko. Det eneste vi aldri har er en og en. Grunnen til det er at jeg ønsker å få gode relasjoner i klassen, og da må man øve med alle. Jeg er klar over at noen elever bli anbefalt å være på et sted og føle trygghet der, eller ikke klarer å samarbeide. Men jeg er i den oppfatting at for å lære samarbeid eller å bli trygg, blir man nødt til å ta en fot ut i det som er litt utrygt. Det er utenfor komfortsonen vi lærer mest, men det er en ballanse, så ikke det blir alt for utrygt og går over i angst.

    Vi opplever også sjeldent at grupper ikke fungerer i det hele tatt. Jeg ser fort hvis det er en gruppe jeg må veilede litt mer enn andre, men det finnes alltid læring. Om det er tre elever som er litt seine med å komme igang, har de veldig godt av å jobbe mot en tidsfrist sammen. Plutselig tar en av de ledelsen og drar frem styrker som forsvinner når andre tar ledelsen. Jeg fryder meg over slike relasjonelle lærdommsøkter.

    Øvelse 3: Felles leker i friminutt

    Vi har laget felles leker som alle elevene er med på. Gjennom hele 5. og 6. klasse lekte de masse sammen hele gjengen. To av de lekene som slo skikkelig ann var en felles Politi og røver lek og klatrestativ sisten. Det jeg gjør er å følge opp reglene. Vi bruker litt tid på å bli helt enige om reglene i klasserommet. Og når leken er igang følger vi opp de reglene som er uenighet om. I klatresisten var det området som måtte avgrenses, vester eller ikke vester, en eller flere som “har den” osv. For å bli enige lytter vi til hva som har skjedd og vi passer alltid på at det er saken, eller regelen som det er uenighet om og felleskapet bestemmer hva som blir gjeldene regel. Det er sjeldent det går så langt som at det blir krangling, fordi de nå vet hva som mangler: enighet om regler. Det tar meg til neste punkt.

     

    Øvelse 4: Blindstemming!

    Foto de mascota

    Det er sjeldent vi lærere avgjør hva som skal bestemmes. Det avgjør vi med blindestemming. Alle elevene ser ned i fanget og lukker øynene. Vi har kokt ned valg mulighetene til to eller tre og elevene rekker opp handa på det de synes er rett. På den måten utelukker vi at de bare gjør som den “kule”, eller den som bestemmer og det er demokratisk. Flertallet bestemmer, ferdig med det. Hvis det er mange valgmuligheter, pleier vi å stemme i to omganger. F.eks på hvem film vi skal se ol.

     

    Øvelse 5: Stein, saks, papir.

    Dette brukes alltid hvis det står mellom rekkefølger, hvem som skal først, roller eller liknende.

     

    Øvelse 6: Blanding av klassene

    For å unngå at det blir en fast a og b klasse hender vi at vi blander klassene. I alle år jeg har hatt dette kullet har jeg og min kollega, etter ønske fra elevene, hatt jente og gutteklasser en liten periode. I år var det også et ønske fra elevene om å gjøre dette. I år ble det bare mulig å få til to timer mandag og to timer fredag. Det som er spennende med dette er at jentene prater mer sammen, blir mer aktive og rekker opp handa mer, og guttene tar mer hensyn til hverandre siden de må dele plassen og ordet. I denne perioden jobber jeg med relasjonene jentene imellom og guttene imellom. Jeg finner også på mye rart som de kan gjøre sammen.

    Øvelse 7: En utfordring i ny og ne.

    Jeg er en igangsetter. Jeg gir ungene felles oppgaver for å motivere dem til å gjøre noe sammen. En utfordring jeg ga jentene var å lære seg en klappelek jeg fant på youtube. Da hadde de først fått ny sidemann, og så øvde de inn klappeleken. De skulle vise den i siste time og da skulle alle jentene gjøre det i takt. Dette klarte de og så lærte de det til guttene, og hele klassen gjorde det i takt. Her er klappeleken jeg brukte:

    Slike små prosjekter har gjort mye for å bygge relasjoner, bli kjent og ha noe å gjøre felles. Her er et til eksempel:

    De lagde også etterhvert sin egen vri og målet er at hele klassen får det til.

    Jeg har også vist dem slike ting som cup song og de endte opp med å lage et nummer de viste på sommeravslutningen i fjor. Denne hører til en sang som heter cup song:

    Her har du bevegelsene:

    På denne måten holder klassen seg “varm”. Jeg trodde en periode at de ikke trengte slike “dytt”, men jeg tok feil og ble igjen påminnet at gode relasjoner er ferskvare. Det er noe man må holde varmt og man må gjøre noe for å få til. For dine aller næreste venner er det kanskje ikke nødvendig , men når man har 39 unger som skal føle seg trygge nok til å kunne si hva de mener, være klar på sine grenser og kunne samarbeide med alle, er slike “bonding” oppgaver en stor hjelp i hverdagen.

