• karakteregenskap,  suksesshistorie,  Undervisningstips

    Smart undervisningstips: Gliseboka!

    Jeg er kontaktlærer på 4.trinn og har fokus på å finne styrkene til elevene mine. Jeg ønsker at de skal finne sine styrker selv, hverandres og at vi voksne skal finne de for dem. Det er så lett å drukne i hverdagens læreplan, fagplan, lokale planer, PPT, BUP og andre som mener noe om hva jeg skal oppnå i løpet av skoledagen, slik at jeg bare ser det som ikke blir gjort, og hvor langt unna jeg er målet. Da må jeg stoppe opp og begynne å se alt som faktisk fungerer. Hva er det vi er gode på? Hva er tilstede når vi får det til, lykkes og føler glede ved det vi gjør? Dette trenger jeg å øve på og jeg øver hver dag sammen med ungene.

    Jeg ønsker å undersøke hva det er vi gjør når vi fungerer og bruke det som oppskrift når vi oppdager noe vi vil bli bedre på. For barn er all kritikk kritikk, derfor tenker jeg at for å kunne jobbe med noe vi ikke er så god på, er vi nødt til å ha en støtdemper full av vår egen viten om våre styrker og hva vi er gode på. Når barn er trygge på at jeg har tro på dem og vet godt hva de er gode på, merker jeg de åpner seg mer. Det er da jeg opplever elever som tar imot hjelp, ønsker hjelp og er trygge når de sier at de ikke forstår. Det skal ikke føles skam når man ikke forstår. Du skal få en high-five og klapp på skulderen når du rekker opp handa i min klasse og sier du ikke forstår. Da viser du meg at du er trygg, så trygg at du tørr å vise din sårbarhet uten å måtte forsvare deg. Å være sårbar er noe av det modigste jeg veit om!

    IMG_0355Hver fredag har vi diktat og en liten matematikk test for å se om de har nådd uken mål. Siste time har vi klassens time og jobber med noe vi kaller «Gliseboka». Jeg fant frem gloseboken og ba de etter et tips fra en kollega, sette en i over o’en. Da forandret gloseboka seg til gliseboka. Der limer vi inn en styrke vi har brukt i løpet av uken og skriver fortellingen til styrken. Jeg bruker de 20 positive karakterstyrkene fra SMART oppvekst. Før de skal finne sin styrke snakker vi om forskjellige ting vi har jobbet med i løpet av uken og finner styrkene som ble brukt. En uke hadde vi laget grønnsaksuppe og da var det samarbeid vi hadde øvd mest på. De limer inn et kort jeg har klippet ut fra a3 arket med alle egenskapene på. Det kan du laste ned GRATIS: http://smartoppvekst.no/materiell/20-karakteregenskaper/ Deretter skriver de fortellingen. For eksempel: «Jeg brukte samarbeid da vi lagde grønnsaksuppe. Jeg og Ola samarbeidet da vi vasket og kuttet opp grønnsakene.» Jeg samler de inn og gir de et lite smil etter å ha lest fortellingen.

     

    IMG_0359IMG_0360Det er flere måter å bruke Gliseboken på:
    1. Gi styrker til seg selv: De skriver en liten fortelling om når de brukte styrken de har valgt.
    2. Gi styrker til en i klassen: Jeg har laget ispinner med alle navnene i klassen som står i en kopp. Det er veldig enkelt å lage par som kan bytte bok og gi hverandre en styrke. De limer den inn i boken og skriver fortellingen til hverandre.
    3. Få styrker av foreldrene: For at foreldrene skulle oppleve det vi gjør i klasserommet tok jeg frem glisebøkene på foreldremøtet. Alle foreldrene plukket en styrke til sitt barn og skrev fortellingen de de så styrken til barnet.
    4. Få styrker av læreren: På elevsamtaler er det flott å gi elevene styrker og skrive en fortelling til.
    5. På foreldresamtaler kan både foreldre, lærer og elever gi eleven styrker og lime inn i boken med fortellingen til.

    Det som er så flott er at alle styrke kortene de får er i en bok. Jeg planlegger at de kan oppsummere etter en stund å se hvem av styrkene de får mest. Da vil dette være en av deres signatur styrker.

    Elevene selv forteller at de gleder seg til dette hver uke. Noen elever syntes det var vanskelig å finne en styrke til seg selv, men innen høstferien opplever jeg at de klarer å finne styrken og skrive fortelling til den. Jeg tilpasser skrivingen til noen der de skriver stikkord eller en setning. Andre fyller siden med fortellingen om da de brukte styrken.

    IMG_0356Jeg fant en gammel tom eske som hadde hatt fargeblyanter i seg til å ha de små kortene i. Hvis en blir tom pleier jeg å vente litt med å fylle den opp slik at elvene kan øve seg på å finne andre styrker de har. Jeg utfordrer dem til å bruke forskjellige styrker og fortellinger hver gang.

