• EQ,  følelser,  psykisk helse i klasserommet,  psykiskhelse,  S-styrkefokus,  SMART oppvekst,  SMART oppvekst 4,  Sosialt arbeid i klasserommet,  suksesshistorie,  Takknemlighet

    Ha det bra, Enhjørninger!

    Jeg sitter for tiden å skriver en liten tekst til hver elev jeg skal si ha det til i 7.trinn. Det er ingen enkel oppgave merker jeg. Jeg ler, tørker en tåre og smiler mens jeg skriver. Vi lærere har en fantastisk jobb. Tenk å få lov til å bli glad i så mange mennesker og være så mye sammen med dem hver dag, og så vondt det er å slippe tak i dem.

    Jeg har i 4 år jobbet med den samme klassen med et systematisk styrkefokus og psykisk helse hver eneste uke. 4 år har de hørt meg snakke om styrker, anerkjennelse, følelser, hatt medvirkning på alt som er mulig å få til, trekket ispinner, byttet plasser, snakket om positiv intensjon forståelse, ansvarliggjort dem, hatt høye krav med en støttende hånd i ryggen, lest fortellinger, hatt moralske dilemmaer, ordnet opp i krangler og uenigheter, snakket om at alle er viktig, alle har en stemme, alle skal frem, alle har styrker. Nå er de ferdige i 7.klasse og på vei videre ut i verden, der jeg ikke følger med. Jeg håper jeg har sådd noen frø i dem.

    Vi har grått, ledd og følt. Sammen, alltid sammen. Det startet kanskje som et lite eksperiment fra min side. Hva vil egentlig skje hvis jeg gjør dette HVER uke? Fort forsto jeg at jeg måtte utvikle mer. Begrep på følelser, metoder og inngangsporter som måtte lages. Jeg har fulgt det de har hatt behov for der de er. Det de har etterspurt har jeg utviklet metoder for. Det er mange eksperter som sier mye som er lurt, men ikke viser praktiske metoder for å gjennomføre det i full klasse. Det er også vanskelig å få støtte til å ta utdanning innenfor dette. Derfor har jeg gjort det på egen regning og utviklet metoder derifra, og jeg har skrevet ned alt sammen. Fra høsten av vil dette kanskje bli samlet i en ny praksis bok? Jeg krysser fingrene.

    Jeg har jobbet som lærer i 13 år nå, men jeg har aldri investert så mye i et kull som jeg har gjort denne gangen. Jeg er så stolt at jeg holdet på å sprekke. De er så utrolig dyktig faglig og jeg har aldri opplevd en så faglig sterk klasse. De har også mye empati for andre, verktøy til å forstå seg selv og ordne opp i konflikter. Livet er ikke lett, og jeg kan ikke si at jeg vet hvordan man kan leve dette livet uten å feile, få vondt, lide eller gråte. Vi feiler, men vi reiser oss igjen og prøver igjen. Det er ikke alltid like pent å forstå noe nytt om deg selv eller andre, men det er godt å oppleve at det kan ordne seg. Det å oppleve at det går bra er viktig. Det er faktisk vanlig å synes noe er vanskelig, men vi prøver igjen, sammen. Perfekt finnes ikke, eller er det det som er perfekt?

    Jeg har som en spøk fortalt dem at jeg tror på enhjørninger. For meg ligger det mye bak. Det er et symbol på at vi må ha døren åpen for muligheter. Kanskje er det vi sier til oss selv, ikke sannhet? Kanskje er noen av de tingene vi tror er sannhet, ikke sant i det hele tatt? Våg å tvile litt på de harde rammer vi må forholde oss til. Kanskje er det mye innenfor rammen vi faktisk kan gjøre? Det var ingen som sa at jeg måtte gjøre de tingene jeg har gjort i klasserommet. Det var en flamme i meg som brant, og jeg følte jeg ikke hadde noe valg. Da de rundt meg begynte å se resultatene begynte de å spørre, hva har du egentlig gjort i klassen din, Eira? Heldigvis har jeg hatt kolleger og en rektor med samme verdisystem som har opprettholdt verdisystemet vårt.

    Jeg begynte for ca. 2 år siden å bekymre meg litt for hvordan det skulle gå hvis de kommer i klasser på ungdomskolen som ikke lytter til dem, ikke har styrkefokus osv? Da begynte jeg å jobbe enda mer med deres integritet og mot. Håpet mitt er at de kan sette igang og få ringvirkninger rund seg. Jeg har tro på at det finnes dyktige folk videre i systemet de kommer til å møte. Hvis ikke har jeg “samskapt” en liten arme av Enhjørninger som jeg er sikker på kommer til å sette spor. Det har de i meg, og de siste ukene nå mot slutten er som å miste 39 barn. Jeg skal glede meg og sørge på samme tid.

    Samtidig ligger det glede og forventninger til neste kull jeg skal få. Jeg skal nemlig ned i 4.klasse igjen, men nå med nye samarbeidspartnere. Vil jeg få det til igjen? Vil det fungere enda en gang? Kanskje vil det være enda mer tilpasset, siden jeg nå vet sånn ca. hva som fungerte på denne gjengen. Eller vil det bare være akkurat den sammensetningen av mennesker som ble til det jeg ser nå? Tiden vil vise. Jeg er heldigvis forelsket i prosessene, og håpløshet og motgang er nøtter for meg å knekke og et fokus for meg å snu.

    Jeg gleder meg!

    Eira Susanne Iversen

    Lærer, forfatter og foredragsholder

  • Blogg,  SMART trenerutdanning

    SMART trenerutdanning

    Mari Lovise Drevsjømoen, Ramnes skole

    Deltager på SMART trenerutdanning kull 2, 2018/2019

    SKOLE: 

    Jeg har brukt noen av lekene vi har lært som et lite avbrekk mellom timer, og som avslutning i musikk timer.
    Det var en urolig musikk time og vi trengte å «lande» litt før neste time, da skulle vi ha norsk.
    Vi begynte med leken hvor alle står i en sirkel og holder hverandre i hender. Barna fikk andre alternativer hvis de ikke ville holde i hendene men det var det ingen som hadde problemer med. Jeg startet leken med å sende et håndtrykk rundt sirkelen. Det var ikke alle som merket at det var noen som trykket dem i hånden, så leken stoppet opp et par ganger, men vi stoppet ikke å prøve, og etter hvert gikk det fortere og fortere og syntes det var moro. De ville fortsette å leke for å slå rekorden sin, men det var det ikke tid til, men vil tro de er motiverte for å fortsette neste gang og danner en ring mye raskere enn forrige gang.
    Deretter gikk vi over i stein saks papir ormen. Dette var veldig populært og mange av barna var med å heie på de som stod først i rekken. Til slutt endte alle opp i en lang orm og var klare for å stelle seg ved døra for å fra musikken opp i klasserommet.