    Noen ganger kommer jeg med forslag de ikke tenner på, andre ganger sprer det seg til andre klasser også. Uansett føler jeg det er min oppgave å legge til rette, komme med forslag eller ideer til å kunne gjøre noe sammen alle sammen, som en enhet.

     

    Hilsen Eira Susanne Iversen

    Lærer, forfatter, coach og

    SMART konsulent.

     

     

  • Foreldresamarbeid,  følelser,  julekalender,  karakteregenskap,  psykiskhelse,  S-styrkefokus,  suksesshistorie

    PLANLEGGING AV ÅRETS JULEKALENDER I BARNEHAGEN – SMART FOKUS PÅ FORELDRESAMARBEID

    I Ramnes private barnehage er vi nå i full gang med å planlegge og klargjøre årets julekalender for avdelingen min i barnehagen. I år er dette Baglerne som består av 3-4-åringene. Siden fjorårets kalender var så vellykket ønsker vi å gjøre det med samme fokus, dvs. SMART fokus på foreldresamarbeid. Men i år ønsker vi en ny vri for å koble den sammen med årets prosjekt – de fire elementene. Her kommer en beskrivelse av fjorårets kalender som vi ønsker å ta utgangspunkt i:

    Julekalenderen for avdelingen min i fjor «Ridderne» som består av 4-5-åringer ble laget med et ønske om å ha en kalender hvor vi fokuserte på de gode handlingene som barna gjør i hverdagen. I tillegg ønsket vi å trekke inn foreldrene for å koble dem på vårt SMART-arbeid i større grad. Vi la derfor inn en bestilling hvor vi ba foreldrene skrive ned en historie hvor barnet deres hadde gjort en god handling. Vi var nøye på å få frem at de skulle gjøre det enkelt og at det ikke trengte være en lang avhandling, selvfølgelig litt utfra hva de selv ønsket. Så skulle de finne en eller flere egenskaper som de syns passet godt inn på barnet i denne historien. Hvis de ønsket kunne de også sende med et bilde. Vi satte en tidsfrist slik at vi skulle rekke å lage alt klart til den første kalendertrekkingen. Alle historiene ble så skrevet ut og limt opp på et «julete» ark med egenskaper og ev. bilder og lagt i en konvolutt med barnets navn på.

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

    I rammeplan for barnehagen står det at «personalet skal utforske kreativ og skapende bruk av digitale verktøy sammen med barna.» Da digitale verktøy er noe dagens barn i stort sett er godt kjent med, men også for å vise andre måter å bruke det på, var dette noe vi også ønsket skulle være en del av kalenderen vår. Vi voksne satte i gang å ta bilder av forskjellige plasser i barnehagen. Disse bildene ble så koblet opp mot QR-koder som ble skrevet ut og rullet inn i kalenderen vår for så å kunne skannes med mobilen og på den måten finne ut hvor brevet var gjemt i barnehagen.

    Utfordringen ble så å passe på at den som ble trukket i kalenderen fikk sitt eget brev. Derfor måtte vi vite hvem som ble trukket i kalenderen, men det trengte jo ikke barna å vite.

    Første desember kom og vi var alle veldig spente på barnas reaksjon. Vi hadde valgt ut et barn som skulle være det første barnet. Rekkefølgen var ikke viktig i det hele tatt, men det var viktig at barnet var der denne dagen. Vi trakk barnets navn og barnet fikk hente rull nummer 1 på kalenderen. Vi hadde mobilen klar og fant fram QR-kodeskanneren. Barnet fikk holde mobilen og skanne koden. Der dukket det opp et bilde fra et sted i barnehagen som barnet skulle finne ut hvor det var. Barnet gikk dit sammen med den voksne og hentet konvolutten. Tilbake i samling åpnet barnet brevet sitt og vi leste historien høyt. Det var veldig gøy å se hvor stolt barnet var over å høre en historie hvor det hadde gjort noe bra og brukt noen gode egenskaper. Og ikke minst fordi historien kom hjemmefra. (Barna har blitt vant til at vi forteller disse historiene fra barnehagen, men å få det fra foreldrene var ekstra stas.) Vi snakket litt om historien og egenskapene barnet hadde brukt før vi satte den inn i barnets SMART-perm. Permene står alltid lett tilgjengelig i en hylle slik at barna kan finne dem fram og se i dem, både sine egne og andre sine.

    Gjennom å lage en kalender på denne måten fikk vi trukket inn flere viktige punkter fra rammeplan for barnehagen: bruk av digitale verktøy, foreldresamarbeid. Vi fikk også fremmet læring ved å støtte barnas refleksjoner rundt situasjonene som var beskrevet i historiene ved at vi snakket om det de hadde gjort og hvordan de brukte forskjellige egenskaper for å komme seg igjennom de gjengitte situasjonene fra historiene. Eksempler på spørsmål vi kunne reflektere over:

    • Hva kunne skjedd hvis du ikke hadde vært utholden på sykkelturen?
    • Hvordan kjentes det ut når du orket å sykle hele veien hjem igjen, selv om du ble sliten og kald?

