Hei!
Vi har i disse dager fått se den nye overordnet del i opplæringsplanen. Jeg kjenner det er mange punkter der som både engasjerer meg og utfordrer oss i skolen.

Jeg var ferdig utdannet lærer i 2006 og var det første kullet med 4 år lærerudanning på Eik i Tønsberg. Vi hadde bare fag over 30 stp, noe som gjør meg kvalifisert for jobben min ifølge de nye kravene. Det betyr også at jeg ikke behøver å ta mer fag for å kunne undervise videre på skolen der jeg jobber. Men jeg har selv valgt å gjøre det. Selv om min interesse for psykisk helse ikke blir prioritert med støtte, og de studiepoengene jeg samler innenfor psykisk helse for barn, unge og voksne ikke står på listen over fag vi kan studere, ser jeg det som en av de viktigste tingene jeg har studert som lærer.
For uten at barna har det trygt og godt i klasserommet og sammen, skjer det ikke mye læring. Er hodet fult av støy og mørke tanker, kroppen i brann og i skyggeland, hjelper det ikke hvor kunnskapsrik jeg er i KRLE. Jeg trenger andre verktøy, annen kunnskap fra et annet felt: Helse. Jeg vil vite mye om tanker, følelser og hvorfor hendelser skjer. Hvordan hjernen fungerer og hvordan jeg

kan anerkjenne og hjelpe til med å utjevne forskjeller i samfunnet. Både emosjonellt og faglig må barna få mulighet til å få lik kompetanse slik de fungerer godt i samfunnet. Eller for å dra det litt lenger; nå drømmene sine, tåle å leve, tåle motgang, vite hva man skal gjøre når vanskelige ting oppstår, ha viljekraft og mot til å ta valg ut fra det de vil, ønsker og vil bidra med, oppleve glede og gode relasjoner.

Den overordnet delen forteller:

2. Prinsipper for læring, utvikling og danning
Skolen har både et danningsoppdrag og et utdanningsoppdrag. De henger sammen og er gjensidig avhengig av hverandre. Prinsippene for arbeid med læring, utvikling og danning skal hjelpe skolene til å løse dette doble oppdraget.
Grunnopplæringen er en viktig del av en livslang danningsprosess som har enkeltmenneskets frihet, selvstendighet, ansvarlighet og medmenneskelighet som mål.
Opplæringen skal gi elevene et godt grunnlag for å forstå seg selv, andre og verden, og for å
gjøre gode valg i livet. (…)
 
2.1 Sosial læring og utvikling
(…) Å kunne sette seg inn i hva andre tenker, føler og erfarer, er grunnlaget for empati og vennskap mellom elevene. (…)

 
Noen familier er gode til å snakke om følelser og hva som foregår inne i en selv. Andre snakker mest om hva som skjer i samfunnet, andre om hva andre gjør. De fleste familier kanskje litt av alt. Min mor er psykiatrisk sykepleier og skrev mastergrad om å lytte til andres fortellinger og anerkjenne dem, da jeg var en melankolsk og sint 14 åring. Kanskje er det det som gjorde at jeg er ekstremt opptatt av å lytte og anerkjenne barn og andre mennesker. Alles perspektiver skal frem og jeg ønsker vi skal  prøve å forstå hverandre. Jeg så fort at dette er ikke noe alle forstår hvordan foregår, og systematisk som jeg er, har jeg de siste årene viet mye tid til å lage pedagogiske framgangsmåter av noe som kan være ganske komplisert. Så husk når jeg kommer med forenklet utgave, at vi prater med mennesker, og ikke maskiner. Derfor er hver sak og samtale forskjellig og trenger kanskje forskjellige ting.
Her er en forenklet 1-2-3 måte å anerkjenne følelsene barn har i en samtale. Når barn kommer til meg å forteller noe som her skjedd er det ikke alltid de ønsker råd eller en løsning. De trenger at jeg ser dem, at jeg “godkjenner” følelsen de føler som normal. De trenger å kjenne at det er helt riktig å føle det de føler. Som vi sier i min klasse:

Du kan ikke føle feil!

Men du kan ha oppfattet situasjonen på en måte den ikke var ment som. Da bruker jeg PIF- positiv intensjon forståelse som jeg har skrevet en annen blogg om. Jeg jobber også med å hjelpe barna med å forstå hva som foregår når de opplever forskjellige emosjoner. Jeg skrevet blogg om et pedagogisk opplegg om sint, fredfull og glad.
 

