• M-medvirkning,  Ukategorisert,  Undervisningstips

    Hvordan jobbe med M – medvirkning i klasserommet

    SMART bokstavene står for de verdiene vi synes definerer hva smart oppvekst er: S – styrkefokus, M – medvirkning, A – anerkjennelse, R – relasjoner, T – trening. Prosjektleder Vidar Bugge-Hansen har skrevet mer om dette i sin blogg: Smart oppvekst – som kompass. Slik forklarer han M’en i SMART:

    M – medvirkning skaper engasjement og indre motivasjon. Gode velmente råd kan ofte falle på steingrunn eller fører til opposisjon, mens gode spørsmål kan føre til refleksjon og veloverveide avgjørelser.
    Alle stemmer er like mye verdt. Hvis man i en forsamling stiller spørsmål direkte i plenum er det noen få som tenker raskt og tør å hevde sin mening. Skal vi få alle stemmer i tale er en god metode å la hver og en få tenke litt selv, snakke med en eller flere før det samtales i plenum. På denne måten vil man også aktivere mange flere og ofte komme fram til mye bedre løsninger.

    Jeg er kontaktlærer på 4.trinn i år og har jobbet som lærer i 10 år. For meg er medvirkning fra elevene veldig viktig. Jeg ønsker de skal få være med å bestemme så mye som mulig. Det er ikke slik at jeg veit best, elevene mine veit mange ting best og jeg trenger at de snakker om det. Det kan være vanskelig noen ganger å få elever og hele klasser til å åpne seg opp. De kan være vant med at man skal være stille og at det er det viktigste. I slike “stille” klasser opplever jeg at lyset er “av”. Elevene er ikke tent, det gløder ikke i øyne av engasjement og læringsglede. De kan spørre om alt, hvor skal jeg legge denne? Hvor er limet? Hvor er saksen? Skal vi gjøre det nå? Selv om de har gjort det samme hver gang og jeg akkurat har fortalt hva de skal gjøre, trenger bekreftelser på alt de skal gjøre slik at de ikke gjør feil. Det er som om de ikke er våkne, men går rundt uten at de undrer seg, tenker eller er løsningsorienterte.

    Egentlig elsker jeg å forandre en slik gjeng. Bygge opp selvtilliten stein for stein med styrkefokuset. Se det begynne å gløde fra øynene deres, se de begynner å stole på at jeg ønsker å høre deres mening, og at det de sier er viktig. For meg, for andre, for verden! “Det finnes bare en av deg”, pleier jeg å si. “Hva er ditt spesielle utrykk, perspektiv som du skal vise verden?” “Hva skal du hjelpe til med?” “Vi trenger deg”.

    Det er mange ting lærere gjør uten at elevene veit det, og det er gode, lure ting. Hvis elevene får være med på dette vil både trivselen og resultatene bli bedre. I en tredjeklasse spurte jeg en gang om hvorfor de var på skolen. For å lese og skrive sa de. Det kan dere, sa jeg. Hva skal dere med det da? De visste ikke. De visste ikke! Da er det ikke rart man blir litt passiv, tenker jeg. Så hvordan “vekker” man en klasse til livet? Her er det mange, mange muligheter og medvirkning er en av dem. Jeg har før skrevet om styrkefokus i klasserommet. Det finnes de store prosjektene hvor elevene kan medvirke i prosessen, men det er også å være deltakende i sin egen utdanning i hverdagen.