    Planene for årets kalender er mer eller mindre klare og jeg håper at den vil bli enda litt bedre i år med tanke på at vi tok med oss noen erfaringer fra i fjor. Bl.a. det å sette historien rett inn i permen. I år ønsker vi la historiene bli hengende synlig på rommet vårt slik at alle ser dem hele tiden og når julen er over kan vi sette den inn i barnets perm hvor de så kan finne den sammen med sine andre historier.

    Husk å følge med for å få med dere årets julekalender!

    Lykke til med årets julekalender!

    Hilsen Eva Bonde

    SMART-konsulent

    Barne- og ungdomsarbeider

  • følelser,  PIF- positiv intensjon forståelse,  psykisk helse i klasserommet,  Ukategorisert

    PIF – Positiv Intensjon Forståelse

    Hei!

    Gjennom mitt arbeid med psykisk helse i klasserommet har jeg etterhvert utviklet mange metoder og begreper. En prosess som har vært svært nyttig har vært å jobbe med noe jeg har kalt Positiv Intensjon Forståelse.

    Jeg hører ofte frasene “snillt og slemt barn”. Jeg forstår hva man tenker det skal bety, men det er egentlig et forferdelig ordvalg. Ved å ha jobbet 12 år i skoleverket og et levd liv, vet jeg en del om merkelapper som blir satt på barn og voksne. Paul Moxnes kaller det flytangst når vi mennesker trenger å putte mennesker i bokser, lage systemer, regler og følge de. Vi lager disse sikre boksene for å føle oss trygge. Det er det samme som skjer når vi leter etter ansikter i et abstrakt maleri. Vi prøver febrilsk å finne mønster, systemer og sette merkelapper på slik at vi vet hvor vi har folk. Da føles det trygt. Jeg kan forstå at det kanskje er mer utygt for noen å tenke at mennesker kan være og gjøre både og. At det ikke er svart-hvitt, rett-galt eller slem-snill. For vi har lyst til å se på oss selv som gode mennesker. Men jeg tenker at vi kan såre andre mennesker uten at det vår intensjon. Vi kan gjøre noe ut fra en god intensjon, som får en negativ konsekvens for andre, uten at vi tenkte på det. Det gjør oss ikke til slemme mennesker.

     

    Jeg nekter å være med i merkelapp-klubben og vil heller leve i svevende undrende-land, der jeg etterstreber å finne ut den gode intensjonen til folk. For meg blir verden et bedre sted på den måten. Det gir meg håp at bak en negativ hendelse, ligger det en positiv intensjon som slo negativt ut. Fordi vi ikke er tankelesere eller fremtidsvitere, kan vi ikke alltid se at vi kommer til å såre noen. Vi kan ha tenkt det ville bli bra, så slår det helt feil ut. Det gleder meg stort når noen kommer til meg, sier de opplevde noe, og spør om det stemmer. Da viser de meg at de har en åpen dør for at det kanskje var noe annet enn ondskap som fikk meg til å gjøre akkurat det.

    For jeg har enda ikke møtt et ondsakpsfult barn, som med mening, planlegger det negative utfallet. Hvis de finnes, og det forteller mange meg at de gjør, så vil jeg heller være naiv frem til jeg ikke ser noen annen utvei. Noen kan oppleve at det føles godt å lage opprør, men likevel er den innerste intensjonen å føle seg bedre. Jeg hører også voksne kalle barn egoister. Da kjenner jeg at jeg reagerer med en gang. Man skal ta hensyn til seg selv, det er en god ting. Men også andre. Slik jeg ser det er de halveis, neste steg er å oppleve at andres glede kan gjøre deg godt. For gjør vi virkelig noe BARE for at det er godt for DEM? Eller gjør vi det fordi det er godt for oss å gjøre godt? Er det en gang mulig at det kan være en vinn-vinn situasjon? Dette er filosofiske spørsmål som fortsatt diskuteres. Det å jobbe med empati og forståelse for andres handlinger er viktig for å få til gode relasjoner. For å kunne tilpasse deg og det du gjør, må du slippe ditt eget perspektiv for et øyeblikk og gå inn i den andres.