Samtale som anerkjenner følelsen:

Jeg ser du gråter – beskriver kroppsspråk
Er du lei deg? – sette ord på følelsen
Kan du fortelle meg hva som har skjedd? – knytte situasjon sammen med følelsen.
Hva tenkte du da det skjedde? – knytte sammen hva de tror på
Jeg forstår godt du er lei deg nå, det ville jeg følt også hvis jeg opplevde det. – anerkjenne følelsen: du er normal.
Hva trenger du nå? Se om de klarer å foreslå det de trenger. Hvis ikke:

Vil du sitte på fanget/få en klem? – foreslå hva de trenger, sette ord på det de trenger.
Tror du de mente det slik? Snakke om forskjellige løsninger/råd for å ordne opp, er det sant det du tenker skjedde?
Hva kan vi gjøre nå? Snakke med de det gjelder, foreldre ol.
 
Det er vondt for oss å se noen vi er glad i ha det vondt. Og ofte kan vi ønske at de går ut av følelsen før de har følt seg ferdig. Da kan barnet føle at de ikke kan føle det de føler, eller at det er galt. Vi kommer inn i en situasjon hvor vi egentlig sier (uten å si det med ord);
Kan du slutte å være lei deg? Det er så slitsom for meg!
Jeg pleier å tulle litt med akkurat det, fordi det er jo egentlig ikke det vi ønsker. Men for å være et empatisk menneske, må vi føle på og kunne sette oss inn i andres situasjon, og la de føle seg ferdig før vi går inn på løsninger. Noen ganger trengte de bare akkurat det. Bli anerkjent sine følelser. Og når jeg hører de jeg lytter til at de trekker pusten av lettelse, som om trykket av smerte slipper, kan jeg gå videre til å finne løsninger eller gi råd:

1. Få høre hva som har skjedd.

2. Gjenfortell historien – speile

3. Du føler …..(sett inn navn på følelsen)

4. Det forstår jeg godt er vondt/dumt/kjipt/trist for deg. (vent på pusten av lettelse)

5. Dekke behov – løsninger osv

 
 
Det er umulig å komme gjennom livet uten negative følelser. Livet er full av opp og nedturer. Men hva ville skjedd om alle viste hva vi skulle gjøre når vi har det vondt? Hva hvis vi er så robuste at vi tåler det, vet hva vi trenger og har viljekraft til å gjøre noe med det? Som jeg sier til mine elever:

Ja, det er vanskelig. Kan du gjøre det likevel?

Da er det bare begynne å øve da. Det gjør jeg hver eneste dag, for det trengs tålmodighet for å forandre handlingene våre.
Hilsen
Eira Susanne Iversen
Lærer, forfatter, coach
og SMART konsulent
 

Hei!

I denne lille blogg-serien om relasjoner i klasserommet, skal jeg dele noen av de oppgavene vi finner på. Men aller først to gamle slagerne jeg ikke kan være foruten:
 

Øvelse 1: IRP – Individuell, relasjon, plenum

Når jeg stiller et spørsmål venter jeg ikke på hender i været. Jeg lar spørsmålet henge litt, gjerne si spørsmålet flere ganger, slik at det går ca 15 sek. Da har de tenkt litt selv. Så sier jeg; Snakk litt sammen –  da snakker de om spørsmålet eller oppgaven jeg presenterte. Jeg gir de ca 15-20 sek. Ikke noe mer, for da begynner de å snakke om noe annet. Deretter er de frittvilt, jeg behøver ikke hender i været, alle har pratet sammen. Så da kan jeg gå til hvem som helst å spørre; Hva snakket dere om? Eller stille spørmålet igjen og få flere hender.
Jeg vet at alle klasser er forskjellige og hos oss er det ikke noe problem med arbeidsro, for det er en introvert klasse som godt kan være mer aktiv. Siden jeg bruker IRP hele tiden, vet jeg at alle prater hver time. Selv om det ikke er en hånd i været, så er det sammen med en læringspartner eller i gruppearbeid, som vi har mye av.
 

Øvelse 2: Ispinner + Eira = sant

Vi har tre kopper med ispinner i mine klasser. En i 7a og en i 7b og en i undervisningstrappen der vi har alle elevene. Dette trekker vi ispinner til:

• Grupper
• Plasser i klasserommet
• Plasser i trappa
• Samarbeidsoppgaver
• ALT som krever at elever jobber sammen.