    Medvirkning i klasserommet:

    1. Alle elevene bør få prate hver time. Hvis jeg tar en og en hånd, rekker jeg kanskje gjennom 1/3 av klassen. Men ved å bruke IRP – individuell – relasjon – plenum, får alle elevene pratet med andre elever og med meg. Først tenker de litt selv, så snakker de med sidemannen, deretter spør jeg hva de snakket om. Da trengs ikke håndsopprekning siden alle har snakket om det de skulle. – Alles meninger er like mye verdt.
    2. Læringspartner: Elevene kan f.eks. ha en partner en uke, så bytte uken etter. Her kan du trekke ispinner med elevenes navn på. På denne måten lærer elevene å snakke med alle i klassen og lage gode relasjoner. De blir tryggere og det blir enklere å snakke høyt i klassen når man har en relasjon med alle.
    3. Stille gode spørsmål: Refleksjon spørsmål som går utenfor teksten. Vi leste om Emil som satt hodet fast i suppebollen: Hvordan tror du det hadde vært å sette hodet fast i suppebollen? Hva er grunnen til at Emil ikke fikk suppebollen av hodet? Dette får elevene til å tenke selv og “skru på lyset”.
    4. SMART bok 3 inneholder en prosess man kan følge for å få en DRØMMEKLASSE. Der elevene er veldig med på hele prosessen.
    5. Jente og guttegrupper: Noen ganger har ungene behov for å snakke om temaer som gjør at det blir naturlig å dele de inn i to grupper. De har selv kommet med forslag om hva de ønsker å snakke om, så stemmer vi på hva vi skal snakke om først. Bestevenner, kjærester, være med hjem og lek f.eks.
    6. Klassens time: Vi blir enige om regler for leker. Jeg setter meg inn i leken og skriver ned det de blir enige om.20151109_090836
    7. Hvordan liker dere å lære? Elvene kom med masse forslag på hvordan de vil lære og hva de ønsket å gjøre. Jeg og min kollega gjør så godt vi kan får å følge deres ønsker og krysser av på lista når vi gjør det.
    8. Skrive fortelling: Alle får en gul lapp der de beskriver en hovedperson, en rosa lapp der de beskriver et sted, en grønn lapp der de beskriver en konflikt eller noe som må løses, en hvit lapp der de skriver tre ord som må med i teksten. Deretter trekker elevene en av hver farge og skriver sin fortelling.
    9. Å stemme på forslag blir brukt mye. Alle kan skrive sitt valg på en lapp også leser vi opp stemmene i etterkant. En raskere versjon er at alle elvene lukker øynene og holder handa opp i været når jeg roper opp et forslag. Jeg teller opp og vi har valgt demokratisk innen kort tid.
    10. Vi setter oss et mål og bestemmer en feiring. Det kan være en lek en annen aktivitet.

     

    Jeg ser at i vurdering for læring, som vi jobber med i skolen, er det også fokus på medvirkning. Når en klasse tar del i undervisningen, har meninger og er trygg vil det bli mer liv i klassen. Ja, det er mer prat, men det er fagprat, temaprat og gode relasjoner-prat. Det er en klasse jeg elsker å undervise i, og etter å ha sett det lyse i små barneøyne tør jeg å påstå at det er når de er der, ungene også lærer mest.
    Kom gjerne med dine ideer og erfaringer om medvirkning i klasserommet! Vi har en side på facebook; smartoppvekst.no og en gruppe som heter SMART oppvekst forum.

    Hilsen Eira S. Iversen

    Lærer, forfatter og SMART konsulent

     

  • suksesshistorie,  Teori om SMART,  Undervisningstips

    En situasjonsrapport fra arbeid med Smart oppvekst i en tredjeklasse på Kirkevoll skole.

    Bjørn Hauger

     

                Det er en kald januar mandag morgen, og jeg er på vei inn i en tredje klasse på Kirkevoll skole. Elevene og læreren sitter allerede på plass da jeg kommer inn i klasserommet. Barna sitter i en halvbuet sirkel foran tavla. Iselin, som er elevenes klasseleder, starter opp timen med å forklare hva de skal gjøre. Elevene skal lære flere begreper for å kunne sette ord på måter å opptre på som gjør at både en selv     og andre har det godt i sosiale situasjoner. Elevene har allerede jobbet med fem   slike begreper. Det er selvkontroll, takknemlighet, integritet, omsorg og læringsglede. En sentral tanke bak utviklingsarbeidet Smart oppvekst er at når disse positive egenskapene (styrkene) tas i bruk i daglige situasjoner i klasserommet, og i barnas oppvekstmiljø så vil det skapes et miljø som gjør at barna er på sitt beste overfor hverandre, og i forhold til faglig læring.