    La meg gi deg et eksempel:

    Et barn, la oss kalle hun Frida, kommer inn og forteller at Hanne slo henne. I denne situasjonen høre Hanne slem ut, og Frida er det synd på. Vi setter oss på et rom og jeg begynner å spørre spørsmål for å komme ned til hva som skjedde først. Det er akedag og elevene har utviklet en lek hvor de henger etter hverandre etter et akebrett. På grunn av mye knall og fall, har det blitt en regel om å bare ha 4 stk. pr akebrett. Hanne spurte 3-4 ganger om hun kunne være med Frida, men hun sa nei hver gang fordi akebrettet var fult. Likevel var det en annen elev som fikk være med. Mest fordi han ikke spurte og bare hang seg på akebrettet. Dette tolket Hanne som om Frida ikke ville ha med henne, og hun ble såret, men reagerte med sinne og slo til Frida. Frida forsto ikke hvorfor, fordi hennes positive intensjon var å følge reglene som var satt. Hanne sin positive intensjon var at hun ville leke med Frida og bli venn med henne, fordi hun ser opp til henne og liker henne godt.

    For å komme ned til det som ligger under en negativ hendelse og vonde følelser bruker jeg “pil ned”- metoden, der man spør “Hva så?” eller: “Hva er dumt med det?”, for å komme ned til sakens kjerne. Det endte med at begge gråt, fordi de så hvordan de hadde såret hverandre, uten at det var det de egentlig ønsket. De klemte hverandre og det var ingen behov for unskyldninger for de forsto hverandres perspektiv fult og helt.

    Kenneth Gergen forklarer i sin bok om sosial konstuksjonisme, at det ikke er en sannhet, men flere. Akkurat som historien om de blinde menn og elefanten, vet vi ikke alene den hele og fulle sannhet. Det vet vi bare når vi snakker sammen og prøver å sette oss inn i hverandres perspektiv.
    Denne perspektiv tenkningen er noe jeg tidlig forklarer mine elever.Ved å påpeke at det du synes er helt vanlig, kan en annen synes er fulstendig unormalt. Men hvem har bestemt at noe har mer verdi enn noe annet? Ingen. Eller slik som Gergen sier: alle som er enige. Men det har ikke vært oppe i et styre eller blitt stemt over alltid, vi kopierer atferd for å passe inn. Det er dette som er de sosiale konstruksjonene vi lager oss. ER vi enige om noe, eller at alle gjør det, da er det sånn det skal være.

    Positiv intensjon forståelse handler om å finne den positive grunnen til at man gjør som man gjør. Hvis vi lager en sosial konstruksjon om at; her er det ikke slemme barn og alle sitt perspektiv har verdi, blir det lettere å forske i hva som har skjedd når det oppstår negeative hendelser. Barna blir rolige og tryggere når de tror på at jeg ikke er på jakt etter hvem sin skyld det var. Jeg er opptatt av å forstå og at de forstår. Da er det lettere å gjøre noe annet neste gang.

    La meg gi deg et til eksempel:

    Det er norsk time og jeg har gitt beskjed om at alle elevene skal hente norskbøkene sine i skuffen sin.
    I mitt klasserom, som i alle andres regner jeg med, blir det å komme først til skuffen en konkurranse. Skuffeseksjonen som elevene har bøker i er ekstremt lite effektivt system, og elevene blir stående i kø å vente til den foran er ferdig. Dette er et fødested for konflikter og denne dagen kom to gutter tilbake til klasserommet, gråtende. Den ene hadde slått den andre i bakhodet fikk jeg høre.

    Jeg kunne sagt:
    «Fy deg for å slå” og “si unnskyld” og fortsatt med undervisningen.
    Men jeg føler det blir liten læring av disse ordene og som ikke løser noe som helst. Isteden pleier jeg å forske i hva som hendte. Jeg var alene som lærer denne timen og hadde ikke mulighet for å ta guttene ut. Dessuten synes jeg det vil frarøve de andre elevene, som har sett hele situasjonen, mye læring. Det er alltid slik at elever holder med hverandre ut ifra hvordan de tror situasjonen oppsto. Jeg går inn i hvert perspektiv og lar de fortelle.

    -Fortell meg hva som skjedde, Henrik?
    -Roar slo meg, sier han.
    -Ja, sier jeg , det var ikke noe godt og det kan jeg godt forstå.
    -Fortell fra begynnelsen, hva skjedde? Gutten forteller at han sto i kø og følte han foran tok så lang tid. Han ba han bli ferdig fort, og da svarte gutten foran med å slenge en bok i hode på han.
    -Hvordan var det å vente i kø?, spør jeg.
    -Det var kjedelig, jeg tenkte på at jeg ble sein til timen og jeg følte han brukte lenger tid enn nødvendig, med mening. Jeg kjente stresset i magen, forteller han videre.
    Jeg spør alltid hvor følelsen sitter og ber de beskrive den slik at de utvikler begreper på følelsene sine og kan kjenne de igjen.

    -Det boblet i magen og hjertet dunket, fortalte han.

    Så det er kø og de i køen er utålmodige, hvordan opplever du det, Roar? spør jeg gutten som hadde stått først i køen.

    -De bak meg presset meg mot skuffen så jeg ikke klarte å åpne den. Jeg ble sint da de ikke hørte på meg da jeg sa jeg ikke klarte å åpne skuffen. Sinnet boblet i magen og jeg ble varm i ansiktet. Så da jeg fikk opp boken kastet jeg den bakover.