    Styrkekartlegging på SFO:

    På SFO har vi et skjema med alle barna sine navn, og vi tar en klasse om gangen. Dette er for å kvalitetssikre og sørge for at alle barn blir sett. Hver klasse får ca 3 uker, det hender vi bruker litt mer tid. Vi er på lysglimt jakt, og deler ut kort vi har laminert med styrke kort. Vi deler ut kortene med en gang vi ser noe, og forklarer hvorfor de får kortet. Deretter huker vi det av i et skjema. Vi går ikke videre til neste klasse før alle barna har fått to eller 3 smartegenskaper under sitt navn.

    Vi har også noen elever i 3 og 4 trinn som går rundt med smart nøkkelknippe og deler ut smartegenskaper til de andre barna og forklarer hvorfor de får dem. Dette er noe barna har begynt med på eget initiativ, så det er veldig moro å se gleden de får av å rose og styrke andre barn!

    HJEMME:

    På hjemmefronten har jeg også brukt litt SMART i et familieselskap. Begge barna mine hadde bursdag i helgen og jeg lagde en plakat med hvert navn, og alle gjestene skrev inn egenskaper og/eller styrker ved hvert av barna. Det syntes den eldste var gøyere enn gavene og han ble så rørt at han gråt. Det var hyggelig å se, og han ble overrasket over at folk mente alle disse fine tingene om han, samtidig som han ble oppmerksom på et par egenskaper og styrker han ikke hadde tenkt over, så SMART skal brukes mer på hjemmebane også. (se bilde under)

  • Ukategorisert

    For å lede et barn på rett vei, må du selv ferdes på den.

    Hvis vi ønsker at barn skal være anerkjennende overfor hverandre eller være gode på å se hverandres styrker, trenger de gode rollemodeller. Så hvordan kan man jobbe for at de som jobber med barn skal være gode rollemodeller?

    I barnehagen min har vi bl.a. jobbet med verdisirkel som er en metode som er hentet fra lent.no. Verdisirkelen er en metode som kan brukes til å kjøre prosesser i personalgruppa for å f.eks. finne ut hvilke verdier som er til stede når vi fungerer på vårt beste. Verdisirkelen er en metode hvor vi gjennom demokratiske prosesser i personalgruppa har funnet fram til hvilke verdier som er viktige for oss i barnehagen for at vi skal være de beste voksne for barna vi møter hver dag men også overfor hverandre. Hva kjennetegner oss på vårt beste?

    Vi satt i grupper med 5 – 6 ansatte og intervjuet hverandre to og to om når vi hadde fått til noe vi var stolt over i arbeidet vårt i barnehagen. Vi leitet etter suksessfaktorer og hvilke verdier som var til stede når vi lyktes. Disse suksessfaktorene og verdiene ble så skrevet ned på gule lapper som først ble presentert på gruppa. Vi samlet de som var like i en bunke. Etterpå gikk en fra gruppa opp og presenterte hva vi hadde kommet fram til ved vårt bord og satte lappene på et flippoverark. Når alle lappene fra alle gruppene hadde blitt presentert, ble de like igjen samlet sammen utfra hvilke som var like og symboliserte det samme. Etter at alt var sortert fikk alle ansatte 10 poeng hver som de kunne fordele på de verdiene som de mente var viktigst. Til slutt etter at alle stemmer var talt opp endte vi opp med fire verdier som hadde fått flest poeng. Verdiene ble så skrevet inn i en sirkel som ble delt opp i fire kakestykker, et for hver verdi. De fire verdiene vi kom fram til var: samarbeid, åpenhet, varm tilstedeværelse og anerkjennelse. Vi fant ut hvilken verdi vi skulle begynne å jobbe mere med i dybden gjennom avstemning. Vi endte opp med varm tilstedeværelse.

    Når vi hadde funnet ut av det, skulle hver og en først tenke selv hva de la i den verdien. Hvordan ser det ut når jeg er varmt tilstede? Hva gjør jeg da? Vi skrev ned våre tanker på gule lapper. Så tok vi en runde rundt bordet hvor alle fikk presentere en ting om gangen til alle lappene var snakket om. Igjen ble de like utsagnene samlet i forskjellige bunker utfra hva som var likt eller betydde det samme. Etterpå presenterte hvert bord sine lapper og til slutt samlet styrer inn alle lappene og sammenfattet. På neste personalmøte fikk alle delt ut et ark med alle utsagnene til varm tilstedeværelse. Alle fikk i oppgave å velge ut et eller to punkt som de ønsket å jobbe mer i dybden med og ikke minst bli bedre på.

    Noen eksempler på hva vi legger i varm tilstedeværelse er f.eks. – Å bruke god tid – Slippe hemninger – la barna få prøve og ikke være redd for hvor det skal ende – Være lyttende og åpen for barnas interesser – Se muligheter ikke begrensninger – Bruke tid – være stille og ikke snakke i hjel – La være å fylle dagen med styrte aktiviteter – Se de gode tingene barna gjør og si det høyt – Lytte og prøve å forstå hva det er barnet egentlig vil fortelle Når alle hadde valgt seg et eller to punkt skulle vi skrive det ned og henge det opp på avdelingen. Vi skulle også fortelle det til hverandre i barnehagen slik at vi alle kunne hjelpe hverandre å minne hverandre på, men også for å kunne gi ros når vi så at noen lyktes på sin vei mot målet.

    Vi tok med oss gode historier til personalmøter som vi fortalte hverandre to og to og gav hverandre styrker som vi knyttet opp mot historien. Vi hadde også valuering og skalerte hvor gode vi hadde blitt på det målet vi hadde satt oss underveis på personalmøter. Etterhvert var det en evaluering og skalering for å se om vi hadde nådd målet. Etter at vi hadde jobbet over tid med et punkt tok vi for oss et eller to nye punkt fra lista og fulgte den samme oppskriften. Når vi hadde jobbet godt med varm tilstedeværelse over en periode tok vi for oss en ny verdi, samtidig som vi minnet oss selv og hverandre på å holde varm tilstedeværelse godt framme i pannen for å ikke glemme det vi hadde jobbet med.