    Lykke til!

     

    Eira Susanne Iversen

    Lærer, forfatter og SMART konsulent

  • Ukategorisert

    En SMART virksomhetsplan! Erfaringer fra et styrkebasert utviklingsarbeid ved Solerød oppvekstsenter

    Anne Gry Kaldager er utrolig Smart. Som virksomhetsleder på Solerød oppvekstsenter ledet hun prosessene beskrevet i denne artikkelen . I dag virksomhetsleder Røråstoppen skole.
    Anne Gry Kaldager er utrolig Smart. Som virksomhetsleder på Solerød oppvekstsenter ledet hun prosessene beskrevet i denne artikkelen . I dag virksomhetsleder Røråstoppen skole.

     

     

    Bjørn Hauger, Phd studerende, Re kommune. Oktober 2015

     

    Hvordan kan man jobbe på en systematisk måte i barnehager og skoler for å skape tjenester, og utvikle oppvekstmiljøer, hvor alle gis mulighet til å ta ut sitt potensiale?

     

    På Solerød oppvekstsenter i Re kommune har man funnet ut at dette best kan skje ved å involvere ALLE ansatte, alle barna og deres foreldre i arbeidet med å utvikle virksomhetsplanen ved hjelp en mulighetsorientert aksjonsforskningsprosess. I denne artikkelen skal jeg presentere noen viktige erfaringer fra dette utviklingsarbeidet. Oppsummeringen er basert på tre besøk som jeg hadde på Solerød oppvekstsenter våren 2015.

    Bakgrunn

    I Re kommune er det i gang et omfattende utviklingsarbeid for å utvikle oppvekstmiljøer der alle barn skal gis mulighet til å ta ut sitt potensiale. Utviklingsarbeidet har fått navnet Smart oppvekst. Ved hjelp aksjonsforskningstradisjonen Appreciative Inquiry (AI)

    involveres ansatte til å skape forbedringer i egen praksis ved systematisk å undersøke og lære av alt det som fungerer bra. På Solerød oppvekstsenter[1] er AI tatt i bruk i arbeidet med virksomhetsplanlegging. En virksomhetsplan skal ideelt sett fungere som organisasjonens viktigste styringsdokument. Her skal skoler og barnehager beskrive hvordan hva man utvikler virksomheten i tråd med overordnede styringsdokumenter, hva slags mål man jobber for å realisere, og hvilke aktiviteter man setter i gang for å nå disse målene.

     

    Tradisjonelt har det vært virksomhetslederen sin oppgave å lage disse planene. Erfaringsvis er det få av de ansatte som har et eierforhold til en slik plan, og det finnes knapt eksempler på at slike planer har blitt utviklet og satt ut i livet gjennom aktiv medvirkning fra barn og deres foreldre.

     

    Da Anne Gry Kaldager startet opp som ny rektor ved Solerød oppvekstsenter i 2010 ønsket hun å gjøre en endring på dette.

     

    ”Jeg ønsket en virksomhetsplan som ble utarbeidet sammen med personalet, som var tydelig på hva vi ønsket å oppnå for oppvekstsenteret. En virksomhetsplan med en klar profil som sa hva vi ønsker mer av. En plan som tok utgangpunkt i virksomhetens styrker og situasjoner hvor vi var på vårt beste”, fortalte hun.

     

    Hvordan AI er tatt i bruk for å få til dette er tema for denne artikkelen.

     

    En død plan gjøres levende

     

    Når man skal starte en utviklingsprosess basert på aksjonsforskningstradisjonen Appreciative Inqyiry (AI) skjer dette gjennom å etablere en kjernegruppe i virksomheten. Det er kjernegruppa som skal lede utviklingsarbeidet. Den formell ledelsen sitter normalt i kjernegruppa sammen med representanter for de ansatte Slik var det også på Solerød. Kjernegruppa ble satt sammen av deltagere fra skole, barnehagen og SFO. Dette gjøres for å sikre at ”alle stemmer blir hørt”, og bidra til at planlegging av et utviklingsarbeid kommer fra ”helheten” i organisasjonen i stedet for å komme fra toppen.

     

    Kjernegruppa er også en arena for å bygge kompetanse i å lede styrkebaserte endringsprosesser, og en måte å få flere hoder, hender og hjerter til å jobbe sammen, og samtidig, i et utviklingsarbeid. Da jeg snakket med lærerne som sitter i kjernegruppa for dette utviklingsarbeidet fortalte de at da

     

    ”vi ble invitert til å arbeid med virksomhetsplan, visste vi ikke noe om den,. Den var meningsløs. Nå har alle virksomhetene ved oppvekstsenteret; skolen, barnehagen og SFO jobbet systematisk med planen i snart fire år. Planen eies nå av alle”.