Det viktigste for min klasse er at de kjenner hverandre. Det er ikke slik at alle skal være bestevenner eller være med hverandre hjem, men de skal kjenne hverandre godt nok til å kunne samarbeide, si hei og kunne snakke sammen. Jeg hører så og si aldri “Jeg vil ikke være på gruppe med …” eller “Jeg vil ikke sitte ved siden av ….”. Vi bytter plasser ca hver 3 uke og vi varierer mellom to og to, grupper, rekker og hestesko. Det eneste vi aldri har er en og en. Grunnen til det er at jeg ønsker å få gode relasjoner i klassen, og da må man øve med alle. Jeg er klar over at noen elever bli anbefalt å være på et sted og føle trygghet der, eller ikke klarer å samarbeide. Men jeg er i den oppfatting at for å lære samarbeid eller å bli trygg, blir man nødt til å ta en fot ut i det som er litt utrygt. Det er utenfor komfortsonen vi lærer mest, men det er en ballanse, så ikke det blir alt for utrygt og går over i angst.
Vi opplever også sjeldent at grupper ikke fungerer i det hele tatt. Jeg ser fort hvis det er en gruppe jeg må veilede litt mer enn andre, men det finnes alltid læring. Om det er tre elever som er litt seine med å komme igang, har de veldig godt av å jobbe mot en tidsfrist sammen. Plutselig tar en av de ledelsen og drar frem styrker som forsvinner når andre tar ledelsen. Jeg fryder meg over slike relasjonelle lærdommsøkter.

Øvelse 3: Felles leker i friminutt

Vi har laget felles leker som alle elevene er med på. Gjennom hele 5. og 6. klasse lekte de masse sammen hele gjengen. To av de lekene som slo skikkelig ann var en felles Politi og røver lek og klatrestativ sisten. Det jeg gjør er å følge opp reglene. Vi bruker litt tid på å bli helt enige om reglene i klasserommet. Og når leken er igang følger vi opp de reglene som er uenighet om. I klatresisten var det området som måtte avgrenses, vester eller ikke vester, en eller flere som “har den” osv. For å bli enige lytter vi til hva som har skjedd og vi passer alltid på at det er saken, eller regelen som det er uenighet om og felleskapet bestemmer hva som blir gjeldene regel. Det er sjeldent det går så langt som at det blir krangling, fordi de nå vet hva som mangler: enighet om regler. Det tar meg til neste punkt.
 

Øvelse 4: Blindstemming!

Det er sjeldent vi lærere avgjør hva som skal bestemmes. Det avgjør vi med blindestemming. Alle elevene ser ned i fanget og lukker øynene. Vi har kokt ned valg mulighetene til to eller tre og elevene rekker opp handa på det de synes er rett. På den måten utelukker vi at de bare gjør som den “kule”, eller den som bestemmer og det er demokratisk. Flertallet bestemmer, ferdig med det. Hvis det er mange valgmuligheter, pleier vi å stemme i to omganger. F.eks på hvem film vi skal se ol.
 

Øvelse 5: Stein, saks, papir.

Dette brukes alltid hvis det står mellom rekkefølger, hvem som skal først, roller eller liknende.
 

Øvelse 6: Blanding av klassene

For å unngå at det blir en fast a og b klasse hender vi at vi blander klassene. I alle år jeg har hatt dette kullet har jeg og min kollega, etter ønske fra elevene, hatt jente og gutteklasser en liten periode. I år var det også et ønske fra elevene om å gjøre dette. I år ble det bare mulig å få til to timer mandag og to timer fredag. Det som er spennende med dette er at jentene prater mer sammen, blir mer aktive og rekker opp handa mer, og guttene tar mer hensyn til hverandre siden de må dele plassen og ordet. I denne perioden jobber jeg med relasjonene jentene imellom og guttene imellom. Jeg finner også på mye rart som de kan gjøre sammen.

Øvelse 7: En utfordring i ny og ne.