    Dette var noe vi opplevde som verdifullt å jobbe med og som virkelig gav resultater med tanke på å være en bedre voksen for barna og en god kollega. Det skapte en god bevissthet i hverdagen og hjalp oss å holde det riktige fokuset. 

  • Ukategorisert

    Følelser i klasserommet: REDD del 2

    Jeg jobber i 7.klasse som kontaktlærer på Røråstoppen skole i Re kommune. Klassen jeg har har jobbe systematisk med SMART arbeid i alle de årene jeg har hatt de. Flere av de har faktisk opplevd SMART i barnehagen og kan være en av de første elevene som har møtt SMART arbeidet i både barnehage og skole. Jeg sitter for tiden å skriver meg igjennom alle disse 4 årene med dem. Det har vært en fantastisk utvikling. Jeg ser mange ting som er en rød tråd og jeg gleder meg til å fortelle alle der ute som er interesset i dette arbeidet et jeg har oppdaget. Det er nok derfor jeg også ikke har skrevet så mange nye bogger i det siste, siden jeg jobber med min 3. bok til SMART arbeidet; nemlig all praksisen, metodikken og refleksjonene mine rundt det som skjer blandt elevene.

    Siden klassen har jobbet med dette i så mange år sier det nesten seg selv at de trenger en utvikling og en dybde videre. Etter stykebegrepene var på plass og tryggheten kom, merket jeg de trengte en dypere forståelse rundt følelsene våre. De trengte å forstå sine, andres og hva som kunne gjøres. Hva de trenger og hva andre trenger, hvorfor følesene oppstår og hvordan håndtere dem. Da satte jeg i gang med å lage et pedagodisk opplegg med 15 spørsmål rundt 6 følelser: 3 positive og 3 negative. De jeg har gjennomført foreløpig og skrevet om er: Sint, glede og fredfull. Du kan lese mer om disse i bloggene jeg har skrevet om det.

    I denne bloggen skal jeg fortelle om hvordan jeg jobbet med redd del 2. Del 1 kan du lese om i Redd del 1 bloggen.

    Jeg startet med å dele ut en liten lapp med spørsmålene vi skulle svare på i dag. Den limte de inn i følelsesboken sin. Det er 4 A3 ark stiftet sammen, hvor 2 sider er til en følelse. Sist gang tegnet de seg selv redd, og førte på emosjonene inne i kroppen og hva som syntes uten på kroppen. Vi dsikuterte alle ordene rundt følelsen Redd og snakket om hvordan de dukker opp og hvilke erfaringer de hadde med de følelsene. Distre’ ble byttet ut med stressa, og underdanig ble byttet ut med mindreverdig. Etter de hadde forstått alle begrepene ble det tid for å snakke om de neste spørsmålene. Spørsmål 4-7 gikk jeg igjennom denne gangen.

    4. I hvilke situasjoner blir du redd? Alle elevene skrev sine tanker ned i boka si i stillhet. Da får alle tenke og reflektert og jeg tar hensyn til de introverte elevene mine. Deretter kunne de snakke sammen to og to for kanskje få noen ideer til. Deretter tok jeg alle svarene i plenum opp på tavlen. Jeg er opptatt av å anerkjenne alle de ting som kommer opp ved å si jeg forstår og kanskje fortelle litt fra ting jeg har opplevd for å vise at også voksne blir redde for de samme tingene. Det de svarte på spørsmålet var dette:

    Tavla i klasserommet.
    • At jeg tror folk blir sure på meg.
    • At jeg skuffer noen.
    • Aleine i mørket.
    • Når folk blir veldig sinte.
    • Å holde presentasjon.
    • Ta vaksine.
    • At man får vondt lenge etter vaksinen.
    • Å fly og oppleve turbulense.
    • Når jeg nesten faller ned, eller tanken om at jeg faller.
    • Når folk er seine med å vike fra høyre og jeg ser bilen kommer mot meg.
    • “Jump-Scares” i filmer.
    • Høye stemmer.
    • At andre skader seg.

    5. Hvem gjør deg ofte redd? Er det noen spesielle “typer” mennesker?Her var jeg ikke på jakt etter navn nødvendigvis, men om det var noen spesielle mennesketyper eller attferd som skremte dem. Vi snakket også om at det kan være noen som gjør de engstelig eller stresset og ikke nødvendigvis livredd. Det de svarte var:

    Alle svarene til ungene ble samlet på tavlen i et tankekart.
    • Meldinger fra ukjente folk
    • Fulle folk
    • Folk som snubler/har dårlig balanse
    • Rusmisbrukere
    • Folk som snøvler, “fylleprater”.
    • Folk som ser ustelte ut
    • Ungdomsgjenger som “henger”.
    • “Kjefte kjærringer”
    • Folk som tilbyr deg dop
    • Pirat taxi
    • Kjefte folk, sinte menn
    • Folk som vil ha deg inn i bilen ved å tilby deg godteri.

    Jeg synes det er viktig å ta disse spørsmålene i rolig tempo. Alle skal få fortelle sine historier og jeg har en støttende og anerkjennende holdning til alle historiene. “Det forstår jeg godt du synes var skummelt!”, “Ja, det kan jeg huske selv jeg tenkte på”. Selv om frykten de opplever er i hodet deres, og ikke nødvendigvis virkelige historier, er følelsen tankene skaper ekte og skal anerkjennes. Videre i spørsmålene skal vi riste litt i virkeligheten eller sannsynligheten for at ting faktisk er slik. Men for nå er det anerkjennelse som gjelder. Ungene opplever ofte og forteller at det er godt å høre andre tenke på de sammen tingene og at dette er normalt.

    6. Hva er grunnen til at du ble redd? Dette spørsmålet stiller jeg for å gjøre de bevisst på at det kan være like årsaker til forskjellige situasjoner. Jeg stilte også noen oppfølgingspørsmål for å komme litt dypere ned i hva de er redd for. Derfor gjorde jeg spørsmål 7 samtidig på tavla.