     

    Den første prosessen med å utarbeide virksomhetsplanen startet opp i kjernegruppa. Tanken er at den raskeste måten å skape forbedringer i virksomheten på er å få alle til å gjøre mer av det som allerede fungerer godt, og ved å identifisere de faktorene som muliggjør suksess og gjør at barna, de ansatte og lederne opplever mestring. En slik planprosess starter med anerkjennelse, og planen skal synliggjøre og bygge videre på alt det gode arbeidet som allerede gjøres.

     

    Etter at den felles kjernegruppen hadde laget de overordnede målene for virksomhetsplanen startet det systematiske arbeidet med å involvere alle ansatte på de tre virksomhetene (skole, SFO og barnehage), og elevene (først gjennom elevrådet) og foreldrene (skolemiljøutvalget og FAU) i arbeidet med å konkretisere det overordnede målet[2]. Dette skjedde gjennom egne AI-prosesser i personalet på skolen, på SFO og i barnehagen. Den samme prosessuelle måten å jobbe på ble tatt i bruk. Alle ble involvert i samtaler om når de lykkes best i eget arbeid, om hva det er som muliggjør egne suksesser og hva man drømmer om å få til sammen.

     

    Jeg får høre at den første prosessen i den store kjernegruppa (høsten 2010) ” var litt vanskelig å forstå”. ”Hva en virksomhetsplan er, var nytt”, får jeg høre.

     

    ”Det å jobbe med ”drømmer og skalering var nytt. Men vi jobba så grundig at vi fikk en større forståelse for hva det dreier seg om. Vi begynte å se sammenhengen og den røde tråden”. ”Dette har vært en tilvenning”, forteller en av lærerne.

     

    Jeg får også vite at måten arbeidet med virksomhetsplanen legges opp på har fått en økende oppslutning i personalet. ”Det som var kluet var at vi ikke presset noe nytt på kollegene våre, men at vi har tørt å fokusere på det vi er gode på”, forteller en av lærerne som sitter i kjernegruppa. ”Det blir tryggere”, legger han til. I møtene som avholdes i kjernegruppa blir man enig om en retning og veien for utviklingsarbeidet. Deretter tas disse ideene ”ut i teamene, og se hva som funker”. Det som skjer da får jeg høre, er at ”tema og metodene som man skal ta i bruk i utviklingsarbeidet modner litt og vi ser hva som funker”.

    Motoren i utviklingsarbeidet

    Det er elevundersøkelsene og trivselsundersøkelense som danner utgangspunkt for planprosessene på Solerød oppvekstsenter. Når data fra disse årlige undersøkelsene offentliggjøres får alle ”delene” av organisasjonen i oppdrag å blinke ut hvilke områder som man skal jobbe videre med. Dette gjøres på følgende måte: Elevrådet, personalet på skole og SFO og FAU får alle i oppdrag å velge ut tre områder fra undersøkelsene som skolen scorer høyt på, og tre områder som de scorer lavt på. Forslagene presenteres i skolemiljøutvalget, som lager en prioriteringsliste. Dette skjer gjennom bruk av deltagende metoder. Alle sine stemmer blir hørt. Med utgangspunkt i denne prioriteringslisten startes det et arbeid med å utvikle tiltak. Alle blir da ansvarliggjort.

     

    Inneværende år ønsket elevrådet at det skal settes i gang læringsprosjekter på tvers av trinnene. Ønsket var at elevene skulle bli bedre kjent med hverandre på tvers av aldersskillene. Dette forslaget ble vedtatt av skolemiljøutvalget. Lærerne fikk i oppdrag å lage undervisningsoppleggene. Disse er nå gjennomført, får jeg høre.

    Et annet område som man har blitt enig om å prioritere er at alle elevene skal trives ute. Elevrådet har tatt ansvar for sine tiltak: De lager turneringer i friminuttene. ”Nå er det fotballturnering på gang”, får jeg høre.

     

    ”Gjennom å ha et fokus på det vi skal bli bedre på, så bli det ikke skyldfordeling når det er noe man ikke er fornøyd med”, forteller en av mammaene som sitter i skolemiljøutvalget. ”Det er en positiv ende på alt vi skal jobbe med”, forteller hun videre. ”Alle jobber veldig sammen”, kommer det fra en av de andre foreldrene”. Det er ikke skippertak. Det er langsiktig jobbing”.

     

    Hva gjør vi helt konkret?