                 Det jeg ønsket å lære mer om er hvordan en slik opplæring foregår.

     

     

    Iselin leser fra Smart oppvekst bok 3
    Iselin leser fra Smart oppvekst bok 3

    Oppstart

    Det første som slår mer når jeg kommer inn i klasserommet er hvor rolig det er. Barnas oppmerksomheten er rettet mot læreren, og det som skal skje i timen. Sirkelen brukes som en fysisk formen for organisering av møtet. Sirkelen åpner for likeverdig deltagelse fra alle. Alle elevene gis mulighet til å se hverandre. Alle har mulighet til å se og bli sett når man snakker. Sirkelen gjør det mulig for mange å ta i bruk mange former for deltagelse. Elevene kan tenke igjennom hver for seg, de kan snu seg til sidemannen og snakke sammen to og to, og man kan raskt ha samtaler i plenum. Sirkelformen er en struktur som brukes for å fremme likeverdig deltagelse.

    Iselin forteller hva de skal gjøre. De skal jobbe videre med ”Smart oppvekst”. Iselin går kort gjennom de Smart begrepene de har jobbet med før, og forteller at hun skal lese en ny historie fra en av ”Smart oppvekst bøkene”. Disse bøkene inneholder en rekke fortellinger om barns hverdagsliv på skolen. I fortellingene blir elevene kjent med barn som står overfor en rekke moralske dilemma og verdivalg i hverdagen. ”Smart oppvekst” har utviklet et språk bestående av 20 begreper, som man kan bruke for å sette ord på det som gjøres av gode ting (verdier), og er gode måter å være på (personlige styrker) i det sosiale samspillet mellom barn, og mellom barn og voksne.

    I dag skal klassen jobbe videre med begrepet integritet. Når jeg hører dette blir jeg litt overrasket. ”Dette er da et vanskelig begrep”, tenker jeg.” Kan elever i en tredjeklasse lære dette begrepet, ikke bare forstå hva det betyr leksikalt, men hva ordet betyr i bruk: Hvordan man kan opptre med integritet i en alder på ni år”?

    Jeg vender oppmerksomheten mot Iselin og elevene. Iselin begynner å leser fra Smart boka. Jeg ser på elevene. Jeg ser at en av jentene gjesper. En gutt vrir litt på seg. Noen kikker litt bort på meg. Men utenom det er barna helt stille. Alt vi hører er stemmen til læreren. Alles blikk er rettet mot Iselin. Det er en ganske lang historie. En av elevene rekker opp handa i det historien slutter. Læreren har ikke fortalt hva som skal skje etter at historien har blitt lest opp, men denne gutten vet det tydeligvis.

    Iselin lukker boka. Nå skal elevene involveres i en samtale om det de har hørt. Det første spørsmålet til elevene er slik: Husker dere hvor historien startet? Hendene rekkes ivrig i været. Vi får høre at historien begynner i en ”mattetime”. Rektor kommer inn i klassen. Husker dere hva hun het”, spør Iselin? Elevene svarer. Deretter neste spørsmål: ”Husker dere navnene på flere av på de som var med i historiene. Elevene svarer en etter en. Navnene Mons og Mille skrives på tavla. ”Hvem andre var med”, spør læreren? ”Jenny”, svarer en elev”. ”Husker dere enda flere navn”, spør Iselin. Nye navn nevnes. Iselin knytter en kort kommentar til hver av navnene etter hvert som navnene skrives opp på tavla slik at elevene skal huske hva slags rolle de har hatt i historien.