    Spørsmål 6 og 7

    7. Hva tror du på som gjør deg redd? Hva er du egentlig redd for? Den underleggende årsaken.

    • At folk skal hate meg – blir alene – ingen elsker meg
    • Mørket – ikke kan se – mister kontroll
    • Det ukjente – mister kontroll
    • Bli voldtatt
    • Bli kidnappet
    • At de/h*n skal gjøre meg vondt
    • At vi skal dø
    Det er vanskelig å lære hvis kroppen tror denne står bak deg…

    I løpet av disse spørsmålene snakket vi om at vi har en liten “steinaldermann” i hodet som reagerer på slike situasjonener og skal “redde” deg ved å få deg til å flykte, angripe eller “spille død” altså frys. Vi er i bunn like dyra når det kommer til å overleve. Vi snakket om at det er det som har fått menneskene til å overleve i årevis. Det er bare det at nå er det sjeldent vi behøver denne steinaldermannen. Ofte er det vi som må fortelle han at det er trygt, at det antageligvis ikke vil skje noe, at vi kan roe oss ned. Vi må si til oss selv at det ikke er en bjørn tilstede og det ikke er fare for vårt liv. Vi snakket også om at det er en super strategi når det faktisk er fare på ferde, men at vi må være bevisste når det ikke egentlig er fare og ha strategier for å roe oss ned.

    Dette tok 30 minutter og ble gjennomført i en norsktime etter leseleksen ble hørt og noen oppgaver ble gjort. Elevene var godt fornøyd etter timen og følte de hadde bredere forståelse av sin egen frykt. Neste gang skal vi fortsette med spørsmålene 8-15 som handler om følelsen redd og hva de kan gjøre når de føler seg engstelig og nervøs, for seg selv og andre.

    Eira Susanne Iversen

    Lærer, forfatter

    og SMART konsulent

  • Ukategorisert

    Forberedelse til å få karakterer på ungdomskolen

    Jeg har 7.trinn og jeg ønsker å forberede dem godt til å få karakterer på ungdomskolen. Jeg ønsker de skal se at en karakter ikke definerer dem som person, men er et resultat av en innsatts de har gjort. Ja, jeg vet at elever har forskjellige evner, og har utfordringer. Men likevel tenker jeg at en bevisstgjøring på at en prestasjon, som en karakter er, ikke behøver å ha noe å si for hvem du er. Du ER ikke dine resultater, karakterer eller klær. Hvis du skal la deg definere av likes på facebook eller følgere på instagram blir du avhengig av ytre stimuli for å føle deg bra. Da er det det på utsiden som bestemmer det som er på innsiden. Dette er et usikkert system som gir deg en avhengihet av å få mer og mer av andre. Da er det andres ansvar å få deg glad. Det gjør deg ikke mer lykkelig eller fornøyd med deg selv. Det er dette som er selvtilliten. En usikker kilde til mer trivsel i hverdagen.Da ønsker jeg heller at elevene lærer om at selvfølelsen, dine indre verdier og innsatts er det som sier noe om deg. Det du bestemmer deg for å gjøre og øve på å være, er det som definrer deg. Forklar det dårlige resultatet du fikk på prøven med at du ikke gjorde en bra nok innsatts, ikke med at du er dum.

    Før prøven snakket mye om måter å øve på, typer spørsmål jeg ville stille og hva de kunne forvente. Spesielt forskjell på rene fakta spørsmål og refleksjonspørsmål. Da jeg skulle levere tilbake prøven snakket vi om en del ting før jeg leverte den ut.

    1. Hva har du gjort for å øve til prøven? Snakk med sidemann og noter ned ideer du fikk.
    2. Hvordan vil du at klassen skal opptre når du får tilbake prøven? Vi skrev liste.
    Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er respekt.jpg

    Jeg ønsket heller ikke at det skulle være en selvfølge at elevene skulle si resultatene til hverandre. Derfor snakket vi om at vi skulle ikke spørre, men heller fortelle selv hvis vi ønsket. Vi skulle ikke juble, se på andres prøve, eller tvinge folk til å si sitt resultat. Alle elevene var utrolig respektfulle for hverandre under utdelingen av prøven. Jeg skrev karakterskalaen på tavla og gjentok at dette representerte deres innsats, eller metoder å øve på. Ikke nødvendigvis deres inteligens eller noe de er. Tilslutt reflekterte vi rundt øvemetoder de ville prøve ut til neste prøve:

    1. Til neste prøve vil jeg gjøre dette: Elevene skrev liste i sin egen bok. Vi delte litt metoder på tavla.

    Dette var utrolig effektfult. Det var respekt for hverandre, forståelse for at prosess er viktig og mange fikk tips og råd til å øve til neste prøve.

    Eira Susanne Iversen

    Lærer, coach og SMART konsulent

  • hjernen er plastisk,  Veikart

    “Det har jeg sagt to ganger!!”

    Vi fokuserer mye på at vi må GJØRE i SMART. Ikke lage luftige slott som er fine å tenke på, men faktisk gå mot mål vi har sett for oss. Det er derfor T’en i SMART står for trening. Men hvorfor er det så viktig å gjøre noe over lang tid?

    Det er fordi vi omprogrammerer hjernen vår. Når man jobber med kroppen som skal forandres, ja da tar det tid. Dette synes jeg det er spesielt viktig å fortelle til elevene mine. Jeg forteller om at det er synapser i hjernen vår som lager koblinger, som etterhvert blir automatiske handlinger. Det er derfor vi må gjøre det samme igjen og igjen for å lære noe nytt. Hjernen vår er full av koblinger som vi ikke ønsker og en hel del vi ønsker. Når vi har funnet noe vi ønsker å forandre på eller ønsker å gjøre, er det ikke slik at siden vi har bestemt oss, så er det forsandret. Vi ender igjen og igjen i de samme situasjonene selv om vi vet og ønsker noe annet. Det gjør ungene også. Jeg tenker det er viktig å snakke om og bevistgjøre både barn, unge og voksne at det tar tid å få til en forandring.

    Ikke gi opp!

    For noen er det vanskelig å se sammenhengen mellom tankene, følelsene og handlingene våre. For vi må forholde oss til alle tre delene, og det hender de er uenige. Det skjer ganske ofte egentlig og ikke minst: Det er normalt. Du er normal. Mine elever trakk et lite lettelses sukk da de hørte det, og jeg hører det også på de jeg holder foredrag til. Vi ønsker alle sammen å være normale, og høre til. Å være innenfor.