    Arbeidet med virksomhetsplanen på Solerød oppvekstsenter har blitt en samarbeidende planprosess. Foreldrene som sitter i skolemiljøutvalget forteller at alle innspill til planen blir ønsket velkommen. Også hvis det er noe som vekker bekymring. I møtet med skoleutvalget trekkes det fram et eksempel som viser hvordan den nye måten å samarbeide på fungerer. En av foreldrene hadde meldt inne en bekymring om at det var så få av barna som brukte sykkelhjelm til skolen. Dette resulterte i en mobilisering av ”alle barna”, ”alle foreldrene” og hele skolen”. De store barna fikk i oppgave av å være med på en sykkelsjekk av syklene til de mindre barna. Foreldrene ble involvert i ”sykkelkontroller”. Slike kontroller ble utført av foreldrene som satt i bilen og telte antall barn med og uten sykkelhjelm ved skolestart. Lærere og elever hadde satt seg mål for bedringer i sykkelatferden. De hadde også bestemt hvordan de skulle feire når de nådde målene. Foreldrenes kontroll av sykkelhjelmbruken skulle fortelle skolen om man var i ferd med å nå sine egne mål for sykkelhjelmbruk. Sammen nådde de de målene som de hadde laget.

     

    At elevene er med å velge hva vi skal jobbe med, og at de er med på å ta ansvar, er med på å gi dem en kompetanse som de trenger som voksne, forteller en av foreldrene. Jeg får høre at denne måten å samarbeide på har ført til større samhold på ”oppvekstsenteret”. Lederen for SFO, som også sitter i skoleutvalget, forteller at det nå kommer 70 til 80 foreldre som tar seg tid til å komme på foreldrekaffen. ”Det var ikke slik før”, forteller hun.

     

    Arbeid i lærergruppa

    I lærergruppen har man valgt ut klasseledelse som et område som man ønsker å jobbe med for å realisere de overordnede målene i virksomhetsplanen. Når området man ønsker å jobbe med er valgt ut starter en ny syklus med aksjonsforskning for å lage en ”utviklingsplan” på dette området. ”Vi begynner alltid med hva er vi fornøyd med”, forteller en av lærerne. Vi ”kommer fram til hva som kjennetegner den gode timen”. Gjennom en prosess der lærerne forsker på beste erfaringer (bruk av anerkjennende intervju) ”kommer vi bedre innpå hverandre. Vi blir mer åpne for hverandre og det skapes samhold i gruppa”, konkluderer lærerne.

     

    Da arbeidet startet opp var ikke alle i personalet positive til denne måten å jobbe på. Anne Gry, som er virksomhetsleder ved oppvekstsenteret har imidlertid ikke gitt seg.

     

    ”Jeg har sagt. Sånn gjør vi det. Noen ganger har jeg tenkt at det hadde vært lettere å formulere noe selv, forteller hun. Vi har stoppa opp og sagt til hverandre. Dette kommer til å møte motstand. Men det gir mer energi og ekstra gevinster. Vi er en større flokk som går mot samme mål”.

     

    ”Ja”, smetter en av lærerne inn. ”Anne Gry kunne ha blitt sittende på pyramiden. Men hun inviterer oss helt inn. Men det er en risiko. Du må tørre å delegere å gi fra deg makt”. Han forsetter videre: ”Det begynte med deg Anne Gry. Du gir oss tillit. Det skaper symbiosen. Det må starte i personalet!”.

     

    Skolen er i forandring

    Et bakenforliggende spørsmål som jeg har hatt med meg til møtene med oppvekstsenteret er hva som har vært den praktiske nytten av dette utviklingsarbeidet. På møtet får jeg høre om et eksempel som viser hvordan personalet jobber mer innovativt og styrkefokusert når det oppstår problemer i elevgruppa. Historien som de forteller om skjedde senhøstes.

     

    Lærerne som hadde inspeksjon denne dagen forteller at det var en del ”uønsket atferd i friminuttet”. Mange av elevene hadde sagt at de ”kjedet seg”. ”Hva gjør vi nå”, spurte lærerne som hadde hatt inspeksjonen. ”Slik kan vi ikke ha det”. Rektor samler personalet til en rådslaging på slutten av dagen. Spørsmålet som hun stilte til personalet var følgende: ”Når har elevene det hyggelig ute i friminuttet? Hva liker barna å gjøre”. Etter en kort prosess der alle på møtet hentet fram eksempler på gode friminutts-aktiviteter ble det laget en liste over hva barna syns var gøy. ”Vi ble enig om å dra i gang disse aktivitetene. Hele personalet bestemte seg for å gå ut for å dra i gang disse aktivitetene. ”Vi gikk ut en dag, så var det snudd”, forteller rektor.

     

    ”Denne historien er en fortelling om Solerødkulturen”, forteller lærerne i kjernegruppa. ”Vi mobiliserer. Alle går ut”. ”Vi vet hvordan man kan få i gang positive spiraler på skolen”, får jeg høre. ”Det er pluss og minus ved alt, men vi snakker om det vi ønsker, utfyller en av lærerne”. Hvis det stormer litt, minner vi hverandre på hvordan det er her når det er fint”, smetter Anne Gry inn.