    -Det boblet i magen og hjertet dunket, fortalte han.

    -Så det er kø og de i køen er utålmodige, hvordan opplever du det, Roar? spør jeg gutten som hadde stått først i køen.

    -De bak meg presset meg mot skuffen så jeg ikke klarte å åpne den. Jeg ble redd for å klemme fingrene mine og jeg ble sint da de ikke hørte på meg da jeg sa jeg ikke klarte å åpne skuffen. Sinnet boblet i magen og jeg ble varm i ansiktet. Så da jeg fikk opp boken kastet jeg den bakover.

    Når begge parter har forklart hvordan de følte situasjonen og forstår hvorfor de har oppført seg slik de gjorde er det sjeldent behov for en unnskyldning, selv om de ofte utrykker det. Ingen av de ønsket at det skulle bli som det ble. Det var ingen planlagt ond handling som ble utført. Meningen og merkelappen de hadde puttet på situasjonen er borte og saken er forløst. På denne måten blir begge parters følelser og opplevelse av situasjonen anerkjent. Når vi forstår hvorfor (den andres perspektiv), forsvinner også behovet for en unnskyldning, selv om det ofte naturlig kommer.

     

    Jeg ønsker vi skal gå bort fra skyldfordeling til å prøve å forstå hverandre og hvorfor vi gjør som vi gjør. Hvis vi kan ha det så trygt sammen at vi kan vise våre sårbare sider, dele de, snakke om de, støtte hverandre og vise at vi setter pris på åpenheten mellom oss, blir også muligheten for å få en god relasjon bedre. Når det sårer meg at du har det vondt, og det gleder meg at du er glad- kan vi sammen skape den verden jeg tror vi alle drømmer om.

    Håpefull hilsen

    Eira Susanne Iversen

    Lærer, forfatter, coach

    og SMART konsulent

     

     

    Kilder:

    Coaching : hva – hvorfor – hvordan
    Gjerde, Susann, Bergen, Fagbokforl, 2010, 296 s., isbn: 9788245009699,

    Positiv angst i individ, gruppe og organisasjon : et organisasjonspsykologisk perspektiv
    Moxnes, Paul, Oslo, Universitetsforl, 2012, 302 s., isbn: 9788215019901,

    Ekte lykke : den nye positive psykologien
    Seligman, Martin E.P., Tangeraas, Thor Magnus, Oslo, Universitetsforl, 2009, 310 s., isbn: 9788215016184,

    En invitasjon til social konstruktion,

    Gergen, Kenneth, Mindscape 2.utg. 2012.

  • Ukategorisert

    Et innblikk fra en SMART SFO dag!

    «Jippi, vi skal på barnemøte i dag!»
    Samtalen foregår rundt matbordet hvor gruppe 4 sitter. De er på barnemøte fast hver tirsdag etter mat på SFO. På gruppe 4 sitter det ti barn, fem fra 1. klasse og fem fra 2. klasse. Til sammen inne på SFO er det 7 ulike grupper blandet med 1. & 2. klassinger. Felles for de alle er at de har en fast dag i uka med barnemøte sammen med en fast voksen, samt at de sitter sammen ved bordet hver dag på SFO når de spiser. Det samme gjelder for 3. & 4. klassingene som er delt i 3 ulike grupper, men har en annen base.

    Barnemøter har i løpet av de fem siste årene blitt en populær aktivitet på Kirkevoll SFO. De ble til på bakgrunn av samlinger for SFO ansatte i Re kommune fire ganger pr. år hvor det å bygge relasjoner var hovedfokuset mellom barn – barn og barn – voksen.

    Veien har blitt til underveis i løpet av årene og hele tiden har den blitt til på bakgrunn av responsen fra barnegruppa, fra ansatte og fra foresatte. SMART oppvekst sitt kompasskurs har ligget til grunn for det arbeidet vi har gjort;
    S – styrkefokus, M – medvirkning, A – anerkjennelse, R – relasjon, T – trening.

    For gjennomføring av barnemøter på SFO er det viktig med et grundig forarbeid slik at gruppene kan skli godt fra uke til uke når de blir satt ut i praksis. Når gruppene blir satt sammen har vi et viktig mål om at hvert enkelt barn skal bli sett og hørt for akkurat den han/hun er. Det skal skapes trygghet og barnet skal få være i et rom hvor han/hun får styrket sin selvfølelse.