    I historien får vi høre om en gutt som feilaktig har blitt beskyldt for å gjøre noe galt, som han ikke har gjort. De snakker om hvordan denne gutten, i den forrige historien de leste, hadde mistet selvkontrollen og kasta linjalen i gulvet. Elevene blir spurt om hva han kunne gjort i stedet for å kaste linjalen i gulvet. Barna forslår at han kunne ha sagt i fra at han hadde følt seg urettferdig behandlet.

    I denne historien er det noen som står opp for Mons. Mons har blitt beskyldt for å ha stjålet et sverd. Det har han ikke gjort. Mons er den som får skylden når noe går galt. ”Jenny forsvarer Mons”, forteller en av elevene i klassen. ”Det er integritet”, forteller hun.

     

    Refleksjon og relasjon skapes
    Refleksjon og relasjon skapes

    Fra åpen samtale til fasilitering av dialoger

    Samtalene i denne timen handler om når styrker som takknemlighet, og verdier som læringsglede kom til uttrykk i den oppleste historien. Læreren spør og elevene svarer.Denne delen av samtalen er formet som en åpen samtale. De som vil svare rekker opp hånden. Mange deltar, men langt fra alle. Selv om det er en skog av hender som rekkes i været er det bare en som kan svare av gangen.

    Læreren skifter derfor samtaleform. Alle elevene skal aktiviseres. Iselin kommer med følgende instruksjon. ”Nå skal du få et spørsmål. Dere skal først tenke igjennom en og en. Deretter skal dere snakke sammen to og to”. Iselin reiser seg opp og peker på hvem som skal snakke sammen. Deretter skal vi høre hva dere har kommet fram til i plenum.

    Det første spørsmålet som skal besvares er følgende: ”I historien får vi høre om noen som viser omsorg. Hvem gjør det – og hva var situasjonen? ” .Elevene sitter litt og tenker selv. Ingen sier noe. Det er helt stille. Deretter får de beskjed om å vende seg mot den de skal snakke sammen med.

     

    Det blir ivrige samtaler i klasserommet. Jeg ser at barna har blikk-kontakt. Jeg legger merke til at det er mange smil. Etter at elevene har fått pratet litt sammen to og to, oppsummeres svarene i plenum. Denne måten å strukturere samtalene på skjer gjennom mange spørsmål og svar runder. Den siste av disse rundene handler om integritet.

    ”Nå skal vi jobbe med integritet”, sier Iselin: ”Tenk igjennom. Har du noen gang stått opp og forsvart noen? Eller har du opplevd at noen har stått opp og forsvart deg?”

     

    Elevene sitter og tenker litt over spørsmålet i stillhet. Deretter setter de seg sammen to og to for å dele erfaringer. Jeg setter meg bort til to jenter som prater sammen. ”Jeg tror jeg har sett det”, sier den ene jenta”. ”Jeg vet ikke,” sier den andre. ”Dette er ikke lett”, tenker jeg. Men nå er de i gang med å trene. Jeg er spent på hva slags eksempler som kommer frem.

     

    Etter at elevene er ferdige med å dele erfaringer to og to, spør læreren: ”Kan du fortelle din historie Anders?”. Læreren har tydeligvis satt seg sammen med et par av elevene for å hjelpe dem til å hente fram eksempler. En av jentene forteller: ”Jeg forsvarte Emmeline. Det var noen større jenter som sa noe stygt om henne. Jeg fortalte at sånn skulle de ikke si”. Det kommer et nytt spørsmål fra Iselin. ”Hva skjer når noen står opp for deg?” Det kommer en ny hånd i været: ”Jeg blir glad inni meg”.

     

    Etter denne innledende samtalen, der et eksempel på integritet ble løftet frem, er det flere som ”husker” eksempler på situasjoner der de selv eller andre hadde vist integritet. Jeg får høre om historier der elevene står opp for andre i situasjoner der en lue blir kasta på taket, og der gutter i femteklasse opptrer truende i en situasjon når de venter på skolebussen.