     

    Det har blitt noe Astrid Lindgren-aktig over skolemiljøet”

    En av de merkbare positive endringene som har skjedd på skolen etter at utviklingsarbeidet kom i gang er at det har blitt noe ”Astrid Lindgren- aktig ved elevmiljøet. ”Når vi er føler vi at vi er i en Astrid Lindgren verden, forteller en av lærerne. Det er så å si ingen mobbe-episoder ved skolen. Den siste elevundersøkelsen viser null hendelser. Rektor forteller at hun ikke har hatt en eneste ”mobbesamtale” på sitt kontor det siste året. Det er første gang dette har skjedd. Hvordan er det skolen har jobbet for å få til en slik positiv utvikling?

     

     

    Et eksempel fra hverdagslivet i klasserommet trekkes fram. Jeg får høre at lærerne nå bruker lite tid på å roe ned klasse. Dette mener de skyldes måten de nå møter elevene på. Spørsmålene som elevene kan få når de kommer inn til timen er på det som har går bra, og det som de ønsker å skape sammen. Når hele oppvekstsenteret jobber med mot, kan spørsmålet være: ”Er det noen som har sett noen som har vært modige? Det e det som er fokus. Hva det er de får til”.

     

    At elevene har fått så god kjennskap til karakteregenskapene, og det nye språket om styrker, mener lærerne har hatt en stor betydning for miljøet på skolen og trivselen på skolen. ”Alle i klassen kjenner veldig godt til karakteregenskapene”, forteller en av lærerne.

     

    ”Vi jobber en måned med en karakteregenskap. For eksempel ansvarsbevissthet. To i min klasse sliter med det, forteller en av lærerne. De leter da etter situasjoner der denne styrken er i bruk hos disse elevene”. Et eksempel presenteres: På vinteren lages det skøytebane for elevene på skolen. Elevene kan låne skøyter på skolen. En dag en av barna hadde ryddet på plass skøytene etter at de hadde vært i bruk hadde læreren sagt til eleven: ”Nå har du vist ansvarsbevissthet”.

     

    ”Alle har sin måte å vise ansvarsbevissthet på”, får jeg videre høre. ”I stedet for å øve på det så fikk elevene høre om situasjoner der andre elever hadde vist ansvarsbevissthet. Dette gjør at de får bevissthet”. Med andre ord: Det vi gir oppmerksomhet til og snakker om det er vi også med på å skape.

     

    Verktøy for klassemiljøutvikling

    Et verktøy de bruker i 1 klasse for å jobbe med innføring av de nye begrepene om styrker og et styrkebasert tenkesett er ”sola”. I midten av sola skriver de den karakteregenskapen som de skal jobbe med. Det kan for eksempel være ”selvkontroll” . Selvkontroll skriver da i midten av sola. Ut fra sola tegnes det like mange stråler som det er barn i klassen. I løpet av en måned skal det komme på plass en historie til hvert barn som handler om en situasjon der de har tatt i bruk denne styrken. Er det 24 barn i klassen så vokser det frem 24 historier om selvkontroll. Disse historiene skrives i strålene på sola.

     

    Lærerne forteller at det å jobbe med karakteregenskaper på denne måten skaper endringer i måten barna opptrer på. Jeg får høre om en elev som har lært hvordan hun skal gi komplimenter gjennom å høre på sosiale historier. ”Så fin du er på håret”, kan hun nå si. Denne eleven har lært at når hun gir komplimenter så får hun noe hyggelig tilbake. De opplever at barna er flinkere til å gi hverandre positive tilbakemeldinger. Barna opplever at andre barn ser ”hva jeg er god på”.

     

    Lærerne i kjernegruppa opplever at det ikke bare er personalet som har opparbeidet kompetanse om hvordan vi skal gjøre hverandre gode. Mange av barna vet nå hvordan de kan lete etter nye måter å inkludere barn som gjør ting som de ikke setter pris på. De begynner å tenke: Hvordan kan vi hjelpe dem slik at de begynner å gjøre det som er ønskelig? Elevene vet at de kan avvise handlinger, men at de ikke skal avvise personer.

     

    Det slår meg at en mulig grunn til de gode resultatene som skolen oppnår på sine elevundersøkelser; høy grad av trivsel, fravær av mobbing osv., skyldes den systematiske måten å jobbe på med ”miljøutvikling” på skolen. Hver måned jobber alle elevene med en karakteregenskap. Elevene involveres i en forskningsprosess for å finne ut hvilke faktorer som muliggjør disse gode (moralske) måtene å handle på: Være ansvarlig, opptre med respekt, være ærlig osv. Forskningen består i å identifisere historier der disse egenskapene kommer til utrykk. Basert på disse historiene leter man etter de muliggjørende faktorene.

     

    Denne måten å forske på er basert på grunnprosessen i anerkjennende aksjonsforskning (Appreciative Inquiry). Når disse kriteriene er identifisert er oppgaven å få til mange handlinger der disse faktorene er til stede.