Jeg er en igangsetter. Jeg gir ungene felles oppgaver for å motivere dem til å gjøre noe sammen. En utfordring jeg ga jentene var å lære seg en klappelek jeg fant på youtube. Da hadde de først fått ny sidemann, og så øvde de inn klappeleken. De skulle vise den i siste time og da skulle alle jentene gjøre det i takt. Dette klarte de og så lærte de det til guttene, og hele klassen gjorde det i takt. Her er klappeleken jeg brukte:

Slike små prosjekter har gjort mye for å bygge relasjoner, bli kjent og ha noe å gjøre felles. Her er et til eksempel:
https://www.youtube.com/watch?v=jTBhIFSi-8M
De lagde også etterhvert sin egen vri og målet er at hele klassen får det til.
Jeg har også vist dem slike ting som cup song og de endte opp med å lage et nummer de viste på sommeravslutningen i fjor. Denne hører til en sang som heter cup song:

Her har du bevegelsene:

På denne måten holder klassen seg “varm”. Jeg trodde en periode at de ikke trengte slike “dytt”, men jeg tok feil og ble igjen påminnet at gode relasjoner er ferskvare. Det er noe man må holde varmt og man må gjøre noe for å få til. For dine aller næreste venner er det kanskje ikke nødvendig , men når man har 39 unger som skal føle seg trygge nok til å kunne si hva de mener, være klar på sine grenser og kunne samarbeide med alle, er slike “bonding” oppgaver en stor hjelp i hverdagen.
Noen ganger kommer jeg med forslag de ikke tenner på, andre ganger sprer det seg til andre klasser også. Uansett føler jeg det er min oppgave å legge til rette, komme med forslag eller ideer til å kunne gjøre noe sammen alle sammen, som en enhet.
 
Hilsen Eira Susanne Iversen
Lærer, forfatter, coach og
SMART konsulent.
 
 

I Ramnes private barnehage er vi nå i full gang med å planlegge og klargjøre årets julekalender for avdelingen min i barnehagen. I år er dette Baglerne som består av 3-4-åringene. Siden fjorårets kalender var så vellykket ønsker vi å gjøre det med samme fokus, dvs. SMART fokus på foreldresamarbeid. Men i år ønsker vi en ny vri for å koble den sammen med årets prosjekt – de fire elementene. Her kommer en beskrivelse av fjorårets kalender som vi ønsker å ta utgangspunkt i:
Julekalenderen for avdelingen min i fjor «Ridderne» som består av 4-5-åringer ble laget med et ønske om å ha en kalender hvor vi fokuserte på de gode handlingene som barna gjør i hverdagen. I tillegg ønsket vi å trekke inn foreldrene for å koble dem på vårt SMART-arbeid i større grad. Vi la derfor inn en bestilling hvor vi ba foreldrene skrive ned en historie hvor barnet deres hadde gjort en god handling. Vi var nøye på å få frem at de skulle gjøre det enkelt og at det ikke trengte være en lang avhandling, selvfølgelig litt utfra hva de selv ønsket. Så skulle de finne en eller flere egenskaper som de syns passet godt inn på barnet i denne historien. Hvis de ønsket kunne de også sende med et bilde. Vi satte en tidsfrist slik at vi skulle rekke å lage alt klart til den første kalendertrekkingen. Alle historiene ble så skrevet ut og limt opp på et «julete» ark med egenskaper og ev. bilder og lagt i en konvolutt med barnets navn på.

 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
I rammeplan for barnehagen står det at «personalet skal utforske kreativ og skapende bruk av digitale verktøy sammen med barna.» Da digitale verktøy er noe dagens barn i stort sett er godt kjent med, men også for å vise andre måter å bruke det på, var dette noe vi også ønsket skulle være en del av kalenderen vår. Vi voksne satte i gang å ta bilder av forskjellige plasser i barnehagen. Disse bildene ble så koblet opp mot QR-koder som ble skrevet ut og rullet inn i kalenderen vår for så å kunne skannes med mobilen og på den måten finne ut hvor brevet var gjemt i barnehagen.
Utfordringen ble så å passe på at den som ble trukket i kalenderen fikk sitt eget brev. Derfor måtte vi vite hvem som ble trukket i kalenderen, men det trengte jo ikke barna å vite.
Første desember kom og vi var alle veldig spente på barnas reaksjon. Vi hadde valgt ut et barn som skulle være det første barnet. Rekkefølgen var ikke viktig i det hele tatt, men det var viktig at barnet var der denne dagen. Vi trakk barnets navn og barnet fikk hente rull nummer 1 på kalenderen. Vi hadde mobilen klar og fant fram QR-kodeskanneren. Barnet fikk holde mobilen og skanne koden. Der dukket det opp et bilde fra et sted i barnehagen som barnet skulle finne ut hvor det var. Barnet gikk dit sammen med den voksne og hentet konvolutten. Tilbake i samling åpnet barnet brevet sitt og vi leste historien høyt. Det var veldig gøy å se hvor stolt barnet var over å høre en historie hvor det hadde gjort noe bra og brukt noen gode egenskaper. Og ikke minst fordi historien kom hjemmefra. (Barna har blitt vant til at vi forteller disse historiene fra barnehagen, men å få det fra foreldrene var ekstra stas.) Vi snakket litt om historien og egenskapene barnet hadde brukt før vi satte den inn i barnets SMART-perm. Permene står alltid lett tilgjengelig i en hylle slik at barna kan finne dem fram og se i dem, både sine egne og andre sine.
Gjennom å lage en kalender på denne måten fikk vi trukket inn flere viktige punkter fra rammeplan for barnehagen: bruk av digitale verktøy, foreldresamarbeid. Vi fikk også fremmet læring ved å støtte barnas refleksjoner rundt situasjonene som var beskrevet i historiene ved at vi snakket om det de hadde gjort og hvordan de brukte forskjellige egenskaper for å komme seg igjennom de gjengitte situasjonene fra historiene. Eksempler på spørsmål vi kunne reflektere over:

• Hva kunne skjedd hvis du ikke hadde vært utholden på sykkelturen?
• Hvordan kjentes det ut når du orket å sykle hele veien hjem igjen, selv om du ble sliten og kald?

Planene for årets kalender er mer eller mindre klare og jeg håper at den vil bli enda litt bedre i år med tanke på at vi tok med oss noen erfaringer fra i fjor. Bl.a. det å sette historien rett inn i permen. I år ønsker vi la historiene bli hengende synlig på rommet vårt slik at alle ser dem hele tiden og når julen er over kan vi sette den inn i barnets perm hvor de så kan finne den sammen med sine andre historier.
Husk å følge med for å få med dere årets julekalender!
Lykke til med årets julekalender!
Hilsen Eva Bonde
SMART-konsulent
Barne- og ungdomsarbeider

Hei!
Gjennom mitt arbeid med psykisk helse i klasserommet har jeg etterhvert utviklet mange metoder og begreper. En prosess som har vært svært nyttig har vært å jobbe med noe jeg har kalt Positiv Intensjon Forståelse.
Jeg hører ofte frasene “snillt og slemt barn”. Jeg forstår hva man tenker det skal bety, men det er egentlig et forferdelig ordvalg. Ved å ha jobbet 12 år i skoleverket og et levd liv, vet jeg en del om merkelapper som blir satt på barn og voksne. Paul Moxnes kaller det flytangst når vi mennesker trenger å putte mennesker i bokser, lage systemer, regler og følge de. Vi lager disse sikre boksene for å føle oss trygge. Det er det samme som skjer når vi leter etter ansikter i et abstrakt maleri. Vi prøver febrilsk å finne mønster, systemer og sette merkelapper på slik at vi vet hvor vi har folk. Da føles det trygt. Jeg kan forstå at det kanskje er mer utygt for noen å tenke at mennesker kan være og gjøre både og. At det ikke er svart-hvitt, rett-galt eller slem-snill. For vi har lyst til å se på oss selv som gode mennesker. Men jeg tenker at vi kan såre andre mennesker uten at det vår intensjon. Vi kan gjøre noe ut fra en god intensjon, som får en negativ konsekvens for andre, uten at vi tenkte på det. Det gjør oss ikke til slemme mennesker.
 