    Iselin er SMART. Hun har styrkefokus, opptatt av medvirkning, opptrer anerkjennende, skaper gode relasjoner til hver enkelt elev og elevene i mellom. For å få dette til er hun opptatt av trening.
    Iselin er SMART. Hun har styrkefokus, opptatt av medvirkning, opptrer anerkjennende, skaper gode relasjoner til hver enkelt elev og elevene i mellom. For å få dette til er hun opptatt av trening.

     

     

    Kompass for utviklingsarbeidet

    Utviklingsarbeidet Smart oppvekst har som bakenforliggende antagelse at alle sosiale systemer, og alle mennesker har et potensiale til å fungere godt og dårlig. Vi vet for eksempel at ”et blikk fra en annen” kan være nok til at jeg føler meg liten, eller at en anerkjennende kommentar eller oppmuntring fra en venn, kan fylle meg med dyp glede og få meg til å strutte av selvtillit.

    Hvis dette stemmer blir spørsmålet hvordan man kan klare å være sammen, og lære sammen, på en slik måte at alle opplever å ha det godt. Kenneth Gergen (2009) bruker begrepet generativ dynamikk om en type samspill hvor det fylles liv inn i relasjonene, og en type samspill som får alle de involverte til å blomstre . Å skape liv inn i relasjonen handler ikke bare om å skape liv mellom mennesker, men også liv mellom barnet og for eksempel det emnet man skal jobbe med (Sjong, 2015). Når enkelte barn opplever mangel på motivasjon for et fag eller emne kan det være nyttig å stille spørsmål ved hva man kan gjøre for at relasjonen mellom barnet og en tekst (ei bok), eller et saksområde blir livfull, eller hvis man tar barnets perspektiv: Fylt med læringsglede eller kjærlighet til å lære.

    Fordi alle barn, skoleklasser og sosiale systemer er forskjellig, må de som skal være sammen og lære sammen finne ut hva de trenger for at de relasjonene de er en del av skal være preget av optimal livfullhet. Når man skal skape oppvekstmiljøer som skal gi alle mulighet til å ta ut sitt potensiale må de bakenforliggende kriteriene for å skape slike oppvekstmiljøer være tydelig for alle. Gjennom Smart oppvekst har Re kommune utviklet et kompass – og staket ut en felles kompasskurs for alt oppvekstarbeidet. Kompasset tar utgangspunkt i bakenforliggende teorier og forskning innen styrkebaserte endringsprosesser og over ti års erfaringer med anvendelse av disse teoriene i arbeidet med barn og unge (Våge- Bugge-Hansen, 2012;2103, Hauger, 2015)

     

    Kompasset Smart oppvekst – er:

     

    S – står for styrkebasert tenkning.

    M- står for medvirkning

    A – står for anerkjennelse

    R – står for relasjonsfokus

    T- står for trening

     

    I tillegg til dette verdikompasset er det utviklet en rekke praktiske verktøy som ledere og fagfolk som jobber med barn og unge, trekke veksler på for å skape samhandling i hverdagen som gjør at disse verdiene kan omsettes til praktiske handlinger.

    Blant annet har man gjennom utviklingsarbeidet ”Smart oppvekst” laget et felles språk og begrepsapparat om styrker, og verktøy for å trene barn og unge til å lete etter det som går bra i sosiale situasjoner, samt verktøy basert på deltagende aksjonsforskning for å skape regier for likeverdig involvering av alle barna i læringsprosesser både i enkelt-timer (her-og nå) , og i lengre utviklingsprosesser

     

    I denne undervisningsøkten har det vært et eksplisitt fokus på et begrepsapparat om styrker, og barna har øvet på ferdigheter i å identifisere og snakke om alt det som går bra i gjenkjennbare sosiale situasjoner. Gergen , MacNamee og Barrett (2001) skriver at vi trenger et mer relasjonelt ansvarlig språk i våre daglige liv. Smart oppvekst har bidratt til å utvikle et slikt språk og gjøre det tilgjengelig for barn og unge.