    ”Når vi har et nytt mål – for eksempel at alle skal vite hva det vil si å være modig, og ta i bruk mot for å ta vare på hverandre, seg selv, eller for å nå viktige læringsmål – ”så forsker vi på dette”. ”Når vi skal jobbe med mot må elevene helt konkret vite hva det vil si å være modig”.

     

    I syvende klasse så deler jeg ut lapper. Jeg ber elevene skrive ned et kjennetegn på mot på en lapp. En og en elev leser opp et kriterium som de har kommet fram til. Så snakker vi om hva dette betyr. En lapp fra hver elev samles på et stort ark. Gjennom denne prosessen kommer elevene fram til et sett med kriterier som kjennetegner modige handlinger. Dette er forberedelsen til en aksjonsfase. Målet er at alle elevene skal øve opp ”mot-muskelen”. Før de går i gang med aksjonsfasen har klassen en ”skalering”. Det vil si at de vurdere hvor gode de tror de er til å være modig (basert på kriteriene). Spørsmålet er da: På en skala fra 1-10 hvor god er du til å være modig? Etter at klassen er ferdig med å jobbe med denne karakteregenskapen gjennomfører de en ny skalering. Hvor god er du nå – på en skala fra 1-10? Skaleringen skjer ved at barna bøyer seg ned på pulten. Ingen ser på hverandre, og alle skalerer samtidig med å holde fingre i været.

     

    Når vi har kriterier er det lett å ta elevene ”på fersken”. Får jeg høre. Kriteriene som elevene har utviklet brukes for å dele ut en trivselspris hver mnd. Den klassen som vurderes til å ha jobbet best med denne karakteregenskapen får trivselsprisen. Kriteriene for prisutdelingen tar utgangspunkt i de kriteriene elevene har selv har laget.

     

    Gode læringsresultater

     

    Hovedmålet i virksomhetsplanen er at Oppvekstsenteret skal ha et ekstra godt læringsmiljø. Hva dette betyr for skolen, barnehagen og SFO, vil kunne være litt forskjellig. Men vi har formulert ”mestringsmål og ikke prestasjonsmål”, forteller Anne Gry. ”Vi har laget vide og svulstige læringsmål”. ”Dette er åpne målsettinger” og har gjort at vi kan ”dytte alle ting inn der”.

     

    I de siste målingene fra de nasjonale prøvene scorer skolen over landsgjennomsnittet. ”Hvordan kan dette forstås”, spør jeg. Kjernegruppa legger vekt på følgende forhold:

     

    • Det positive fokuset. Grunnholdningen er positiv. Vi har veldig positive forventninger til barna.
    • Vi bruker mye tid på å snakke om framtid med hver enkelt elev.
    • Både lærer og elever får mye anerkjennelse og vi lærer av de situasjonen der vi lykkes.
    • Vi har felles målsettinger. Ansatte, foreldre, ansatte og ledere. Vi gjør ikke noe alene.

     

    Forventning er viktig, utdypes det. Om elevene har ”bokstav etter seg” (ADHD o.a), så har vi fortsatt positive forventninger. Vi har også høye forventninger til hvordan de oppfører seg, hvordan de skal være mot hverandre, mot kameraten sin.

     

    ”Ungene må ha det godt med seg selv. Det er der det begynner”, avslutter en av lærerne.

     

    Oppsummering

     

    I denne artikkelen har jeg vist hvordan Solerød oppvekstsenter har skapt ”liv” i en planprosess, og eierforhold til et utviklingsarbeid i alle delene av oppvekstsenteret. En helt avgjørende forutsetning for å lykkes med en slik planprosess er en ledelse som både viser ”mot”, tillit til sine ansatte og som har kompetanse i å lede anerkjennende endringsprosesser.

     

    Gjennom denne måten å jobbe med utviklingsarbeid på har oppvekstsenteret økt kapasiteten til å arbeide for å nå skolens utviklingsmål. Det er mange flere som involveres i arbeidet, engasjement skapes, ny kunnskap utvikles og det bygges en offensiv organisasjonskultur. Oppvekstsenteret mener selv at dette er en viktig forklaring på de gode resultatene som oppvekstsenteret oppnår både når det gjelder skolefaglig læring, trivsel og psykisk helse.

    ____________________________________________________________________________________________________________________________________

    Solerød oppvekstsenteret har totalt 71 barn på skolen og 46 barn i barnehagen. Skolen har en virksomhetsleder med ansvar for barnehage, skolen og SFO. Høsten 2015 ble det i forbindelse med budsjettforhandlingene foreslått at oppvekstsenteret skulle nedlegges. Dette utløste sterke protester fra foreldrene og et stort engasjement for å bevare skolen. Å delta i arbeidet med å utvikle oppvekstsenteret er derfor noe som motiverer mange av foreldrene. I et møte jeg hadde med skolemiljøutvalget på skolen, sa en av foreldrene at ”man legger ikke ned den skole som gjør det best”

     

     

    [2] Målet ble formulert slik: Solerød skole skal ha som mål at alle barna ”har et ekstra godt lærings-utbytte”.