Jeg nekter å være med i merkelapp-klubben og vil heller leve i svevende undrende-land, der jeg etterstreber å finne ut den gode intensjonen til folk. For meg blir verden et bedre sted på den måten. Det gir meg håp at bak en negativ hendelse, ligger det en positiv intensjon som slo negativt ut. Fordi vi ikke er tankelesere eller fremtidsvitere, kan vi ikke alltid se at vi kommer til å såre noen. Vi kan ha tenkt det ville bli bra, så slår det helt feil ut. Det gleder meg stort når noen kommer til meg, sier de opplevde noe, og spør om det stemmer. Da viser de meg at de har en åpen dør for at det kanskje var noe annet enn ondskap som fikk meg til å gjøre akkurat det.
For jeg har enda ikke møtt et ondsakpsfult barn, som med mening, planlegger det negative utfallet. Hvis de finnes, og det forteller mange meg at de gjør, så vil jeg heller være naiv frem til jeg ikke ser noen annen utvei. Noen kan oppleve at det føles godt å lage opprør, men likevel er den innerste intensjonen å føle seg bedre. Jeg hører også voksne kalle barn egoister. Da kjenner jeg at jeg reagerer med en gang. Man skal ta hensyn til seg selv, det er en god ting. Men også andre. Slik jeg ser det er de halveis, neste steg er å oppleve at andres glede kan gjøre deg godt. For gjør vi virkelig noe BARE for at det er godt for DEM? Eller gjør vi det fordi det er godt for oss å gjøre godt? Er det en gang mulig at det kan være en vinn-vinn situasjon? Dette er filosofiske spørsmål som fortsatt diskuteres. Det å jobbe med empati og forståelse for andres handlinger er viktig for å få til gode relasjoner. For å kunne tilpasse deg og det du gjør, må du slippe ditt eget perspektiv for et øyeblikk og gå inn i den andres.
La meg gi deg et eksempel:
Et barn, la oss kalle hun Frida, kommer inn og forteller at Hanne slo henne. I denne situasjonen høre Hanne slem ut, og Frida er det synd på. Vi setter oss på et rom og jeg begynner å spørre spørsmål for å komme ned til hva som skjedde først. Det er akedag og elevene har utviklet en lek hvor de henger etter hverandre etter et akebrett. På grunn av mye knall og fall, har det blitt en regel om å bare ha 4 stk. pr akebrett. Hanne spurte 3-4 ganger om hun kunne være med Frida, men hun sa nei hver gang fordi akebrettet var fult. Likevel var det en annen elev som fikk være med. Mest fordi han ikke spurte og bare hang seg på akebrettet. Dette tolket Hanne som om Frida ikke ville ha med henne, og hun ble såret, men reagerte med sinne og slo til Frida. Frida forsto ikke hvorfor, fordi hennes positive intensjon var å følge reglene som var satt. Hanne sin positive intensjon var at hun ville leke med Frida og bli venn med henne, fordi hun ser opp til henne og liker henne godt.
For å komme ned til det som ligger under en negativ hendelse og vonde følelser bruker jeg “pil ned”- metoden, der man spør “Hva så?” eller: “Hva er dumt med det?”, for å komme ned til sakens kjerne. Det endte med at begge gråt, fordi de så hvordan de hadde såret hverandre, uten at det var det de egentlig ønsket. De klemte hverandre og det var ingen behov for unskyldninger for de forsto hverandres perspektiv fult og helt.
Kenneth Gergen forklarer i sin bok om sosial konstuksjonisme, at det ikke er en sannhet, men flere. Akkurat som historien om de blinde menn og elefanten, vet vi ikke alene den hele og fulle sannhet. Det vet vi bare når vi snakker sammen og prøver å sette oss inn i hverandres perspektiv.
Denne perspektiv tenkningen er noe jeg tidlig forklarer mine elever.Ved å påpeke at det du synes er helt vanlig, kan en annen synes er fulstendig unormalt. Men hvem har bestemt at noe har mer verdi enn noe annet? Ingen. Eller slik som Gergen sier: alle som er enige. Men det har ikke vært oppe i et styre eller blitt stemt over alltid, vi kopierer atferd for å passe inn. Det er dette som er de sosiale konstruksjonene vi lager oss. ER vi enige om noe, eller at alle gjør det, da er det sånn det skal være.
Positiv intensjon forståelse handler om å finne den positive grunnen til at man gjør som man gjør. Hvis vi lager en sosial konstruksjon om at; her er det ikke slemme barn og alle sitt perspektiv har verdi, blir det lettere å forske i hva som har skjedd når det oppstår negeative hendelser. Barna blir rolige og tryggere når de tror på at jeg ikke er på jakt etter hvem sin skyld det var. Jeg er opptatt av å forstå og at de forstår. Da er det lettere å gjøre noe annet neste gang.
La meg gi deg et til eksempel:
Det er norsk time og jeg har gitt beskjed om at alle elevene skal hente norskbøkene sine i skuffen sin.
I mitt klasserom, som i alle andres regner jeg med, blir det å komme først til skuffen en konkurranse. Skuffeseksjonen som elevene har bøker i er ekstremt lite effektivt system, og elevene blir stående i kø å vente til den foran er ferdig. Dette er et fødested for konflikter og denne dagen kom to gutter tilbake til klasserommet, gråtende. Den ene hadde slått den andre i bakhodet fikk jeg høre.
Jeg kunne sagt:
«Fy deg for å slå” og “si unnskyld” og fortsatt med undervisningen.
Men jeg føler det blir liten læring av disse ordene og som ikke løser noe som helst. Isteden pleier jeg å forske i hva som hendte. Jeg var alene som lærer denne timen og hadde ikke mulighet for å ta guttene ut. Dessuten synes jeg det vil frarøve de andre elevene, som har sett hele situasjonen, mye læring. Det er alltid slik at elever holder med hverandre ut ifra hvordan de tror situasjonen oppsto. Jeg går inn i hvert perspektiv og lar de fortelle.
-Fortell meg hva som skjedde, Henrik?
-Roar slo meg, sier han.
-Ja, sier jeg , det var ikke noe godt og det kan jeg godt forstå.
-Fortell fra begynnelsen, hva skjedde? Gutten forteller at han sto i kø og følte han foran tok så lang tid. Han ba han bli ferdig fort, og da svarte gutten foran med å slenge en bok i hode på han.
-Hvordan var det å vente i kø?, spør jeg.
-Det var kjedelig, jeg tenkte på at jeg ble sein til timen og jeg følte han brukte lenger tid enn nødvendig, med mening. Jeg kjente stresset i magen, forteller han videre.
Jeg spør alltid hvor følelsen sitter og ber de beskrive den slik at de utvikler begreper på følelsene sine og kan kjenne de igjen.
-Det boblet i magen og hjertet dunket, fortalte han.
Så det er kø og de i køen er utålmodige, hvordan opplever du det, Roar? spør jeg gutten som hadde stått først i køen.
-De bak meg presset meg mot skuffen så jeg ikke klarte å åpne den. Jeg ble sint da de ikke hørte på meg da jeg sa jeg ikke klarte å åpne skuffen. Sinnet boblet i magen og jeg ble varm i ansiktet. Så da jeg fikk opp boken kastet jeg den bakover.
-Det boblet i magen og hjertet dunket, fortalte han.
-Så det er kø og de i køen er utålmodige, hvordan opplever du det, Roar? spør jeg gutten som hadde stått først i køen.
-De bak meg presset meg mot skuffen så jeg ikke klarte å åpne den. Jeg ble redd for å klemme fingrene mine og jeg ble sint da de ikke hørte på meg da jeg sa jeg ikke klarte å åpne skuffen. Sinnet boblet i magen og jeg ble varm i ansiktet. Så da jeg fikk opp boken kastet jeg den bakover.
Når begge parter har forklart hvordan de følte situasjonen og forstår hvorfor de har oppført seg slik de gjorde er det sjeldent behov for en unnskyldning, selv om de ofte utrykker det. Ingen av de ønsket at det skulle bli som det ble. Det var ingen planlagt ond handling som ble utført. Meningen og merkelappen de hadde puttet på situasjonen er borte og saken er forløst. På denne måten blir begge parters følelser og opplevelse av situasjonen anerkjent. Når vi forstår hvorfor (den andres perspektiv), forsvinner også behovet for en unnskyldning, selv om det ofte naturlig kommer.
 