    Jeg har hørt voksne si ting som; Det har jeg jo fortalt! Det sa jeg jo istad! Eller; nei nå var jeg dum, nå gjorde jeg det igjen. Men du var ikke dum. Du har automatiserte handlinger du ikke ønsker. Vi fungerer ikke slik at når vi vet det i hodet, da gjør vi det riktige. Det hadde vært supert, men slik er det ikke. Mange av våre tanker og følelser er ubevisst, faktisk mellom 90-95% av den. Det vil si at vi har tilgang til noen av tankene og følelsene, men vi må konsentrere oss, observere oss selv og ikke minst bestemme oss for å gjøre noe annet. Heldigvis er det mulig, for hjernen er plastisk. Det vil si at den kan forandres. Når du opplever noe igjen og igjen lager det motorveier i hjernen din og blir en automatisert handling. Det kan være supert hvis du er enig i handlingen, slik som å gå, pusse tenna eller andre hverdagslige nødvendigheter. Men det finnes også mange negative automatiserte handlinger som det kan være ønskelig å forandre på. Jeg viste en film om dette i klassen min her om dagen som også ble vist til meg på USN når jeg studerte selvledelse og samspill. Se filmen fra youtube her hvis du ønsker.

    Hjernen er plastisk og kan forandres.

    Kort fortalt handler det om å observere hva du gjør, så velge å prøve ut noe annet. Deretter gjøre det igjen og igjen til du går opp nye stier, lager nye automatiserte handliger som er valgt og ønskelige. Da gror den gamle veien igjen! Da har du omprogramert deg selv til å ha den ønskede handlingen som en automatisert handling. Det er derfor viktig å gjøre det du velger å prøve ut over lang tid, og da trengs utholdenhet. Vær snill med deg selv og andre under omprogrammeringen, negative tilbakemeldinger gir ikke håp viljekraft og pågangsmot! Si heller; der gjorde jeg det igjen ja. Jaja, til neste gang ønsker jeg noe annet. Uten å dømme eller skamme deg eller andre går forandringen raskere.

    I SMART oppvekst jobber vi for å få til dette ved å jobbe med veikart. Målet puttes i enden av en vei, og delmål og handlinger vi kan øve på plottes inn. Ved å følge det tett opp, finne de gangene vi klarer det, oppmuntre oss selv og andre til å klare det, har vi en metode som fungerer for å forandre de negative handlignesmønsterne eller handlingene vi vil ha mer av. Vil du lese mer om veikartjobbing kan du finne det her:

    Veikart om respekt: http://smartoppvekst.no/veikart-mot-mer-respekt/

    Veikart mot mer glede: http://smartoppvekst.no/veikart-mot-mer-glede/

    Veikart mot drømmeklassen: http://smartoppvekst.no/veikart-mot-drommen-var/

    Husk det burde ikke være et krav at vi skal få til ting første gang vi prøver. Ikke til deg og ikke til våre elever. Bestem deg for noe, hold deg til det og gjør det igjen og igjen. Støtt deg selv og andre i prosessen og vær utholden! Lykke til med det du ønsker å prøve ut!

    Eira Susanne Iversen

    Lærer, forfatter, coach

    og SMART konsulent

  • karakteregenskap,  psykiskhelse,  S-styrkefokus

    SMART i barnehagehverdagen

    For meg er det viktig at barnehagehverdagen ikke blir for voksenstyrt. Derfor har jeg valgt å ikke bruke for mye tid på å ha samlinger med SMART-opplegg (selv om vi inn i mellom også har det). SMART er for meg en naturlig del av hverdagen i barnehagen. Du bruker det som en del av språket og de verdiene du står for, og selv om SMART handler mer om å være enn å gjøre, er det viktig å Trene i hverdagen for å bli god på å ha det riktige fokuset – Styrkefokus, Medvirkning, Anerkjennelse og fokus på Relasjoner.

    Hvorfor jobbe med styrkefokus? Det er mange sannheter om deg og meg. Det å leite etter styrker og gode sider hos hverandre i stedet for feil og mangler vil være avgjørende for hvilken virkelighet vi skaper. Å ha fokus på suksesser og suksessfaktorer vil gi bedre resultater enn et problemfokus. Vi skal ikke avvise problemer og utfordringer, de må også anerkjennes og bearbeides, men forskning viser at hvis vi klarer å ha et forhold på 5 positive mot 1 negativ vil det føre til oppadgående spiraler. Samtidig tenker vi også at det er viktig å ha fokus på gode egenskaper som kan hjelpe oss å stå støtt i hverdagen. Det er ikke nok å bygge opp god selvtillit ved å få tilbakemeldinger på hvor pen du er, hvor flink du er osv. Livet er ikke en dans på roser og vi kommer til å møte motgang. Derfor handler det om å bli rustet til å takle denne motgangen på en god måte. Vi tenker at vi har behov for å bygge opp selvfølelsen for eksempel ved å årsaksforklare de gode handlingene vi gjør.

    I Rammeplan for barnehagen står det: “I barnehagen skal barna oppleve et stimulerende miljø som støtter opp om deres lyst til å leke, utforske, lære og mestre.” Videre står det at “personalet skal sørge for at alle barn kan få rike og varierte opplevelser og erfaringer, utfordringer og mestringsopplevelser“. (Udir 2017:22)