    Som forarbeid til barnemøtene er følgende viktig:
    – Relasjon mellom barna (ca. 10 – 12 barn på hver gruppe)
    – Voksen relasjon (en fast voksen pr. gruppe)
    – SFO sin timeplan (sette av 45 min. pr. gruppe en fast dag pr. uke)
    – Barnets turnus (viktig at barnet kommer på en gruppe som har barnemøte en dag som han/hun i utgangspunktet benytter SFO)
    – Ansattes turnus

    Når dette er lagt til grunn ser vi at alle barna (ca. 110 barn) tilhører en fast gruppe og samtlige vil være innom et barnemøte en fast dag i løpet av en uke. Det samme gjelder for samtlige voksne fra SFO teamet, alle ville få tilknytning til en fast gruppe. På den måten sikrer vi at alle er med og vi drar sammen i ønsket retning.

    For å ha en felles rød tråd for alle barnemøtene blir det laget en mal for hver uke som skal brukes. Den er ment som en rettesnor for alle slik at vi hele tiden er på samme vei mot en felles drøm. Samtidig åpner det opp for individuelle barnemøter da barnegruppene er ulike og vi som voksne leder barnemøtene på ulik måte. Malen for barnemøtene hver uke formes underveis etter respons fra både barn og voksne.

    Eksempel på felles mal for barnemøte (malen er fra oppstart av barnemøter):

    For at barnemøtene skal være gjenkjennelige for barna fra uke til uke er det viktig å holde på en lik struktur. På den måten sikrer vi også at vi kan være vikarer for hverandre på kort varsel ved evt. fravær da innhold og struktur allerede er kjent.

    Følgende momenter er gjentakende på barnemøtene hver uke:

    – Møte barna når de kommer til barnemøte med blikkontakt og håndtrykk. På den måten sikrer vi oss at alle blir sett allerede ved oppstart.
    – Ulike samtaletemaer. I løpet av årene har vi jobbet med ulike samtaletemaer i ulike perioder, f.eks. matsituasjon, garderobesituasjon, vennskap, fokus på en og en egenskap osv.
    – Lese og samtale om en historie fra SMART oppvekst boka – få et felles språk om styrker.
    – Ulike samarbeidsleker som varierer fra uke til uke.
    – Oppsummering med fokus på det positive.

     

    SMART oppvekst har som mål å forløse barn og unges enorme potensialer og det handler om å kunne tenne gnisten som ligger i hver enkelt. På bakgrunn av responsen fra barna har vi erfart at barnemøter på SFO er en slik arena hvor gnist tennes.
    Med bruk av SMART oppvekst sitt kompasskurs liggende til grunn har vi som voksne et felles fokus om hvordan barnemøtene skal ledes mot ønsket retning:

    • For å kunne ha et styrkefokus handler det om hvilke briller vi tar på oss; hva velger vi å se etter? Hvor legger vi fokuset vårt? Hvem får oppmerksomheten vår?

    Når vi klarer å se etter det som fungerer godt vil vi også få et mye større resultat enn om vi holder fokus på problemene. På barnemøtene har det vært viktig å ha et styrkefokus. Vi skal se etter det gode som skjer og vi skal bygge gode relasjoner på tvers ved å se etter hverandres styrker. Eksempel på å ha et styrkefokus inn på barnemøtene har vært ved å lese historier fra SMART oppvekst bøkene, samt ved å ha gode refleksjoner etterpå. På den måten skaper vi et felles språk om styrker og vi trener på å bli bevisst på egne styrker når vi flytter det over til egen praksis ved å lete etter suksesshistorier. Vi har på ulike måter trent på å knytte egenskapene sammen med en begrunnelse, både for seg selv og når man skal gi til andre. «Jeg har vist omsorg fordi…» «Du har vist nysgjerrighet fordi…» osv.

    Som forskning innen positiv psykologi viser så smitter positive følelser. Klarer vi å skape forholdet 3 positive til 1 negativ følelse vil det føre til oppadgående spiraler og bedre resultater (Fredrikson, 2010). SMART oppvekst viser til å skape forhold som gir 5:1 for å være på den sikre siden.

    • På barnemøter tar vi medvirkning på alvor. Vi er opptatt av å skape trygghet i hver enkelt gruppe og med bruk av IRP (Individuelt, i en Relasjon, Plenum) legger vi til rette for at alle får sagt noe. Vi har i løpet av årene brukt barnemøtene som en arena der samtlige barn får være med å medvirke til sin egen hverdag. Eksempler på det er innhold til fredagsklubb, innhold til skolekjøkken, feiring når vi har jobbet mot et konkret mål osv. Når alle får være med å medvirke, så skapes det engasjement, indre motivasjon og man får kjenne på opplevelsen av det å bety noe.

    • Det har vært viktig at anerkjennelse har ligget til grunn i alle møter mellom mennesker når vi har jobbet med å skape gode relasjoner. På den måten sikrer vi at alle blir sett og hørt for den han/hun er, samtidig som det blir et miljø med likeverdige relasjoner der alle er like mye verdt og man klarer å sette seg inn i andres perspektiv. Inn på barnemøtene har vi hatt prosesser hvor barna har fått være med å medvirke til å skape et anerkjennende miljø. Vi har gjennomført anerkjennende intervju for å få frem suksesshistorier og vi har laget påminnere sammen for hvordan vi vil ha det på ulike områder, eks. påminner for hvordan vi vil ha det på barnemøtene, påminner for hvordan vi vil ha det når vi spiser sammen på SFO, påminner for hvordan vi vil ha det i garderoben osv.