Jeg ønsker vi skal gå bort fra skyldfordeling til å prøve å forstå hverandre og hvorfor vi gjør som vi gjør. Hvis vi kan ha det så trygt sammen at vi kan vise våre sårbare sider, dele de, snakke om de, støtte hverandre og vise at vi setter pris på åpenheten mellom oss, blir også muligheten for å få en god relasjon bedre. Når det sårer meg at du har det vondt, og det gleder meg at du er glad- kan vi sammen skape den verden jeg tror vi alle drømmer om.
Håpefull hilsen
Eira Susanne Iversen
Lærer, forfatter, coach
og SMART konsulent
 
 
Kilder:
Coaching : hva – hvorfor – hvordan
Gjerde, Susann, Bergen, Fagbokforl, 2010, 296 s., isbn: 9788245009699,
Positiv angst i individ, gruppe og organisasjon : et organisasjonspsykologisk perspektiv
Moxnes, Paul, Oslo, Universitetsforl, 2012, 302 s., isbn: 9788215019901,
Ekte lykke : den nye positive psykologien
Seligman, Martin E.P., Tangeraas, Thor Magnus, Oslo, Universitetsforl, 2009, 310 s., isbn: 9788215016184,
En invitasjon til social konstruktion,
Gergen, Kenneth, Mindscape 2.utg. 2012.