    Et eksempel hvor det blir lagt til rette for utfordringer og mestringsopplevelser i barnehagehverdagen kan for eksempel være fra en garderobesituasjon hvor et barn ikke får til å få buksebeinet på utsiden av støvelen og strikken under støvelen. Dette kan fort være en oppgave som kan føles alt for vanskelig for en fireåring som sjelden har måttet gjøre dette på egenhånd. Det kan også være vanskelig for de som har gjort det mange ganger før. Det kan være veldig slitsomt siden man har mye klær på seg osv. (Det finnes en god del faktorer som kan påvirke hvor vanskelig denne oppgaven kan være). I en slik situasjon tenker jeg at det er viktig at vi voksne som jobber i barnehagen tar oss tid til å la barna prøve selv. Hvis de ikke vil og sier at de ikke klarer, pleier jeg si: “Jeg skjønner at du syns det er vanskelig for det kan være litt slitsomt når man ikke har prøvet før, men jeg vil at du skal prøve. Jeg tror at du klarer det. Jeg skal være her sammen med deg mens du prøver.” Så er jeg der og støtter barnet underveis. Oppmuntrer og forklarer. Når barnet har fått det til er det klart for en “high five” og da pleier jeg også trekke fram utholdenhetskortet og vise til barnet. “Nå har du vært skikkelig utholdende. Selv om det var vanskelig gav du ikke opp.” Så spør jeg også: “Hvordan kjennes det ut nå når du fikk det til?” Da svarer de oftest bare “bra”. Men da kan man ev. si “ble du glad/lettet?” osv. Videre spør jeg “Hvorfor var det lurt å holde ut?” Noen ganger svarer barna kanskje: “da klarte jeg det til slutt”. Så kanskje jeg fyller på med: “Ja, og neste gang – da går det kanskje lettere når du vet at du klarer det.” Det handler om å la barna mestre sin egen hverdag. Ved å for eksempel holde ut i vanskelige situasjoner som i denne situasjonen med påkledning, kan det bli en overføringsverdi i form av at når man møter motgang, at ting går litt tungt eller er vanskelig, kan det å øve på å stå i det som er vanskelig kanskje hjelpe barna i andre typer av oppgaver eller situasjoner hvor det butter litt i mot. De får en opplevelse av å mestre noe som i utgangspunktet kan ha virket som en umulig oppgave og den lettelsen og mestringsgleden de opplever av å komme seg igjennom dette, kan kanskje være med på å bidra til at de takler andre vanskelige oppgaver og situasjoner senere. De lærer en slags strategi for hvordan de skal komme seg igjennom når de har lyst til å gi opp for at det er vanskelig. De opplever en slags læringsglede hvor de erfarer at man noen ganger må holde ut og komme seg igjennom hindringer for å få til nye oppgaver.

    Mange ganger dokumenterer vi slike situasjoner i barnehagen. Vi tar bilder som vi bl.a. henger opp på veggen med egenskapen som barna brukte, limt på bildet. Bildene kan henges opp på avdelingen og ev. i garderoben eller en annen plass hvor de passer inn. På denne måten kan barna se og gjenkjenne seg i situasjonene hvor egenskapene blir brukt. De får en ny mening for hver situasjon egenskapen blir brukt og koblet på. Jo flere situasjoner de ser at den samme egenskapen kan bli brukt, desto større sannsynlighet er det for at de klarer å bruke den i andre situasjoner. Veldig ofte noterer jeg ned disse historiene i en kladdebok med barnas tanker og refleksjoner. Disse historiene blir så dokumentert med en historie tilkoblet egenskapen/e som er i bruk og gjerne også med bilde fra situasjonen. Historiene settes inn i en perm som står lett tilgjengelig for barna inne på avdelingen. Barna kan lett få tak i permen selv og bla i den eller lese sammen med en voksen. Dette er stor stas og de er veldig stolte. For meg er denne dokumentasjonen blitt en viktig del av dette arbeidet. Jeg tenker at det gir rom for videre refleksjoner og gode samtaler rundt egenskapen/e, både i barnehagen og hjemme. Dokumentasjonen er på denne måten med på å hjelpe barna til å få en dypere forståelse for egenskapen og handlingens betydning. Samtidig tenker jeg det er viktig å huske på at hvis man føler at man ikke har tid til å dokumentere med bilder og skrive ned historien, er det fortsatt like viktig å ta samtalene og refleksjonene rundt situasjonene som oppstår der og da.

    Lykke til med jobben med SMART-fokus i hverdagen!


  • SFO

    Forskning i praksis -SOLERØD SFO

    Jeg kommer inn den blå døra til Solerød SFO. I garderoben står det barn fra både

    1. og 2. klasse på en lang rekke. Skoledagen er over og de venter tålmodig på at SFO skal begynne.

    «Hei! Er det du som skal komme på besøk til oss i dag?» Flere barn kikker på meg og venter tålmodig på svar. Jeg svarer høflig ja, og med det så er samtalen i gang. På kort tid har jeg fått nysgjerrige spørsmål fra noen, mens andre har fortalt meg akkurat det som falt dem inn der og da! Jeg kommenterer hvor gode de er til å stå fint på rekke. «Takk» svarer ei jente mens hun smiler, «vi har øvd

    Døra inn til SFO lokalene går opp og en hyggelig voksen ønsker barna velkommen inn.

    Barna går rolig inn, møter en ny voksen som registrerer de inn på listene til SFO før de går videre inn i lokalene.

    Det står frilek på planen og det er tydelig at de vet hva frilek innebærer. Alle finner seg raskt en plass med noe de har lyst til å gjøre. Når alle barna har kommet til SFO blir jeg presentert for barna av SFO leder. Barna husket at de skulle få besøk, det hadde de snakket om dagen før.

    Jeg observerer en ro i rommet hvor barna ser ut til å utnytte tiden godt, de kommer raskt i gang med leken. Jeg velger å sette meg ved et bord der det sitter to jenter fra 1. klasse og leker. De vil mer enn gjerne fortelle meg om hvordan det er å gå på Solerød SFO.

    «Her er det stille og rolig når vi leker» forteller en av jentene. Den andre følger raskt opp: «Man skal leke fint her, da blir man bedre kjent og man blir bedre venner også. Leker man rolig, så krangler man mindre!»

    Videre kunne jentene konkludere med at de i barnehagen bråkte mer og da kranglet de mer også. Nå hadde de begynt å følge regler fordi de hadde lært seg hva som er lov til å gjøre.

    Etter at vi har snakket sammen en stund undrer de seg på hvorfor jeg egentlig er på besøk. Jeg svarer at jeg er på besøk fordi jeg har lyst til å bli bedre kjent med de, og fordi jeg har lyst til å lære av alt det fine som skjer på Solerød SFO.

    En av jentene ser på meg og sier: «Nysgjerrighet har vi også lært om på skolen! Det er fint å være nysgjerrig, for da kan man lære mye!»

    I frileken vandrer jeg rundt slik at jeg får snakket med flere barn. En guttegjeng på gulvet inviterer meg inn i leken og kan fortelle meg at når de bygger sammen, så blir de bedre venner. De får også samarbeidskort når de øver på samarbeid. «Det er fint å samarbeide, for da kan vi hjelpe hverandre – og da blir vi bedre på ting og tang!»