  • Ukategorisert

    SmARTe verktøy 2

    Tenk hva som kan skje om alle barn, unge og voksne lærer å se alt som er bra hos seg selv og andre? SmART oppvekst handler om å tenne gnisten og forløse potensialer ved å fokusere på gode egenskaper og verdier. Vi flytter fokus fra prestasjoner, utseende og statussymboler til gode egenskaper. Å bli bevisst gode egenskaper, styrker selvfølelsen og skaper et robust selvbilde. Dette gjør det enklere å takle alle livets opp og nedturer.
    For at dette ikke bare skal bli ord, men praktisk handling i alle våre møter med barna må vi ha noen verktøy som hjelper oss til å få et felles språk og til å holde dette styrkefokuset. Vi lar oss veldig lett fanga av negative hendelser og handlinger.

    Skal vi bli gode må vi trene og helst sammen med gode kollegaer.

    Progresjonen

    1. Få et felles språk om styrker. 2. Identifisere egne styrker knyttet opp mot konkrete handlinger. 3. Lage en kultur der man spiller hverandre gode, identifiserer styrker hos hverandre. 4. Bruke sine styrker mest mulig i daglig virke, på skolen, i barnehagen, hjemme, blant venner eller der vi måtte ferdes. … 5. Bruke sine styrker på nye områder og nye måter.
    2. Bruke sine styrker på nye måter og nye områder.

     

    Her følger en historie fra SmART oppvekst 2.

    Dette er en illustrasjon på hvordan vi kan arbeide med punkt 1: Voksne og barn får et felles språk om styrker.

     Gro Våge har skrevet alle historiene i Smartoppvekst bøkene

    På hvilken måte viste Jenny integritet overfor Zarina?
    På hvilken måte viste Jenny integritet overfor Zarina?
    •Humanisme er å tro og handle ut i fra at alle mennesker er like mye verdt selv om de ser forskjellige ut og mener forskjellige ting. På hvilken måte viser Jenny humanisme?
    • Humanisme er å tro og handle ut i fra at alle mennesker er like mye verdt selv om de ser forskjellige ut og mener forskjellige ting. På hvilken måte viser Jenny humanisme?

    20. JENNY FÅR VITE DET

     

    Gjennomgå følgende karakteregenskaper før historien leses:

    INTEGRITET, MÅLRETTETHET, RESPEKT, HUMANISME, UTHOLDENHET, TAKKNEMLIGHET

    ÆRLIGHET

     

    OPPGAVEN BARNA SKAL TENKE PÅ MENS DU LESER HISTORIEN:

    Hvilke gode ting som skjer mellom menneskene i historien? Og/eller Hvilke karakteregenskaper er i bruk?

    Det kan være krevende for en del barn å følge hele historien. Kan derfor være lurt å dele opp lesinga og foreta oppsummering og samtale om egenskaper.

    – Mamma, kan ikke du ringe og snakke med mammaen til Zarina og si at de må være med på turen? Jenny vil så gjerne at Zarina skal få være med på klasseturen til Langevannet sammen med de andre i klasse 2A. – Hun forstår nok ikke hva jeg sier i telefonen! svarer mamma. – Men da kan vi vel gå bort dit? Jenny gir seg ikke. – Så kan du forklare det ordentlig hva vi skal og sånn! Det er ikke noe gøy for Zarina når alle vi andre er på tur og ikke hun… Jenny prøver å få mamma til å forstå, men mamma sier hun har det travelt og må få unna noe skriving for jobben som hun har tatt med seg hjem.

    Jenny finner frem leksene og begynner på matematikken. Hun får visst ikke mamma til å forstå at dette er viktig. – Da får jeg finne på noe selv! tenker Jenny mens hun regner oppgavene i matteboka. Jenny prøver å tenke seg hvordan det er hjemme hos Zarina. – Er foreldrene veldig strenge tro? Sier de at barna ikke får lov til å komme på sånne ting? Eller kanskje de ikke vet hva det er? Kanskje de ikke pleier å gjøre sånne ting i Afghanistan? Jenny synes mammaen og pappaen til Zarina har sett veldig snille ut når hun har sett dem, så hun tror ikke det er at de er strenge… – Det hadde vært gøy å besøke Zarina en gang! kommer Jenny på. Da kunne jeg bli bedre kjent med dem! tenker hun. Jenny bestemmer seg for å gjøre leksene raskt. Hvis hun blir fort ferdig, kanskje hun rekker å besøke Zarina allerede i dag.

    – Jeg stikker en tur til Zarina! Jenny stikker hodet inn av døra til mamma som fortsatt sitter og skriver. Mamma ser opp: Vær hjemme til klokken seks, da! Det lover Jenny, hiver på seg jakka og går ut døra.