     

    Gjennom læringsprosessen involveres barna i relasjonelle samtaler om begrepene, om når styrkene er i bruk, og i moralsk resonnering (hvordan kunne han eller hun ha handlet annerledes?). Fokuset er på det relasjonelle medansvaret vi har for hverandre.

    I den relasjonelle tilnærmingen ligger det også en antagelse om at eleven lærer best når det de skal jobbe med oppleves som meningsfullt. Når elevene involveres i relasjonelle samtaler om historiene, når de må relatere til erfaringer i eget og andres liv, så handler det også om å søke etter det som skaper mening, som vekker positive følelser og som læres når vi er i trygge og varme relasjoner til andre.

     

    Oppsummering.

    Besøket i tredjeklasse er slutt. Timen er over. Elevene har trent på å ta i bruk et språk om styrker for å oppdage og sette ord på alt det som gjøres bra i mellom barn og voksne i hverdagen. De trener også på deltagerdemokratiske måter å lære på, og være sammen på, og på moralsk resonnering. Jeg legger merke til at alt elevene sier blir møtt med anerkjennelse. Det er ikke noe i det som blir sagt som er feil. Det er ingen korrigeringer, eller ”fasitsvar” som kommer fra læreren. Jeg legger også merke til at evnen til å ”huske” erfaringer der de selv har opptrådt i tråd med de foretrukne styrkene og verdiene: Takknemlighet, selvkontroll, omsorg, læringsglede og integritet øker når man begynner å snakke om det.

     

    Selv om fokus i denne timen har vært på TRENING, så har elevene blitt involvert i arbeidet med å SAMSKAPE et læringsmiljø som er bra for alle. Jeg velger å bruke begrepet å samskape fordi begrepet både kan brukes for å peke mot prosesser – og resultat. Prefikset ”sam” (co) forteller oss også hva slags verdier som skal legges til grunn for samarbeidet i klassen. Det peker mot en type likeverd eller komplementaritet mellom menneskene (Myers og Wooten, 2012). Både mellom barna og mellom læreren og barna. Dette understøttes av kompassbegrepene ”deltagelse” og ”styrker”. Styrker viser mot en komplementaritet preget av et mangfold av unike positive egenskaper i et samfunn.

     

    Ordet å skape viser til at det er noe som skal komme ut av prosessen. Målet er et oppvekstmiljø der alle kan være på sitt beste. Det er det som er hele idéen til prosjektet Smart oppvekst. I det Iselin er på vei ut av timen, forteller hun meg: ”Arbeidet med Smart oppvekst gjør at vi får elever som bryr seg oppriktig”.

     

    ”De har blitt positive medskaper av sitt eget oppvekstmiljø”, tenker jeg med meg selv.

     For mer utfyllende lesing henviser vi til mye god faglitteratur hos Sareptas

    Referanser

     

     

    Gergen, K.J. (2009) Relational Being. Beyond Self and Community. Oxford University

    Press.

    Hauger, Bjørn (2015). Anerkendende processer som drivkraft for kulturudvikling i større

    systemer. I: Lund, G.E. og Haslebo, G. Kulturutvikling i skolen – hvordan. København. Dansk psykologisk forlag.

    Myers, V., og Wooten, L.P. (2012) . Generative Change in Health Care Organizations: Co-

                Creating Health to Reduce Health Disparities. I: Golden-Biddle, K. og Dutton, J. E.      Using a Positive Lens to Explore Social Change and Organizations. Building a   Theoretical and Research Foundation.

    Sjong, E.(2015). Relations og styrkebasert klasseledelse som drivktaft for

                kulturudvikling. I: Emmertsen, G. og Haslebo, G. Kulturudvikling i skolen – hvordan. København. Dansk psykologisk forlag.

    Våge,G. A. and Bugge-Hansen,V (2015). Smart oppvekst 3. Identifiser barns styrker

    gjennom sosiale historier og moralske dilemmaer. Tønsberg: Sareptas.