    Jeg flytter meg videre til noen jenter som sitter sammen. De kan fortelle meg at de pleier å ha møter hvor de snakker sammen om ting som skal skje, for eksempel at de kan gå i akebakken. «Vi bruker mye samarbeid når vi går opp akebakken. Først kommer noen av de store barna seg opp, så hjelper de de som er mindre enn seg selv. For eksempel så hjelper en fra 3. klasse en fra 1. klasse. Det er fint!»

    Det nærmer seg måltid på SFO og barna får beskjed om at det er ryddetid. De rydder raskt opp, og i det de rydder kommer også 3. og 4. klasse til. De har hatt tilbud om en egen aktivitet et annet sted mens 1. & 2. klasse hadde frilek.

    Under måltidet blir jeg invitert til å sitte sammen med 4. klasse. På Solerød SFO sitter alle barna ved faste bord, noe som skaper forutsigbarhet for hvert enkelt barn.

    1. – 3. klasse er blandet ved bordene, mens 4. klasse får sitte ved eget bord.

    «Når vi får sitte sammen kan vi snakke om alt som har skjedd i løpet av dagen. Vi kan snakke om når vi samarbeider i klasserommet og vi kan snakke om når vi viser mot for å skli ned akebakken. Det er fint at 4. klasse får sitte sammen på SFO.»

    Før barna begynner å spise blir det vist rollespill av to ansatte på SFO. En skal være et barn, mens den andre skal være en foresatt. Alle barna på SFO følger spent med. Rollespillet handler om hentesituasjon på SFO, noe barna kjenner seg godt igjen i. Det handler om hvordan man kan avslutte leken på SFO, samt hvordan man kan møte foresatte når de kommer inn. Rollespillet blir vist med ulike løsninger og barna er med på drøfting for hva som er en god løsning. De får kjenne på hva de selv føler, samt at de trener på å sette seg inn i andres perspektiv. Hvordan er det for mamma/pappa når jeg ikke vil bli med hjem? Hvordan er det for mamma/pappa når jeg rydder opp lekene på SFO og så blir med hjem når de kommer for å hente?

    Det var mange barn som fikk seg en aha opplevelse i samtalen, og nå visste de godt hva de skulle gjøre når de ble hentet samme dag! De var enige om at dette måtte de øve på!

    Under måltidet handler samtalen rundt bordet med 4. klassingene om historier der de bruker ulike egenskaper. «Jeg viste omsorg i dag når kameraten min slo seg.» «Jeg syntes det er fint med Ukas barn og at vi får egenskaper.» «Jeg viser noen ganger mot når jeg sklir ned akebakken! Der er det skikkelig glatt nå!»

    Midt i samtalen er det en som snur seg mot meg og spør:

    «Gruer du deg til vi blir en stor kommune?» De andre hiver seg raskt på med flere kommentarer: «Det er så fint å være en liten kommune, da blir det liksom ikke så mye styr.» «Ja, og da kan vi ha de reglene vi har også. Med stor kommune kan det bli mange nye regler, for eksempel kan det bli helt ny fartsgrense på motorveien gjennom Re!»

    Jeg prøver å ta del i samtalen da jeg forstår at kommunesammenslåing er et viktig tema for de: «Nå er det jo sånn at Re og Tønsberg skal bli en kommune. Hva kan være fint med det?» spør jeg undrende.

    Det manglet ikke på kommentarer med dette fokuset heller: «Når vi blir en stor kommune bør det komme flere mennesker hit til Re, for eksempel til skolene. Da kan jeg få enda flere venner og det er fint.» «Re kommune bør få flytte noen regler til Tønsberg, for eksempel billigere skole og billigere SFO.» «Og ikke er det så mye kø i Re heller! Det er veldig bra!» forteller en av guttene ivrig.

    «Jeg syntes vi kan lære Tønsberg om SMART. Da sier læreren for eksempel: «Nå viser du virkelig læringsglede!» Da får man en god, myk, deilig klump i magen etterpå!»

    På Solerød SFO kommer kvalitet i SFO tilbudet til syne ved at det blir etablert positive og gode samspill mellom barn-barn og barn-voksen. De voksne er gode rollemodeller og har et styrkefokus i sin praksis. De skaper gode samtaler med barna, og barna får lov til å medvirke til sin egen hverdag. Det kan for eksempel være gjennom Ukas barn som har faste oppgaver på SFO hvor de styrkes på bruk av gode egenskaper eller det kan være gjennom Dagens hjelper som får være med å forberede maten, samt hjelpe til med å servere. Dette er satt i system slik at samtlige barn er involvert og de blir registrert på lister før en ny runde. Barna opplever mestring og blir sett for det gode de gjør.

    «Den stemningen vi klarer å skape, og kvaliteten på hver enkelt relasjon, vil være avgjørende for motivasjonen, utviklingen og kreativiteten på SFO.»

    (Lysebo & Bratt, 2017)

    Det er tydelig at styrkefokus, medvirkning og anerkjennelse ligger til grunn for hverdagen på Solerød SFO slik at gode relasjoner skapes, noe som tyder på at     Solerød SFO er et godt sted å være for både liten og stor J

  • følelser,  Sosialt arbeid i klasserommet,  Undervisningstips

    Følelser i klasserommet: REDD del 1

    Jeg har igjennom 4 år jobber systematisk med å ha et styrkeperspektiv, anerkjennende holding til følelser og gi elevene mine sosial- og emosjonell kompetanse. I denne sammenhengen har jeg sett hvordan behovet til barna har utviklet seg til å trenge mer forståelse rundt følelser. Siden jeg ikke har funnet noe opplegg jeg synes er godt nok og går i dybden nok, har jeg utviklet 15 spørsmål rundt 6 følelser: SINT, TRIST, REDD, GLEDE, KRAFTFULL og FREDFULL. Les gjerne om hvordan jeg jobbet med de følelsene i de andre bloggene jeg har skrevet.