    Det er Zarina som lukker opp døra da Jenny ringer på. Hun lyser opp i et stort smil. Vil du være med ut og leke? spør Jenny. – Vi spiser! sier Zarina. – Men du komme inn? Det vil Jenny gjerne. Moren til Zarina finner frem en tallerken til, og spør om Jenny vil spise middag med dem. Det lukter spennende på kjøkkenet. Ikke sånn som hjemme… – Gjerne! sier Jenny, og får plass ved siden av Zarina. Moren til Zarina fyller tallerkenen med ris og kjøttboller og setter den foran Jenny. Hun skal til å spørre etter kniv og gaffel, men får se at de andre spiser med hendene eller skyver maten opp fra tallerkenen med brødet… Jenny ser bort på Zarina, som smiler. Sånn vi spiser, sier hun og viser Jenny hvordan hun kan skyve maten opp fra tallerkenen med nanbrødet. M-m-m! Jenny snur seg til Zarinas mamma: Dette smakte godt!

    Etter maten går jentene ut. De hopper på trampolinen en stund, så setter de seg for å ta en pause. – Så god mat mammaen din lager! sier Jenny. Takk! smiler Zarina. – Har du lyst til å være med på turen til lørdag? spør Jenny. Zarina kjenner det stramme litt i klumpen i magen, men Jenny er så hyggelig, så hun bestemmer seg for at hun vil snakke med Jenny om det. – Hva er sånn tur? sier Zarina lavt. Hun rynker pannen og ser spørrende ut. Plutselig forstår Jenny… Det er så lett å glemme at Zarina og familien ikke har vært i Norge så lenge, for Zarina har blitt så flink til å snakke norsk. Det sier hun til venninnen. Zarina kjenner at klumpen i magen blir nesten borte. – Takk! sier hun.

    Jenny forklarer hva en klassetur er, og hva de pleier å gjøre. Nå forstår Zarina, men hun er ikke sikker på om mamma og pappa forstår selv om hun prøver å forklare…

     

    – Er det derfor du heller ikke pleier å komme på vennskapsgruppa? lurer Jenny. Zarina forteller at det ikke er så lett for moren og faren å forstå alt som står i brevene fra skolen fordi de ikke kan så mye norsk. – Kanskje ikke de forstår at vennskapsgruppa og turen er for alle heller? spør Jenny. For alle? spør Zarina tilbake.

     

    – Men du burde ikke si at du ikke kan til de andre i klassen, når den egentlige grunnen er at du ikke forstår! fortsetter Jenny. – Jeg synes du skal si det som det er! Zarina synes ikke det er så gøy at alle i klassen skal forstå hvor lite hun kan. Mamma og pappa blir kanskje lei seg også, hvis hun forteller læreren at de ikke forstår det som står i brevene fra skolen.

     

    BARNA SKAL HA EN KORT INDIVIDUELL TENKEPAUSE. De skal tenke på hvilke gode ting som skjer mellom menneskene eller hvilke karakteregenskaper som ble vist. DERETTER SKAL DE TO OG TO SAMTALE OM DET SAMME. TIL SLUTT KJØRES SAMTALEN I HELE GRUPPA.

     

    SPØRSMÅL:

     

    • Integritet er når du gjør noe du selv er overbevist om er riktig. Jenny er overbevist om at Zarina gjerne vil være med på vennskapsgrupper og skoletur. På hvilken måte viser Jenny integritet i forhold til å forstå og hjelpe Zarina på disse områdene?    
    • Hvilke målrettede handlinger gjør Jenny for å hjelpe Zarina?
    • Det er flere som viser takknemlighet. På hvilken måte viser både Zarina og Jenny takknemlighet i denne historien?
    • Hvordan tror du Zarina opplever Jennys positive innstilling? (For eksempel at hun skrøt av maten, at hun ville besøke henne og at hun viser så stor interesse for å få med Zarina på turen) Begrunn svaret. På hvilken måte var Zarina ærlig?
    • Humanisme er å tro og handle ut i fra at alle mennesker er like mye verdt selv om de ser forskjellige ut og mener forskjellige ting. På hvilken måte viser Jenny Humanisme?
    • På hvilken måte viser Jenny utholdenhet?
    • Hva kan Zarina i verste fall oppleve ved å fortelle det til de andre i klassen?

     

    • Synes du at Zarina skal fortelle de andre i klassen om hvorfor hun ikke har vært med på vennskapsgruppene? Forklar hvorfor du mener det?

     

    ALLE BARNS UTSAGN SKAL ANERKJENNES!

    DET FINNES IKKE EN FASIT ELLER NOE SOM ER FEIL Å SVARE!

    Ved å være bevisst på dette når vi svarer barna, blir det en trygg og motiverende atmosfære! Da trenger de ikke å være på jakt etter hvilket svar vi sitter og ønsker fra dem, men de motiveres til å tenke egne tanker!