    • Det å bygge relasjoner mellom barn – barn og barn – voksen har vært et gjennomgående fokusområde inn på barnemøtene. Ved å skape trygghet samtidig som det bygges nye relasjoner på tvers i gruppa ved hjelp av ulike metoder, legger vi til grunn for å skape relasjoner som er preget av varme, glede og engasjement.

    • For å kunne skape varige endringer så er trening et viktig område. Det er ferskvare og må settes i system slik at det ligger til rette for både grunntrening og utholdenhetstrening.
    Trening ble satt i system inn på barnemøtene, men det ble også satt i system når barna kom ut i praksis. På den måten kunne vi ha gode samtaler med et SMART kompasskurs liggende til grunn på barnemøtene før barna gikk ut for å trene.
    Et eksempel på det var når vi jobbet med matsituasjon. Vi hadde gode refleksjonssamtaler på barnemøtene, før de gruppevis trente i praksis ved å øve sammen rundt samme bord. Det ga et godt grunnlag for samtalen når de kom tilbake til barnemøte en uke senere. Da jaktet de på suksesshistoriene som hadde skjedd i praksis!

    Når vi gjennomfører barnemøtene på SFO er det også viktig for oss å ha god foreldreinformasjon slik at foresatte hele tiden vet hva som skjer og hvordan vi jobber.
    Ved at foresatte får fortløpende informasjon om hvordan vi jobber styrkebasert på SFO, øker sannsynligheten for at dette kan bli et positivt samtaletema hjemme rundt middagsbordet.

    Eks. på fortløpende foreldreinformasjon:

    I oktober har vi jobbet med MOT inn på barnemøtene og alle barna har vært med på å lage tankekart fra episoder hvor de selv har vist mot, samt at de har tegnet til. De som vil får lov å sende med tegningen sin som et bidrag til årets julekalender hos SMART oppvekst. I november vil vi ha fokus på ANSVARSBEVISSTHET og vi begynner allerede nå å jobbe med dette, bl.a. i forhold til ryddetid på SFO.

     

    Dette gjelder både ved det å rydde opp etter seg når man er ferdig med å leke, samt rydde opp etter seg når man blir hentet. Vi har mange barn som på slutten av dagen må rydde opp etter de som allerede har reist hjem og derfor trenger vi også god hjelp fra dere foresatte slik at dette blir godt for alle barn uavhengig av hvor lang dag de har på SFO.

     

    Vi har opplevd at barnemøter på SFO har blitt en suksess gjentatte ganger, dette målt på responsen fra barna, foresatte og ansatte. En av de viktigste suksessfaktorene er at vi har skapt en stødig grunnstruktur, samtidig som vi hele tiden har holdt det åpent for å skape veien underveis mot en felles drøm. På den måten har vi kunnet gjøre de justeringer som må til på bakgrunn av hvilke  erfaringer vi som ansatte gjorde, samt responsen fra barnegruppa og responsen fra foresatte. Det har også vært en stor suksessfaktor når absolutt alle blant små og store har vært inkludert i prosjektet. Det har gjort det enklere å trene sammen mot en felles drøm hvor styrkefokus, medvirkning, anerkjennelse og det å bygge gode relasjoner ligger til grunn.

    Skrevet av Karina Heimestøl

    SMART konsulent

    SFO leder Kirkevoll 2009-2018

  • Foreldresamarbeid

    SMART Foreldremøte del 2: Elevmedvirkning

    Hei!

    Jeg er kontaktlærer på 7.trinn i år og har jobbet i Re kommune i 12 år nå. De siste 4 årene har jeg jobbet veldig systematisk med SMART og psykisk helse i klasserommet. Det er et satsingsområde for hele skolen og kommunen. Vi har en felles struktur for foreldremøter i kommunen. Vi har en satsning på SMART relasjon hvor det er blitt laget power pointer rundt 5 temaer som handler om barn-foreldre relasjon.

    Hvert foreldremøte pleier jeg og fortelle litt om arbeidet i klassen. Foreldrene skriver som regel i ungene sin glisebok og gir dem en styrke også. Og til sommeren fikk alle foreldrene styrkeplakater fra ungene også.

    I forrige foreldremøtet gjorde jeg noe annet. Jeg dro en prosess med dem om hvordan de håpet ungdomskolen skal bli for barna sine. Det kan du lese om i en annen blogg; Et SMART foreldremøte.