    SINT: http://smartoppvekst.no/a-jobbe-med-folelsen-sint-del-1/

    GLEDE: http://smartoppvekst.no/veikart-mot-mer-glede/

    FREDFULL: http://smartoppvekst.no/vi-jobber-med-folelsen-fredfull/

    Klassen min går nå i 7.trinn og vi jobber for tiden med REDD. I starten av denne timen viste jeg to små youtube filmer. Den ene “Alfred og skyggen”, handler om at følelser har gode intensjoner, og prøver å hjelpe deg. Det hender de overbeskytter deg, slik som når en sint deg beskytter den triste deg. Den lager en forsvarsmur som gjør at du ikke får det du trenger. For når du er trist ønsker du kanskje å få trøst og omsorg, men det er det ikke så lett å gi til en som er agressiv eller sint. Den forteller om cover emotions på en veldg god og lett forståelig måte. Vi lager våre følelsesmassige reaksjoner og hvilke grunnfølelser som preger oss mest før vi er 7 år. Det betyr at har man opplevd noen traumatiske ting, eller mangel på noe, vil man være preget av dette. Også hvordan man reagerer på andre, og hvordan man reagerer inne i seg. Vi så filmen og snakket igjennom den. Det elevene synes var mest overaskende var at vi kan ha følelser som dekker over andre følelser. Du kan se filmen her:

    Når du vet hva du trenger kan du lettere få behovene dine dekket. Og det er akkurat derfor jeg ønsker å bevisstgjøre mine elever på sine følelser, andres følelser og hvordan alle kan få sine behov dekket. Denne filmen tar også opp noe som jeg er spesielt opptatt av; Følelser vil blir følt, da blir de mindre. Hvis man unngår alle de negative følelsene vil man lage mange hindringer for seg selv. Men hvis man tåler å føle, vet hva man skal gjøre og trenger fra andre, da kan det bli lettere å håndtere hverdagen og man blir resilient, eller robust som vi ofte kaller det. Jeg tenker at det handler om å gå igjennom det, ikke rundt, benekte eller skylde på andre. Etter denne filmen så vi en liten film til. Den er kanskje litt barnslig for 7.trinn, men den har noen gode poeng. De elevene synes var best med denne filmen var at den forklarer på en lett måte hvordan tankene våre kan skremme oss mer, og gjøre oss mer redd. Roald er redd for å gå på do, og det er ikke nødvendigvis en grunn til å være redd. Vi snakket vidre om at noen ganger reagerer kroppen som om det er en bjørn i rommet, selv om det ikke er en der. Da snakker ikke tankene våre om det vi trenger, men prøver å forsvare oss fra noe som ikke er der. Følelsen som er der er likevel like sterk som om det er sant. Da må vi ta kontroll og snakke med “grønne tanker”. Du kan se filmen her:

    Da jeg hadde vist de to filmene og vi hadde snakket og skrevet om de, ga jeg ut en lapp der alle begrepene om redd er. Den første oppgaven er å snakke om begrepene to og to eller på liten gruppe.

    1. Det finnes mange ord og nyanser i følelsen REDD. Snakk om ordene på følelsen. Se plakat. Når føler man disse følelsene?
    Begreper rundt følelsen redd.

    De var ganske kjent med alle ordene. Vi snakket en del om å føle seg underdanig. De hadde hørt om å føle seg mindreverdig, altså mindre verdt enn andre. De kunne se at alle ordene hadde noe med det å være redd å gjøre. Redd for å gjøre feil, redd for å ikke ha verdi, redd for å ikke væer god nok, redd for å ikke strekke til og klare å gjennomføre, redd for å ikke være en del av, redd for å ikke være likt eller at noen er glad i deg og at man er alene. Så gikk vi vidre med flere spørsmål:

    2. Hvordan ser du ut når du er redd?

    3. Hva føler du i kroppen når du er redd?

    Elevene tegnet seg selv i følelsesboken sin og førte på emosjonene inne i kroppen. Hvordan ser man ut på utsiden, og hvordan føles det inne i kroppen. Da vil jeg elevene skal beskrive med adjektiver og gjerne bruke sammenlikninger. Alle elevene kommer med forslag og jeg tegner et eksempel på tavlen også med alle forslagene. Så kan elevene plukke ut de tingene som stemmer med dem selv.

    En elev har tegnet seg selv redd.
    En annen elev sin bok

    Alle elevnene mine har egne bøker om følelser. Jeg jobber med følelsene ca. to ganger i måneden og tar 4-5 spørsmål av gangen. Jeg veksler mellom å tenke selv, snakke sammen to og to og på gruppe. Jeg skriver også alt det vi finner ut på tavla slik at alle kan få ideer til det de skal skrive om i sin egen bok. Jeg gleder meg til del 2 av følelsen REDD.

    Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er 14358640_10155064313655656_8870699834053820251_n-250x333.jpg

    Eira Susanne Iversen

    Lærer, forfatter, coach

    og SMART konsulent

  • Ukategorisert

    Julekalender 21. desember

    KNUTEMOR- Rolig utgave 🙂

    Utstyr: 0
    Positive karakteregenskaper:
    • Samarbeid -Det er når vi klarer å jobbe sammen med andre for å få til noe.
    • Utholdenhet -Det er når vi holder ut selv om vi har lyst å gi opp.

    8 eller 6 elever står sammen i en ring. Strekk ut hendene og hold i to hender fra forskjellige folk. Ikke hold i sidemann. Kom dere ut av knuten på en hensynsfull måte.

    Variasjoner:
    • Flere elever av gangen
    • Del gruppen i to slik at man kan ha to sirkler som blir to knuter. Da bør man ha flere som løser opp knuten.
    • Konkurranse mellom to grupper.
    • Prate engelsk
    • Ikke prate

    Fremgangsmåte når man skal leke SMART leker

    Før leken:

    • Vis frem styrkene som skal øves på i dag gjennom lek. Les teksten på bildet og snakk litt om egenskapen.
    • Forklar reglene i leken.
    • Bli enige om regler.

    Under leken:

    • Styrkespott elevene underveis i leken. “Nå er dere kreative!”, “Her skjer det omsorg.”
    • Snakk om det som skjer under leken: tanker, følelser og styrker. Vi har en anerkjennende tone og holdning til det som skjer.
    • Juster regler, hvis det er nødvendig.

    Etter leken:

    • Snakk om styrker: “Hvilke styrker ble brukt nå?”, “På hvilken måte ble denne styrken brukt?”
    • Finn nye kreative løsnigner og/eller forbedringer i leken.

     

    Lykke til!