    Vi kom frem til en hvordan de ønsket det skulle bli, og en liste over gode samtaletema foreldrene tenkte de kunne være lurt å snakke om for å oppnå en god ungdomstid. Jeg har i etterkant skrevet ned alt som sto på de gule lappene. Og nå er det tid for et nytt foreldremøte hvor vi skal jobbe videre med dette. Men jeg ønsket å innvolvere barna. Jeg laget en plakat (elsker å få ting opp og synlig) der det står” Foreldrenes drøm for ungdomskolen” midt i plakaten. Deretter klippet jeg alle utsagnene til foreldrene, det var 15 sider i skrift str. 18. Og deretter delte jeg ungene inn  grupper på 4 for å gå igjennom disse drømmene foreldrene har. Målet er å sortere dem ned i ca 10-15 utsagn/tema. Og selvfølgelig snakke om foreldrenes drømmer for dem.

    Det er mange som spør meg om hvordan jeg jobber SMART med foreldrene. Jeg har alltid tenkt at det er ungene som er min jobb, selv om jeg har hatt innslag på foreldremøter, foreldresamtaler og på ukeplaner. Men ved å jobbe med prosesser på denne måten, altså som en kommunikasjon mellom foreldre og barn, og å styre refleksjoner rundt tema, føles det veldig nyttig og verdifult. Jeg ser stor nytte i at foreldrene også blir en del av tankesettet og de trenger kanskje også teori som legger grunnlaget for metodene. Det vil bli lettere for barnet når det jobbes i samme retning. Det er derfor SMART relasjon har kommet inn på alle foreldremøter i Re kommune. 15 min i 15 år er planen for det satsingsområdet.

    Jeg tror det ligger et stort ubrukt potensiale på foreldremøter. Har vi nødt til å snakke om timeplanen, regler og annen type informasjon som de likevel kan få på en mail eller et ark med hjem? Eller kan vi bruke den tiden til å lære av hverandre, dele erfaringer og reflektere rundt temaer som er viktig for både foreldrene, barna og lærerne? Kanskje blir det mer nyttig hvis informasjonen og ønskene kommer fra deres barn, og ikke er ovenfra og ned? Jeg valgte også å sende ut en mail i forkant om det vi jobbet med i fjor, for å la de lese igjennom og kanskje få lyst til å komme!

    Jeg skrev ut alle utsagnene til foreldrene fra i fjor og klipte de opp og la de i en boks. Deretter lagde vi grupper på 4-5 elever. Oppgaven var å sortere alle utsagnene deres slik at vi kunne kortfatte det foreldrene tenkte var en perfekt ungdomstid. Da hver gruppe hadde sortert innenfortema, slo to og to grupper seg sammen. Tilslutt tok vi opp alle temaene og skrev de på tavla. Jeg tok bilde av

    tavlen og skrev det inn på pc, før jeg skrev ut og limte opp på plakaten jeg hadde gjort ferdig. Denne tok jeg med på foreldremøtet.

    På foreldremøtet snakket vi om forrige gang vi var sammen og viste hva ungene hadde gjort og plakaten vi hadde laget. Deretter tok vi neste steg;

    Hva må vi prate om og bli enige om før ungdomskolen?

     

    Sist foreldremøte lagde foreldrene en liste på aktuelle temaer som kan være nyttig å snakke om. Denne lissten viste vi til elevene og de stemte frem hvilke temaer som de også synes var nyttig. De temaene som vant var disse:

    1.Rus

    2. Ærlighet

    3.Sosialemedier og nettvett.

    Siden vi skal ha et større prosjekt om Rus over jul, valgte Jeg og min kollega å jobbe med ærlighet. Elevene i klassen har allerede definert ærlighet. Men hva er ærlighet for foreldrene? OG hva tenker de på som passe med ærlighet mellom ungdom og forelder?

    Hva skjer når du opplever at ditt barn og du har en god måte å vise ærlighet på?

    Hendelser, følelser og tanker. Vi dro prosessen FOR MYE, FOR LITE, PASSE med ærlighet og skrev den ønskede og passe mengden med ærlighet på post-it lapper og klistret de opp på en plakat. Disse skal jeg lese igjennom og lage en definisjonsplakat for foreldrene som jeg kan sende hjem og en som skal henge i klassen.

    På denne måten klarte vi å få til en kommunikasjon mellom barna i klassen og foreldrene, og jobbe med styrkebegrepene. Jeg håper og tror at det var nyttig for begge parter, det var ihvertfall spennende for meg og min kollega å holde et slikt foreldremøte! Jeg håper at den styrkebaserte måten å tenke på kan flyte litt ut til foreldrene også, og at de kan få innblikk i hva det er vi gjør på skolen. Det har aller størst effekt hvis alle vi rundt barna jobber på måter som har det samme verdigrunnlaget.

     

    Lykke til med å forme ditt foreldremøte på en SMART måte!

    Hilsen Eira S. Iversen

    Lærer, coach, forfatter og

    SMART konsulent.